Med broderen på en flott runde fra Gramstad.

Fire topper - opp og ned.

Etter hvert har en tur fra Gramstad og opp mot Mattisrudlå og så videre til Bjørndalsfjellet blitt den vanligste turen. En grei tur, som vi altså har gått noen ganger.

Nå er det likevel ikke så veldig mange årene siden vi «fant» denne turen. Jeg har notert første turen i 2016, men jeg hadde vært på toppen tidligere i forbindelse med en 7-nuts tur mener jeg.

Nå er det altså blitt en standard-tur. Til å begynne med ble det bare opp og ned, bare som så vidt er 5 kilometer, men altså med noen høydemeter. Så utvidet vi med Fjogstadnuten (broderen var ofte med.), det gjorde turen 3 kilometer lengre og det kom noen ekstra høydemeter.

Etter å ha kikket opp på Dalsnuten på mange av disse turene, ble det til at vi også fikk med oss denne toppen – av og til. Med enda flere høydemeter. Da var vi på omtrent en mil og godt over to timer.

For min del, hadde jeg også lagt til Mattisrudlå, men da opp Rindå fra paradisskaret. En tur rundt Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, var en skikkelig fjelltur – syntes jeg – den gangen.

Jeg la vel inn Dalsnuten et par ganger også, bare for å gjør det til en riktig langtur. - på omtrent tre timer.

Så fant jeg en sti inn Bjørndalsmyra som enkelt brakte meg opp mot Mattisrudlå. Det gjorde at Mattisrudlå kom med på omtrent alle turene som gikk om Bjørndalsfjellet.

Med tre topper, Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, ble det en helt vanlig tur på omtrent to og en halv time og omtrent 9 kilometer. En flott tur og en tur som gir en del høydemeter.

Den siste tiden har Dalsnuten kommet med og nå i år har jeg også lagt inn en snarvisitt ved Øvre Eikenuten på noen av turene. Da har det lett godt over tre timer før jeg igjen står ved bilen.

Broderen er ikke like opptatt av å få med seg toppene, men har etter hvert blitt klar for minst en tre toppers tur, og legger gjerne inn Dalsnuten en gang i blant.

Det var nettopp det vi gjorde denne gangen. Vi kom oss opp på Mattisrudlå uten problemer, og nådde Bjørndalsfjellet uten store problemer.

Nedover mot veien, ble det en kort stoppe for å snakke med en kar. Han var på vei mot Bjørndalsfjellet med to staver. Det gikk ikke spesielt fort, og vi fikk kjapt en god forklaring. Fire uker tidligere hadde han operert hoften, og var nå på opptrening – i fjellet – med to staver. Det synes både broderen og jeg var godt gjort.

Vi tok det med ro over Fjogstadnuten. Vi kunne jo se Dalsnuten ute ved fjorden, og fikk hele tiden en påminnelse om bakken oppimot toppen.

Nå fusker vi litt her også. Vi går opp den gamle stien til toppen av trappene, og krysser så over til sørsiden og tar den stien til toppen. Det bestyr ganske enkel tur, selv om høydemeterne er de samme.

Det ble ingen stopp på toppen. Selv om det var sol, og skikkelig varmt der trekken ikke fikk tak, ble det kaldt på toppen. Det blir fort kaldt med en svettevåt ullbluse som eneste plaff på overkroppen.

Nesten en mil og nesen to og en halv time. En kjekk tur i flott vær.

Vårtur til Vårlivarden

 Fra Øvre  Hetland til Lundekvam og Myrland og til toppen.

Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Det skulle helst være en litt kort og lett tur, hun så ikke for seg noen lang tur denne dagen. Det har blitt noen turer på Bestyrerinnen også den siste tiden.

En kjapp og kort tur var ikke helt det jeg hadde sett for meg på en virkelig flott søndag. Det måtte være mulig å finne en kort tur som også var litt «utfordrende». Om ikke lengde hva da med høyde?

