Rundt Lifjell i november

Uten antydning til vinter.

Det er lenge siden jeg innså at jeg går mye de samme turene, og burde finne flere plasser å gå tur. Problemet er at det er «enkelt» å gå på kjente og «kjære» steder. Jeg liker ikke nyheter og endringer. Det har sikkert noe med alder å gjøre.

Nå har jeg gått litt nye stier rundt Gramstad. Sist ble det en ny sti ned fra Bjørndalsfjellet. Som alltid syntes jeg at noe av denne «nye» stien var bratt, glatt, eller våt. Alt blir også så mye bedre etter flere turer på samme sti.

Jeg hadde gått en del litt lengre turer i det siste. Det hadde blitt fire turer på omtrent 3 timer hver. Totalt en god del timer på beina, men fortsatt syntes jeg det burde bli nok en tur på tirsdagen.

Nå var værmeldingen grunn god nok for å ta ut på tur. Værmeldingen for dagen var god. Det kulle til og med være sol og ikke regn. Det ville likevel være våte partier og mye sorpe. Vinden var problemet. Det skulle blåse ganske bra.

Med den nye stien ned fra Bjørndalsfjellet i tankene, burde jeg jo velge å gå der, for å bli bedre kjent med den stien. Likevel ble det til at jeg valgte å gå rundt Lifjellet. Vinden får ta skylda for det.

Værmeldingen mente det ville blåse så pass at jeg ville få problemer over toppene om jeg valgte å gå den vanlige runden med Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det var i hvert fall en god grunn til å velge å gå rundt Lifjellet, Der tar vinden ikke mye, selv om jeg har krøpet over toppen en gang.

Lifjellrunden var mer enn «vanlig» da jeg jobbet. Den gang kunne det bli en runde der, både lørdag og søndag om været ikke samarbeidet. Det var liksom den turen jeg tok når andre turer ikke var mulig på grunn av froseller is. Regn var den gangen ikke noe problem, selv om det kom store mengder.

Det var ikke mange biler på Dale. Det kan virke som om folk velger Gramstad. Jeg så et menneske ved Dale, og det kom en kar løpende i mot, og ingen andre før jeg kom ned til Dalevatn. Da hørte jeg folk på andre siden av vannet.

Nå har jeg jo gått den turen en del ganger, og som regel alene og ganske ensom. Det viser også på stien at dette ikke er en tur som blir brukt av mange. Min egen sti mot toppen er helt grodd igjen, tidligere var det også andre som gikk her.

Jeg kan i grunnen forstå at folk velger vekk denne turen. Det er en tung tur, som lett kan ta både fire og fem timer for familier. Det er mye opp og ned og litt «klatring». Når det også er en bakke på opp mot 300 høydemeter, kan det lett bli for «ugreit» for mange.

Det tok tid for meg denne gangen. Jeg var ikke i mål før det hadde gått omtrent tre timer. Denne gangen skylder jeg på tung sekk. Jeg hadde med en del ekstra for å få tyngden som en «overnattings-sekk» denne gange. Likevel var det en grei tur.

Søndagstur – Bjødnali og Engjavatnet.

Alene på tur denne søndagen.

Det måtte selvsagt bli en søndagstur også. Selv om jeg hadde turen frem og tilbake til Blåfjellenden i beina, burde det være greit med en litt lengre tur denne dagen også. Det var bare litt vanskelig å få med noen andre på tur denne gangen.

Broderen sliter med foten, og Bestyrerinnen hadde andre planer for dagen. Jeg satset på en tur på bortimot to-tre timer og minst en mil – eller så. Bestyrerinnen er ikke helt fortrolig med lange turer i terrenget, og ville heller på stranden.

Siden jeg ville bli alene, kunne jeg velge hvor turen skulle gå. Som alltid er det flere valg, men de fleste «vanlige» turene har jeg gått adskillige ganger. Likevel sliter jeg med å forsøke noe nytt – som for eksempel Bjursfjellet. Det er en tur jeg må få gått. Det kan jo ikke være så vanskelig.

Like i nærheten ligger jo Bjørdnali og Engjavatnet. Tar jeg turen om Håfjell (Blåfjell på skiltet) så blir det en tur på omtrent to og en halv time, eller 12 kilometer. Noe som er en grei tur for meg.

