Njåfjellet - fra Fjermestadbakken.

Et nytt område, sammen med Bestyrerinnen og datter.

Mellom Kverneland og Bryne ligger det en hump, haug eller fjellknatt. Den sørvestlige enden av «langfjella» som går gjennom Sør-Norge. Ikke en spesielt høy ellet stor eller dominerende hump, haug eller fjellknatt.

På kartet står det Lyefjell. Det er et område med topper, myrer og vann, og er en «hei» så godt som noen. Toppene er blant annet Håfjell, Rudlå og Njåfjell. Ingen av toppene er over 300 meter over havet, Håfjell, den laveste, er så vidt under 200 moh.

Frøylandsvatnet, som ligger under Njåfjell, er bare 24 meter over havet, så det er likevel en høydeforskjell. Det ikke noe mellom Njåfjell og havet som ligger 12-13 kilometer lengre mot vest. Utsikten er god, og det er mulig å se ganske langt når forholdene ligger til rette for det.

Dette fjellet, for ¨kalle det noe, er godt synlig fra Stasjonsveien, hvor jeg kjører nesten daglig. Det har mange ganger slått meg at det er et fjell, eller område, jeg burde bli kjent med. Det burde liksom være mulig å få til en tur der oppe.

Selv på kartet har det sett ut som en grei tur å gå Njåfjellet på langs. Det er en del traktorveier og stier, men ingen merkede ruter. Det jeg var helt sikker på, var at det ville være en mengde myrer, som det nesten ikke er mulig å gå over.

Nå bor min datter bare et lite stykke fra området, og kunne fortelle meg at det er helt greit å få til en rundtur på over en mil. En tur over myrer og jorder og opp på tre av toppene, men som også for det meste på god traktorvei.

Hun inviterte oss med på en tur. Oss, i denne sammenheng, Bestyrerinnen og jeg. Det ville være svært hyggelig å gå tur med min datter, og det ville være greit å endelig få sett på dette området. Det er tross alt det nærmeste fjellet jeg har.

Vi startet oppover Fjermestadbakken og ut i marka, mot Kvitemyr. Flatt og treløst, og avsatt til et fremtidig industriområde. En kilometer lengre fremme og oppe, kunne vi se dagens første mål. Håfjell er nesten 200moh, men byr på flott utsikt tilbake mot Kverneland og videre ut over Jæren.

Nesten hele turen kunne vi se havet i vest og Stavanger i nord. Ullandhaugstårnet viser som en hvit stake, og ligger omtrent 20 kilometer fra Håfjell. Bak Ullandhaug var det også mulig å skimte Bokn, med sin sender (som jeg ikke klarte å se). Det er mer en 50 kilometer lengre nord.

Etter å krysset en myr, sto vi på en god vei som omtrent ville ta oss hele runden. Veien gikk oppover, forbi først et gammelt sommerfjøs, og så opp til restene av en torvløe. Myrene rundt bar synlige regn på at det var tatt ut torv her.

En skikkelig stor stein stakk opp av myra. Så stor at den hadde eget navn – Prosteinen. Min datter påsto at steinen var den største i hele Time kommune.

Veien brakte oss til Ulvatjørn. På kartet er det ikke en gang sti et stykke så veien må være ganske ny. Like ved tjørnet ligger også «Prekestolen». På langt nær så imponerende som den i Lysefjorden, men med et godt fall ned på den ene siden.

Videre gikk turen mot vest og «Rudlå». En ny topp som ligger ut mot, og høyt over, Frøylands- vatnet. Fra denne toppen var det mulig å se ut over store deler av Jæren. Havet og Feistein fyr var godt synlig.

Stor sett på vei, gikk vi tilbake til myra vi krysset og ned mot Kvernaland og Fjermestadbakken. Vi hadde vært på tur i nesten to og en halv time, og gått omtrent en mil. En flott tur, og det var kjekt å få sett et område som bare ligger noen minutter fra dørstokken.

I tillegg var det kjekt å få lov til å følge min datter i hennes turområde. Det er ikke så ofte vi har hatt anledning til å gå tur sammen, så både Bestyrerinnen og jeg satte pris på dette. Takk for turen.