Jeg hadde tenkt å ta en tur til Vårlivarden, men var ikke sikker på når dette ville passe. Kunne denne turen være noe for oss – på en søndag. Bestyrerinnen var gjerne med på en tur til toppen på Vårlivarden.

Sigbjørn og Anne Lise hadde vært i selskap på lørdagen, og jeg var ikke sikker på om de var klar for tur fra morgenen av. Da vi tok kontakt, ville de gjerne være med på en tur til Øvre Hetland og videre mot Vårlivarden.

Nå hadde Bestyrerinnen nevnt en kort tur, og turen til toppen av Vårlivarden fra Øvre Hetland er kort ikke stort mer enn 3 kilometer hver vei. Det er mulig å gå en liten «omvei» til Lundekvam og Myrland. Sånn for meg selv, hadde jeg håpet å få «lurt» Bestyrerinnen med på denne lille ekstra runden.

Sa vi sto på parkeringsplassen nevnte jeg «omveien» for Sigbjørn. Han er som regel klar for litt ekstra, og mente vi burde ta veien mot Lundekvam.

Det er god sti, nesten vei det første stykket, mot Lundekvam. Noen myrhull er det, men de merket vi nesten ikke. Det var skikkelig tørt i marka.

I tillegg til god sti, fikk vi med oss nesten grønne bjørker og den sarte vårfargen. Det er virkelig flott å gå i skog og mark på vårparten. Vi fikk i hvert fall en flott tur.

Det var andre på Lundekvam, men ikke telt denne gangen. Stedet blir mye brukt som teltplass. Det er bare et «kort» stykke fra parkeringsplassen ved Myrland, og det er gammel kjerrevei.

Fra Myrland er det mulig å nå toppen to veier. Det går en sti bratt opp til stien fra Øvre Hetland, og en enda brattere sti rett opp mot toppen. Vi valgte selvsagt den bratte – rett opp – mot toppen. Ingen av de andre sliter det minste med bratte luftige kanter men jeg får høy puls bare ved å tenke på denne turen. Jeg bruker nok litt lengre tid enn mange andre i slike bratte bakker. Det tar tid å sikre, men denne gangen kom jeg også opp – selvsagt.

En fordel med bratte bakker, er at det ofte er flott utsikt. Nå passer det også bra å stoppe opp, nettopp for å beundre utsikten.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var en god del folk på vei mot toppen samtidig med oss, og oppe satte det folk der det var ly for vinden. Vi fant en plass i sola, og tok fram mat og drikke. Det var skikkelig greit å sitte i sola, etter en litt tung tur opp bakken.

Det ble til at vi tok en lengre pause enn vanlig. Vi hadde det ikke travelt og det var ingen grunn til å stresse. Nå var utsikten også noe å ta med seg. Vi hadde utsikt over fjord og fjell, med blå himmel og snø på de borterste toppene. Rene postkortet.

Det er greit å gå nedover den vanlige stien mot Øvre Hetland. Det er noen bratte kneiker, og jeg må nedpå med baken en plass. Etter å ha gått der noen ganger, så begynner jeg å kjenne bakken.

Nedover i skogen, med sol og blå himmel, og helt uten vind, ble det en mer enn behagelig tur. Flott vårvær og tørre forhold gir selvsagt en fin tur.

Turen hadde tatt oss tre timer. Det er selvsagt en del høydemeter, men det som hadde tatt tid, var pausen på toppen. Denne gang ikke for å få pust og puls ned, men fordi det var en alt for flott dag til å ikke bruke tid. En skikkelig fin tur.

Den kjekke runden fra Gramstad.

Sol og tørre forhold.

Våren er noe jeg ser fram til gjennom hele vinteren. Det er virkelig en flott tid når bjørkene begynner å bli grønne og temperaturen kommer over frysepunktet. Det er likevel klar forskjell på hvor langt våren er kommet, når ferden går oppover i høyden.