Turen mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er ikke mer en 8 kilometer, men jeg bruker likevel like lang tid som på turen rundt Engjavatnet. Det henger sammen med at det er mindre høydemeter og at en god del av turen går på god traktorvei mot Bjødnali og rundt Engjavatnet. I tillegg blir ryggsekken lettere på dagstur enn på overnattingsturer.

Det var meldt ganske bra vær, selv om det skulle blåse. Det var i hvert fall ikke snakk om nedbør. Heldigvis hadde yr litt feil denne dagen også. I stede for overskyet, fikk jeg sol en god del av turen. Det var faktisk slik at jeg kunne kjenne varmen fra sola i ryggen en stund. Det var ganske kjekt.

Søndag er tur-dag. Det var en god del biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Likevel traff jeg på få andre. Helt nede ved bilen var det folk, og jeg traff på et par ved Håfjell. Nede ved Moldtjørnet gikk jeg forbi en som klatret ute i steinene. Jeg gikk, eller mer korrekt «vasset», over myra.

Ved Bjødnali var det endringer siden sist jeg gikk her. Det hadde vært store maskiner i sving og laget ny dreneringsgrøft fra veien og ned til vannet.

Det er ikke så ofte jeg treffer folk på veien innover mot «skogen» og Breilia. Denne gangen kom det en bil i mot.

Også denne gangen var dyra på beite ute på marka, og jeg hadde ikke problemer med å komme forbi i det hele tatt. Nå hadde dyra tråkket opp stien et stykke slik at jeg måtte hoppe litt fra tue til tue, men det er helt greit, så lenge jeg ikke må gå gjennom dyreflokken.

Jeg liker godt stykket fra Breilia, over Skogsånå, rundt Bukkato, og forbi Solkjenn og opp over Engjamyra til traktorveien. Det er mer villmark enn utmark og flott å få med seg. Jeg kunne se spor i stien. Det var andre på tur rundt vannet. Det satt et par øverst i Jærbuskaret, og det kunne ha vært folkene som jeg så sporene etter.

De siste to – tre kilometerne er litt «triste». Det er stort sett vei og god sti, og lite bakker. Det er likevel et stykke langs Ånå som er verdt å få med seg.

En kjekk og grei søndagstur.

Novembertur til Blåfjellenden.

Tåke og mye vann på vei inn, sol på vei tilbake.

Det ble nok en tur til Blåfjellenden. Det så virkelig ikke slik ut siste turen. Da trodde jeg vinteren ville komme, men fortsatt er det forhold for tur i heia. Det er likevel ikke sommer, eller høst. Det nærmeste er nok vinter selv om snøen og isen holder seg vekk.

Vinter fordi det er få timer med dagslys. Starten går i morgenlys, og de to-tre timene over heia går i dagslys, men når klokka blir i nærheten av fire, er det kveldslys og skumring. Det er lange kvelder.

Selvsagt kikker jeg på YR, og for denne helga var menyen nærmest sommer. Fredag skulle det være overskyet og over ti grader. Når det er lite vind i tillegg, så er det ikke mye som minner om vinter – utenom på kalenderen.

Lørdag ville bli skikkelig flott, mente yr. Det var snakk om sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Fortsatt med god temperatur. Som vanlig var det litt avvik.

Jeg setter så pass stor pris på mine turer til Blåfjellenden, at jeg går innover så lenge som mulig mot vinteren. Jeg går ikke alene med snø og is på bakken. Det å gå med slike forhold er ikke noe for enslige folk på tur.

Det var kjekt å pakke sekken for nok en tur innover. En bonustur. Selv om været ikke ville være helt bra, så så jeg fram til å komme på heia og å få lov til å besøke Blåfjellenden i november.

YR hadde vært frampå med varsel om store nedbørsmengder, men hjemme kom det ikke mer regn enn at det bare var «normalt». Det kom som en overraskelse at bekker og elver gikk flomstore. Jeg har jo opplevd mye nedbør før – noen ganger, men det virket som det hadde kommet mye mer nedbør enn «normalt» oppe i høyden.

Muligens hadde YR rett i at det var «overskyet». Problemet var at skyene lå helt nede på 600 moh. Det var tåke hele veien over heia. Ikke spesielt tykk tåke, selv om sikten var under 30 meter der tåka var tykkest.