Vi har vært heldige med været en lang stund. Nesten hele april har det omtrent ikke regnet. Nå er ikke tørr bakke bare en fordel, men for oss som går tur i skog og mark – og i høyden, er det vesentlig bedre med tørre myrer og myrsøkk.

Denne dagen var det nettopp tørr mark, nesten grønne bjørker som møtte meg på Gramstad. Når det i tillegg er sol og bare litt vind, ligger det til rette for en litt lengre tur enn normalt.

Jeg planla en tur over de fem toppene rundt Gramstad. Det vil si – først, Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og etter det ned til veien, og opp over Fjogstadnuten. Deretter var planen å ta over Dalsnuten og bortom Øvre Eikenuten (ikke helt til toppen...) og så den lange slake bakken ned tilbake til bilen. En rundtur på 11-12 kilometer, men med noen drøye bakker.

Denne gangen ble det stien mot Bjørndalsfjellet, før jeg setter kursen innover Bjørndalsmyra og Mattisrudlå. Jeg går jevnlig opp «Rindå» fra Paradis-skaret og til rett under Mattisrudlå, men synes det er kjekkere og greiere å gå inn myra. Der er jeg alene, og kan beundre utsikt og naturen i fred. Slike stopp underveis, er bare greit. Jeg bruker ofte disse små pausene til å lete etter pusten som jeg mistet.

Det er ikke mye sti innover Bjørndalsmyra, men det er enkelt å komme fram. Det er vesentlig mindre bratt enn opp fra Paradisskaret.

Fra Mattisrudlå er det enkelt å se neste mål, men det er opp og ned noen ganger, og noen av bakkene får – igjen – pulsen opp. Det er med en viss lettelse jeg står på toppen og kikker ned mot veien. Nedover nesten hele tiden.

Denne dagen var det røyk å se på andre siden av Lutsivannet. Skogbrann. Jeg tror det er femte gangen jeg opplever skogbrann i mott nærområde. Nå har jeg jo gått og stavret her noen år da...

Fra Mattisrudlå og videre var det slutt på ensomheten. Det var mye folk på tur denne dagen, og mer enn det pleier å være. Forholdene og været var nok årsaken til dette.

På denne turen var det bestemt alt da jeg startet at det skulle bli fem topper. Jeg for ganske kjapt forbi Fjogstadnuten – med god sikt fram mot Dalsnuten som var neste mål. Jeg forsøkte å ta det litt rolig nedover mot Revholen og Kvitemyr.

Bakken opp mot Dalsnuten er lett å gå, men bratt og lang. Det er laget en god del trapper oppover. For min del går jeg over «marka» omtrent halvveis opp og over på andre siden der jeg kan komme opp uten å klatre.

Nedover går lettere. Spesielt når det i tillegg er laget trapper. Turen over mot Øvre Eikenuten går også i et flott «heia» terreng, og jeg synes ikke det er spesielt lang eller tungt å ta denne «omveien».

Etter en liten bakke opp, så er det parkeringsplassen rett fram – og ned. En kilometer med god sti og vei, før jeg kan sette meg i bilen. En flott tur i flott vær. Det tok meg nesten tre og en halv time, men turen ble ikke målt til stor mer enn 12 kilometer.

Broderen og jeg rundt Engjavatnet.

Blåfjell, Bjødnali og Sjelset.

Broderen er usikker om han er klar for sommeren og turer inn til Blåfjellenden, og mener han trenger noen turer for å komme tilbake i god gammel form. Hvor «gammel form» er jeg usikker på, men jeg håper vi sammen kan dra innover også dette året.

Siden jeg ofte går litt lengre turer, og broderen holder litt igjen, har det ikke blitt så mange utflukter sammen i det siste. Vi må i hvert fall få til en tur i uka sammen.