Første hinder innover ble Fossebekken. Den gikk stor, og et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg burde gå over. Jeg syntes at Recon buksa ikke var så god å vade med som Dovrebuksa. Denne dagen fant jeg ut at det er en trykk-knapp som gjør at buksa lettere kunne strammes rundt skoen. Jeg kom tørrskodd over, selv om jeg måtte ned i vannet till midt på leggen.

På det høyeste stykket var tåka tett. Det var ikke mye å se, og det var nesten ingen ting å høre. Uten regn gikk det likevel greit fram til vaet. Her måtte jeg igjen vasse over, denne gangen kom det litt vann inn over kanten på skoen.

Da jeg kom ned til hytta som lå under skydekket, viste termometeret 10 grader og var det omtrent kveld, selv om klokka ikke var mer enn fire. Etter å ha hentet vann, fyrt opp i ovnen, satt på vann til te og satt meg til rette for å spise de obligatoriske skolebollene, var det alt begynt å mørkne. Kvelden kom fort og det var fortsatt mange timer til leggetid.

Det regnet på natten, men ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg opp av senga, klaret det opp og det ble en flott morgen. Temperaturen var sunket til et mer «normalt» nivå for årstiden. Det var 6 grader. Langt fra frost...

Hjemturen ble en flott opplevelse. Det var fortsatt sørpebløtt i marka, men vannet i bekkene hadde sunket og det var helt greit å komme fram. Den store forskjellen lå i at tåka var erstatt av sol – fra blå himmel.

Heia badet i sol,som sto lavt over fjellrekka i sør. Siden den sto rett i mot, var nødvendig med skyggelue for å kunne se skikkelig.

Jeg hadde selvsagt ikke sett et menneske på min vei innover. Det kom mye folk i mot på veien mot Hunnedalen. To stykker var ute på joggetur og ville til Langavatn, en kar med stor sekk ville ligge i telt, og andre var på vei mot hytta for å overnatte der.

Jeg traff også ei blid jente med en utålmodig hund, som ville til Fidjastølen for å stenge hytta ned for vinteren. Vi hadde snakket sammen før og fikk også denne gangen en liten prat.

Den siste turen innover mot Blåfjellenden i 2022, var en «blandet» fornøyelse. Innover i tåke og sommertemperatur, tilbake i strålende sol, og fortsatt varmt. Det er ikke hvert år jeg får oppleve heia slik – i midten av november.

Rundt Gruda - om Øksnavad.

En grei tur rett utenfor døra hjemme.

Jæren er flat. Det er ikke noen ny opplysning, men hvor det flateste stykket befinner seg er jeg ikke sikker på. Fra Gruda og over til Øksnavad er i hvert fall en av plassen som er uten høydeforskjell – skikkelig flatt.

Dette er den kjappe og greie turen jeg ofte tar når været og formen ikke helt er på plass. Ut døra hjemme, og så er jeg på tur. Først ned til Bore kirke så turvei over til Gruda og de siste årene har jeg lagt ruta om Grudavarden for å få litt bakke. Så er det å følge Grudaveien til rett ved Håland hvor det går en turvei som går over til Kvernbekken og stemmen. Fra der går jeg gjennom byggefeltet tilbake til Verdalsveien og hjem. En rundtur på omtrent 6-7 kilometer.

Dette har vært en grei tur siden første gang vi gikk den – på sent 70 tall. Den gangen med pause underveis og vi mente det var en lang tur.

Nå har kommunen laget turvei tvers over det flateste stykket fra Grudaveien til riksveien/Øksnavad. Jeg har da lagt til turen over Forane, Tangarholen og Lukemyra til Riksveien, for så å gå et litt trist stykke langs riksveien mot Storhaug. Fra Storhaugkrysset er det bare noen meter nedover Grudaveien før jeg igjen er tilbake på gammelt spor.

Forlengelsen er på omtrent 3 kilometer ,og turen blir da totalt på omtrent en mil. Noe som tar meg 2 timer. Det gjør turen rundt Gruda både lang nok og krever så pass lang tid, at den bør være med i loggen. Nå blir det antakelig så pass mange slike turer at jeg nok velger å ikke skrive noe, men for denne så gjør jeg et unntak.

Det var selvsagt været som gjorde at jeg valgte å gå tur rett utenfor stuedøra. YR varslet regn litt ut på dagen, og siden jeg som pensjonist ikke står opp for å vekke småfuglene, så startet jeg «litt ut på dagen».

Det var likevel sol da jeg startet. Det hender Yr ikke helt får varselet til å stemme med virkeligheten. Dette var en slik dag. En høstdag med bra temperatur, lite vind, men som sagt, med fare for regn - «litt ut på dagen».

Oppe i heia har det så vidt vært frost. Det kom litt snø i oktober, men bare helt øverst opp mot 1000 moh. Nede i lavlandet har det vært sommertemperatur omtrent. Det har ikke vært mange netter med temperatur under ti grader, og på dagtid har det ofte vært både 13 og 14 grader, selv nå langt ute i november.

Bestyrerinnen tar fortsatt inn roser, og det ser ikke ut som om det vil ta slutt med det første. Det er fortsatt blomster i hagene rundt om, og markene – og plenen – er fortsatt grønn. En nabo klippet nettopp plenen. En varm høst og null vinter i sikte.

Denne dagen ble jeg stoppet på vei over mot Øksnevad. En stor floe rett over den nye turveien. Det hadde gått greit med fjellsko, men jeg hadde valgt lave tursko. Det gjorde dagens økt litt kortere enn planlagt, men det ble likevel en helt grei tur – rundt Gruda.

En våt historie – 4 topper fra Gramstad.

Søndagstur med sol og sorpe.

Den siste tiden har det blitt en del turer på omtrent tre timer. Langt flere enn det jeg vanligvis går. Selv om jeg nok kjenner disse turene i beina, så er jeg likevel klar for ny tur, og gjerne en like lang tur, neste dag. Som vanlig er jeg i bedre form om høsten enn på våren.

Jeg kunne tenke med nok en litt lengre tur denne dagen, men var noe usikker på om jeg ville være klar til det. Uten å utfordre meg selv blir det i hvert fall ikke enklere med disse «langturene».

Nå går det likevel saktere i bakken etter hvert, men det henger mer sammen med hvor mange vår og høst jeg har vært på tur. Det blir ikke lettere med årene, men det er stadig like kjekt.

Etter dager med regn, med noe opphold inne i mellom, var værmeldingen for søndagen bra. YR mente det ville bli godt turvær. Det var bare å hive sekken i bilen og komme seg ut.

Spørsmålet ble som vanlig om andre ville være med og hvor turen burde gå. Det var ingen andre som meldte seg på, jeg ville bli alene. Siden det var lenge siden jeg hadde vært på en rundtur fra Gramstad, passet det med en slik tur denne gangen.

Jeg hadde selvsagt glemt hvor mye sorpe og søle det kunne være i stien oppover mot Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og Kvitemyr. Det var mer enn hva jeg vanligvis treffer på, men med vinteren foran oss, så er det bare å bli vant med slike forhold – igjen.

Nå er det slik at jeg tar turen oppover stien mot Bjørndalsfjellet for å gå Bjørndalsmyra innover og videre opp til Mattisrudlå. Det er like mange høydemeter, men likevel en «snillere» tur.

Jeg regnet med at det ville være vått i myra, og hadde helt rett. Det ble nærmest vassing et stykke innover. Likevel var det helt greit å komme oppover mot toppen. Stien er omtrent usynlig, det går mer på kjennskap enn at jeg ser stien enkelte plasser.

Det var selvsagt andre på tur denne dagen. De andre som jeg traff ved Mattisrudlå hadde kommet opp Rindå fra Paradis-skaret. Det gikk greit å komme videre og opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og så nedover mot veien. Bratte bakker og sorpe, får meg til å gå forsiktig.

Det tok litt tid å komme ned til veien, og ikke minst videre oppover mot Fjogstadnuten. Det er ikke ofte jeg har gått denne veien med mer vann og sorpe.

Heldigvis er stien fra Kvitemyr og opp til toppen av Dalsnuten godt opparbeidet. Det er steintrapper og steinsatt bakke, og bar granitt øverst. Selvsagt var det mye folk på toppen. Det satt folk rundt hele varden.