Broderen foreslo å gå rundt Engjavatnet. Det bestyr en tur opp bakken til Blåfjell (som på lokalnamn.no heter Håfjell) og videre ned til Bjødnali. Fra Bjødnali følger vi veien videre mot «Skogen» og Breilia. Der er det slutt på veien, og videre rundt Engjavatnet er det en liten kilometer med flott natur.

Siste delen av denne turen på omtrent 10 kilometer går på vei mot Sjelset og Kleiva, og sa langs ånå tilbake til Parkeringsplassen i Sælandsskogen. En flott og grei tur, som det er mulig å gå selv om det andre plasser blåser stikker og strå.

Det har vært en periode med skikkelig flott vær. Kaldt, men sol og blå himmel, og ikke for mye vind. Flotte forhold for tur. Vi startet på parkeringsplassen med å hive av jakkene. Vi ville forsøke å gå turen i bare ullblusen. Det ville i så fall være første turen i ullblusen for broderen dette året. Vi regnet med å måtte ta på klær i høyden, men opp bakken ville det være bedre med bare blusen.

Det er en grei bakke opp mot Stølsletta og Ragnhildstølen. Her blir det nesen alltid en liten pust i bakken før vi fortsatte videre opp mot Vindskaret. Denne gangen tok vi også opp mot Blåfjell. En liten avstikker på nesten en halv kilometer – opp og ned.

Nesten helt nede i Olstilia, i siste bakken ned mot Moldtjørn, fant vi en hel masse skogsfiol. De lyste flott opp, og det er skikkelig kjekt å se blomstene komme. Nå hadde de fleste bjørkene fått grønne bader. Det er ikke mange dagene bjørka har den lyse, litt sarte, grønnfargen, men den fikk vi med oss på denne turen.

Broderen har fortsatt treet, som han må ta bilde av. Derfor ble det også en avstikker til Bjødnali, før vi fortsatte på veien mot Skogen og Breilia. Som vanlig kikket vi etter dyra, og også denne gangen sto de på marka ned mot vannet, og var ikke til hinder for oss.

Vi kom oss over Skogsånå og videre over sletta under Solkjen, og over myra mot traktorveien. Mye av turen videre er litt trist Veien over Jærbuskaret og ned til Sjelset er grei å gå men det er kjekkere å gå i marka. På vei nedover fikk vi se to ørner som svevde oppe i lufta. Det er en del ørn i området,men jeg har ikke sett ørn her før.

Nede ved ånå, på vei mot Sælandsskogen, var det også blomster. Hvitveis i mengder. Det var nesten hvitt enkelte plasser. Det er flott å få med seg slike ting. Våren går fort.

Broderen var mer en godt fornøyd med turen. Han hadde hatt en litt lengre tur enn vanlig og hadde ikke hatt problemer med knær eller ankler. En grei vårtur for oss begge. 

Topptur med Klepp Frivilligsentral.

Ulvarudlå i godt selskap.

Det var ikke lenge siden vi hadde gått runden fra Tjåland til Ulvarudlå og så tilbake forbi Aurenes. Bestyrerinnen mente likevel vi burde hive oss med på turen sammen med gjengen fra Klepp Frivilligsentral. Vi kunne få følge med gode naboer og været var jo greit...

Det er alltid kjekt å gå tur sammen med gode naboer, og det kunne jo hende det var andre kjente med i følget. Bestyrerinnen kjenner antakelig langt fler enn meg.

Vi skulle møte på Tjåland klokka 10. Et ukristelig tidspunkt for oss ligger litt frempå om morgenene. Vi hadde likevel ikke problemer med å komme oss avgårde før halv ti, og jeg regnet med at vi da ville komme tidlig til Tjåland og kunne finne en grei plass på den lille parkeringsplassen.

Så feil kan man ta. Vi kom sist, og fikk med nød og neppe, men med god hjelp av tidligere naboer, den siste plassen. Vi burde ha startet tidligere.