For egen del ble det en kjapp runde og så nedover mot Revholstjørn. Det var helt greit å gå veien tilbake til bilene. Det var i hvert fall ikke myr sorpe og vann den veien.

Tre timer og vel en mil, var dagens tur. En flott tur, men med mye sorpe. Jeg er glad for vanntette fjellsko.

Langtur på 20 kilometer i sjøkanten.

Det er alltid mindre nedbør nede på stranden.

20 kilometer er hva jeg kaller en langtur. Selv om turen går på flate stranden på godt underlag. Når stranden er hard, er det omtrent som å gå på en god plan sti.

Det var jo ikke meningen det skulle bli en så pass lang tur. Planen var at broderen og jeg bare skulle ta en kjapp tur rundt Gruda. Det ville bli en tur på under to timer selv om vi tok med den ekstra sløyfen jeg har gått i det siste.

Broderen var klar for tur mente han. Så kom det kontrabeskjed. Foten, eller mer riktig akillessene, var ikke klar for tur på vei og asfalt. Det ville bare bli meg på tur likevel.

Hva i alle dager skulle jeg da finne på. Det var alt langt på dag, og det var meldt mye regn senere på dagen. Jeg burde være ferdig med turen før klokka to om jeg skulle unngå å bli våt.

Nå ligger Jærstrenden bare 5-6 minutter hjemmefra. Det ville være mulig å få en tur på to timer eller så, uten at det ble ville bli mye regn. Nå har jeg jo gått i regn noen ganger før, det er i grunnen greit.

Den vanlige hverdagsturen går ofte fra Sele til Hellestø og tilbake. Der har jeg gått noen ganger. Hva med å ta en tur som er omtrent like lang, sørover fra Bore. Fra parkeringsplassen ved Borestranden er det 4-5 kilometer til Reve havn. Det er også en vanlig vintertur, men kunne muligens passe denne dagen.

Det tok bare 20 minutter fra jeg bestemte med til jeg sto på parkeringsplassen og heiv på meg sekken. For å få litt vekt på sekken, hadde jeg med en cola og en pakke Gjendekjeks. De var med i sekken, uten at jeg egentlig hadde tenkt å stoppe underveis. Colaen kunne jeg jo drikke når jeg jeg var ferdig med turen. Kjeksen har ligget i sekken en stund.

Vinden som kom fra sør, var hovedårsaken til at jeg valgte å starte på Bore. Jeg synes det er «bedre» å ha medvind hjemover. Vinden var ikke sterk bare 8-9 m/sek – frisk bris.

Det gikk greit det første stykket sørover. Jeg kunne jo se at det var tunge regnskyer lengre inne i landet og både mot øst og ute i sjøen lengre mot vest. Rett over meg og framfor meg, var det mye lysere skyer. Det ville ta litt tid før det ville komme regn.

Mellom Bore og Reve er det et stykke der det ikke er sandstrand. Det er likevel kjekt å gå her. Naturen er litt spesiell, med brinken oppe og sjøen i vest. Stien er grei og det er lett å gå, selv om det er små stykker med stein og litt vått enkelte plasser.

Det kom litt sol. Jeg syntes det var lett å gå, og ville det ikke være mulig å komme et stykke forbi Reve havn? Det er jo fortsatt flatt og god sti.

Reve havn ble passert i god fart, forbi Skipasteien, Otersteinen, Brennevinskulå og Skarsteinen. Jeg lurte igjen på om jeg skulle snu i nordre enden av Revesanden, men valgte – igjen – å fortsette. Mot Revtangen. Fra Revtangen og bort til odden mot Orrestranden er jo ikke lange stykket, og siden jeg hadde kommet så langt kunne jeg like så godt legge turen innom Friluftshuset på Orre.

Ved Friluftshuset sjekket jeg telefonen, som mente jeg hadde gått en mil. Det var på tide med litt drikke, og jeg hadde jo Gjendekjeks. Pausen, colaen og kjeksen gjorde godt.

En titt på himmelen, viste at de mørke skyene hadde kommet nok så nær. Det var jo et stykke tilbake til bilene. Det kunne se ut som om jeg ville få regn på meg. Og slik gikk tilbaketuren. De mørke skyene, fulgte meg nordover, og kom nærmere, men klarte liksom ikke helt å ta meg igjen.