Hele 27 personer hadde møtt fram for å være med på turen til Ulvarudlå. En god gjeng, og langt flere kjente enn jeg hadde regnet med.

Ulvarudlå er ikke en lang eller tung tur, selv om det er en god del høydemeter 220 fra parkeringsplassen og opp til toppen. Nå er det bare en grei stigning opp over lang Bodilsmyrå og gjennom Trongo. Det er den siste kilometeren det er bratt.

Det gikk i samlet flokk opp til «Roligheta», men da vi kom ut i terrenget ble det en lang rekke. Vi kom greit opp kneikene mot toppen. Noen små stopper gjorde at de fleste fant igjen pusten de hadde mistet litt lengre nede i bakken.

På toppen ble det samling for fotografering og beundring av utsikten. Det ble et kort opphold. Oppe i høyden fikk vi vinden på oss og den var kald. Det blåste mer enn yr hadde meldt, og med temperatur ikke mange gradene over null, trakk vi for ned i varmere strøk.

Litt nedenfor toppen, ligger det rester av en bu inne i en krå. Her er det livd nesen uansett hvor det blåser fra, og i hvert fall om vinden står fra nord, som denne dagen. På kartet står det «skarkjen», og det må være navnet på bua, men hva det betyr har jeg ikke anelse om.

Det ble uansett en god pause i sola. Vi fikk alle plass inne i krå og bua, og det ble – som vanlig - mat og prat. Etter en god halvtime tok vi fatt på veien videre nedover mot Aurenes.

Stien går over, eller gjennom, noen skikkelige myrhull, men denne dagen var det tørt. Vi kunne gå tvers over myrene, og de «vanlige» myrhullene var enkle å komme rundt.

Et stykke nedenfor Sjurstjørnet går stien over i traktor vei, som brakte oss ganske greit ned til veien og Aurenes. På andre siden av Tjålandsvatnet er det lett å se hovedveien, men vi skal inn til garden og videre langs vannet på sørsiden.

Stien langs vannet er grei å gå, og må ha vært i bruk i noen år. Den er tydelig «opparbeidet» og vedlikeholdt. Fra Aurenes og til bilene er det omtrent en kilometer. Det er en bakke opp det siste stykket. Denne bakken er ikke lang og ikke bratt, men seig å komme opp.

Etter 7 – 8 kilometer og tre timer på tur var det helt greit å komme tilbake til bilene. Vi kunne alle avslutte turen i god form, og kunne si «takk for turen» og takk til de som gjorde turen mulig.

Njåfjellet - fra Fjermestadbakken.

Et nytt område, sammen med Bestyrerinnen og datter.

Mellom Kverneland og Bryne ligger det en hump, haug eller fjellknatt. Den sørvestlige enden av «langfjella» som går gjennom Sør-Norge. Ikke en spesielt høy ellet stor eller dominerende hump, haug eller fjellknatt.

På kartet står det Lyefjell. Det er et område med topper, myrer og vann, og er en «hei» så godt som noen. Toppene er blant annet Håfjell, Rudlå og Njåfjell. Ingen av toppene er over 300 meter over havet, Håfjell, den laveste, er så vidt under 200 moh.

Frøylandsvatnet, som ligger under Njåfjell, er bare 24 meter over havet, så det er likevel en høydeforskjell. Det ikke noe mellom Njåfjell og havet som ligger 12-13 kilometer lengre mot vest. Utsikten er god, og det er mulig å se ganske langt når forholdene ligger til rette for det.

Dette fjellet, for ¨kalle det noe, er godt synlig fra Stasjonsveien, hvor jeg kjører nesten daglig. Det har mange ganger slått meg at det er et fjell, eller område, jeg burde bli kjent med. Det burde liksom være mulig å få til en tur der oppe.

Selv på kartet har det sett ut som en grei tur å gå Njåfjellet på langs. Det er en del traktorveier og stier, men ingen merkede ruter. Det jeg var helt sikker på, var at det ville være en mengde myrer, som det nesten ikke er mulig å gå over.

Nå bor min datter bare et lite stykke fra området, og kunne fortelle meg at det er helt greit å få til en rundtur på over en mil. En tur over myrer og jorder og opp på tre av toppene, men som også for det meste på god traktorvei.

Hun inviterte oss med på en tur. Oss, i denne sammenheng, Bestyrerinnen og jeg. Det ville være svært hyggelig å gå tur med min datter, og det ville være greit å endelig få sett på dette området. Det er tross alt det nærmeste fjellet jeg har.

Vi startet oppover Fjermestadbakken og ut i marka, mot Kvitemyr. Flatt og treløst, og avsatt til et fremtidig industriområde. En kilometer lengre fremme og oppe, kunne vi se dagens første mål. Håfjell er nesten 200moh, men byr på flott utsikt tilbake mot Kverneland og videre ut over Jæren.

Nesten hele turen kunne vi se havet i vest og Stavanger i nord. Ullandhaugstårnet viser som en hvit stake, og ligger omtrent 20 kilometer fra Håfjell. Bak Ullandhaug var det også mulig å skimte Bokn, med sin sender (som jeg ikke klarte å se). Det er mer en 50 kilometer lengre nord.

Etter å krysset en myr, sto vi på en god vei som omtrent ville ta oss hele runden. Veien gikk oppover, forbi først et gammelt sommerfjøs, og så opp til restene av en torvløe. Myrene rundt bar synlige regn på at det var tatt ut torv her.

En skikkelig stor stein stakk opp av myra. Så stor at den hadde eget navn – Prosteinen. Min datter påsto at steinen var den største i hele Time kommune.

Veien brakte oss til Ulvatjørn. På kartet er det ikke en gang sti et stykke så veien må være ganske ny. Like ved tjørnet ligger også «Prekestolen». På langt nær så imponerende som den i Lysefjorden, men med et godt fall ned på den ene siden.

Videre gikk turen mot vest og «Rudlå». En ny topp som ligger ut mot, og høyt over, Frøylands- vatnet. Fra denne toppen var det mulig å se ut over store deler av Jæren. Havet og Feistein fyr var godt synlig.

Stor sett på vei, gikk vi tilbake til myra vi krysset og ned mot Kvernaland og Fjermestadbakken. Vi hadde vært på tur i nesten to og en halv time, og gått omtrent en mil. En flott tur, og det var kjekt å få sett et område som bare ligger noen minutter fra dørstokken.

I tillegg var det kjekt å få lov til å følge min datter i hennes turområde. Det er ikke så ofte vi har hatt anledning til å gå tur sammen, så både Bestyrerinnen og jeg satte pris på dette. Takk for turen.

Månafossen og Fidjadalen.

En virkelig kjekk tur i flott vårvær.

Det var lenge siden jeg hadde besøkt Mån og Fidjadalen. I det flotte vårværet vi har hatt den siste tiden, har det blitt mange turer og jeg «savnet» en litt annerledes tur. Det er fortsatt snø i heia, så det begrenser utvalget.

Jeg lurte på hva jeg skulle finne på, og kom omsider på at det er en turmulighet i Fidjadalen. En plass som jeg ikke har besøkt spesielt ofte de siste årene. Hvorfor det har blitt slik, er jeg ikke riktig klar over, men det kan hende det henger sammen med lang kjøring.

En kjapp kontroll på bloggen viste at jeg har vært innover ganske sjeldent. Noen år en gang, et par år, to ganger og så en del år uten besøk i dalen i det hele tatt. Omtrent annet hvert år har jeg tatt overnattingsturen. Den står på planen for i år, men vi får se....