Det ble en helt grei tur tilbake mot bilen. Vinden kom bakfra, regnet holdt seg vekk, bakken var forholdsvis tørr og det var lett å gå. Det var kjekt å være på tur.

Den siste flate stykket mot bilen kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på beine i nok så mange kilometer. Da jeg sto ved bilen hadde jeg vært på beine i omtrent 3 1/2 time. Klokka var tre og regnet som var meldt, nådde meg akkurat gjen. Det hadde kommet mye regn bare en kilometer eller to inne i landet, mens jeg hadde opphold. Stranden var rette stedet for tur denne dagen.

Tur til Blåfjellenden sent i oktober.

En flott tur til å være så sent i sesongen.

Det var så avgjort mulig at det ville bli siste turen innover mot Blåfjellenden da jeg startet på årets tur. Litt trist å tenke på, men jeg hadde jo i hvert fall en tur å se fram til.

En sjekk i loggen, viser at siste turen innover for sesongen – og året, normalt går i månedsskiftet oktober/november. Noen ganger i siste uka av oktober, men mer vanlig første uka av november.

Det er selvsagt været som bestemmer. Etter som årene – mange år – siger på har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø. Det er ikke like morsomt lenger å suse innover i heia – helt alene – når bakken er dekket med is eller snø. Tanken på alt som kan skje ligger i bakhodet. Det er ikke til å komme fra at balansen ikke er den samme som da jeg «bare var 70». Det har vært noen ustødige hendelser i det siste. Stokken er god å ha.

Så lang denne høsten har det knapt vært frost, selv på Blåfjellenden, som ligger på 600 moh, var temperaturen så vidt under null for første gang denne vinteren, forrige gang jeg var innover.Denne uka var det meningen å bli i to dager. Bestyrerinnen hadde andre planer, og ville være på tur fra fredag til søndag. Da fikk jeg og anledning til å ta to overnattinger på hytta.

Yr meldte om varme. Opp mot 15 grader i lavlandet, og null frost i høyden. Det ville være vått, med noe nedbør og helst tåke. Greie forhold så pass sent i sesongen.

Turen fra Hunnedalen – Høgaleitet, til Blåfjellenden – også Høgaleitet, er en tur jeg har gått mange ganger. Det er lite nytt å se, men naturen endrer seg hele tiden, og det er alltid noe å legge merke til.

Så sent på høsten er det lite farger og enda mindre dyr og fugler. Dette året har det vært med spor av rev enn «vanlig», men også mer ryper enn det jeg er vandt med å se. De siste årene har det nesten ikke vært ryper i det hele tatt.

Det var derfor spesielt kjekt å komme ned til Blåfjellenden å høre liryper kakle oppe i lia. Det ble til at jeg stoppet opp på trammen bare for å få med meg lyden.Turen over heia startet greit. Det var lite vind og opphold, men jeg kunne se tåke rundt toppene. Da jeg kom opp i høyden ble det disig og det fløy yr i lufta. Siden jeg fikk nedbøren bakfra, var det ikke noe problem, annet enn at jeg tok på jakken.

Nedover bakken mot hytta kom det lett regn, og ikke lenge etter at jeg hadde installert meg på hytta, kom regnet. Skikkelig slagregn, men da satt jeg foran ovnen med te og skoleboller.

Jeg var usikker på om det ville bli en tur der jeg ble en eller to netter. Lørdagsmorgen ble det jobbing med renhold og rydding, og det var noen sengerammer som burde vært satt sammen, og som hadde ligget siden påske. Det ble endelig tid til å gjøre denne jobben.

Jeg fikk selskap på lørdagskvelden. Det kom fire stykker fra Lortabu. En 6 timers tur i høg heia sent i oktober. De var egentlig heldige med været.

Søndagsmorgen tok jeg ut i 11 tiden. Siden klokka ble stilt tilbake denne natta, så var det ikke så veldig tidlig...

Det ble en tur tilbake til Hunnedalen med jakka på. Det var tåke og dis øverst, og da jeg kjørte nedover Øvstabødalen, regnet det.

Jeg fikk en skikkelig flott helg på Blåfjellenden. Skulle vinteren fortsatt holde seg vekk, er det mulig jeg får med en bonustur i november. Det hadde vært ekstra hyggelig.