Denne gangen ble det en ekstra lang tur før jeg kom meg til parkeringsplassen. Det jobbes i tunnelen, og det medfører faste tider for å komme gjennom. Hel og halv fra Gilja, og kvart på og kvart over fra Frafjord. Jeg klarte selvsagt å komme bare noen minutter for sent – begge veier. Litt venting er greit.

De siste årene, har jeg besøkt dalen på våren og alltid i godt vær. Denne dagen var det også sol, men ikke sommer. Det var en kald nordavind, som gjorde det litt utrivelig der vinden fikk tak.

Nå er Fidjadalen og Mån alltid verdt et besøk, men spesielt på våren, med bjørker, bare så vidt grønne, med elva som bruser full av smeltevann, og ellers tørr bakke, er det kjekt å gå her.

Selv med arbeid i tunnelen, var det en del biler og folk innen for Eikeskog. Mån og fossen er et populært mål for tur. Det er ikke en helt «vanlig» tur for å få med seg fossen og gården på Mån. Bakken opp er både bratt og lang.

Det var med litt «uvilje» jeg kikket oppover lia og den godt opparbeidete stien – de første 100 meterne. Jeg har aldri kommet opp til toppen av bakken uten å få pulsen i 100. Det tok da heller ikke lang tid før jeg peste og pusten gikk som en blåsebelg.

Heldigvis blir det litt lettere etter som jeg blir varm i trøya. Jeg gikk likevel og lurte på om det ville være fornuftig å dra på telt og utstyr – en sekk på over 15 kilo, opp den bakken. Der og da var jeg i tvil.

Det er omtrent 200 høydemeter opp. Det er laget trapper og satt opp kjettinger en god del plasser. Det blir nærmest å dra seg opp, mer en å gå. Jeg kom selvsagt opp i noenlunde god form.

Utsikten oppover dalen fra skaret før Mån, er vel verdt turen opp. For meg som ikke hadde vært der på et par år, var det ekstra hyggelig og flott. Jeg har jo fått med meg akkurat denne «utsikten» noen ganger opp gjennom årene, og jeg følte meg «heldig» som igjen fikk oppleve synet.

Slettene på Mån er lange og flate. Det er en ypperlig plass for telt, og denne dagen var det alt en del telt oppe. Det ville sikkert bli flere ut over dagen.

Jeg vandret forbi og videre innover dalen. Det er et parti der det kan være vanskelig å komme forbi om elva er stor. Denne dagen gikk det så vidt å komme langs elva. Med bare noe mer vann, så hadde det blitt våte sko.

Det er noen flotte partier oppover og innover dalen, men for min del lurte «ura» i bakhodet. Hvordan ville det bli å komme seg over denne gangen. Ura er full av store steiner og dekker dalbunnen fra side til side. For mange er det «ura» de husker, selv om den tar 15 minutter av en tur på 6 timer.

Ved å følge merkene nøye, gikk det også denne gangen greit å komme over. Det var et par plasser der jeg ikke helt husket hvor jeg skulle gå, men røde T-er viste vei. Det er jo ingen vanlig sti – fjellsko setter ikke mye merker på stein.

Det ble ingen langtur denne dagen. Ved første bekk stoppet det opp. Bekken gikk full og jeg så ikke syn på å sette beina uti «fossen».

På tilbaketuren traff jeg to karer midt i ura. De var på vei oppover mot Fidjavannet for å fiske. Jeg syntes ikke det var noen god plan. Dalen er ikke stedet i snøsmeltingen. Det kommer ras hvert år, og jeg anbefaler ikke å gå her tidlig på våren. Vent til juni.

Det ble en rolig tur nedover mot Mån, hvor det var fullt av folk. Etter en liten pause fortsatte jeg ned lia, og måtte der ta det med ro og vente på folk som var på vei oppover, og noen på vei nedover.

De var kjekt å få oppleve våren i Fidjadalen en gang til, selv om bakken er lang og tung. Nå gjenstår det bare å gjennomføre telt-turen.