Fire topper i Sandnes.

Barfrost og topptur.

En lang tur dagen før, gjorde at jeg ikke så fram til for mye tur denne dagen. Det kunne på mange måter passe bra bare med en kjapp og grei tur, men hva er nå det? En langtur er på over tre timer, og en kjapp tur er mindre enn to.

Hva med tre eller fire topper med start fra Gramstad. Siden jeg hadde tilbrakt et par uker i syden, var det jo en stund siden jeg hadde forsøkt meg på den vanlig turen med fire nuter. En sjekk i loggen viste at jeg sist hadde gått denne turen i begynnelsen av februar.

Det var på tide med et nytt forsøk. Det er jo alltid enkelt å planlegge. Det krever ingen krefter og tar kun kort tid – i forhold til å gå turen. Jeg tenkte på fire topper, og fabulerte om fem. Øvre Eikenuten ligger jo lagelig til for å bli tatt med.

Det ble temmelig fort klart at denne dagen var ikke beina helt i form for en langtur. Det gikk trått oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Selv om jeg ikke gikk fort, ble det høy puls og tung pust. Turen dagen før hadde antakelig kostet mer enn jeg trodde.

Oppe og innover Bjørndalsmyra, gikk det selvsagt mye greier. Myra var denne dagen frosset og det gikk lett å komme inn til enden av myra og videre oppover bakkene mot Matisrudlå.

Det var lett å se stien innover myra, men i bakken oppover, klarte jeg – igjen – å komme utenfor stien og måtte ta noen steg oppover for å komme på plass. Selv om jeg er god kjent i denne bakken, og har fulgt tråkket noen ganger, er det så pass utydelig at jeg fortsatt går litt utenom.

I stien oppover mot Bjørndalsmyra, var det en del is. Det gikk helt greit å komme «forbi», men jeg lurte på hvor mye is det ville være videre. Fra Mattisrudlå og mot Bjørndalsfjellet, var det is enkelte plasser, men likevel greit å komme fram.

Nedover mot veien måtte jeg gå «rundt» de samme plassene som på vei oppover, men sto likevel ganske kjapt på veien, og vurderte om jeg skulle gå videre mot Fjogstadnuten.

Det ble selvsagt også en tur over Fjogstadnuten. På dette stykket var det ikke mye is, og med frost i bakken, gikk det både fort og greit å komme over myrsøkkene.

Ved gjerdeklyveren på vei nedover mot Kvitemyr, var gjerdet vekk, og det var unødvendig å klyve over. Jeg lurer på om det gjerde har vært vekk en stund, og at jeg har tatt gjerdeklyveren unødvendig...

Jeg var ikke sikker på om jeg burde ta oppom Dalsnuten denne gangen. Det er en drøy bakke opp, og dagsformen var ikke helt på plass. Det ble likevel til at jeg la turen opp på toppen opp og ned trappene mot Revholstjørn.

Jeg kikket på klokka før jeg labbet i vei mot stien oppover. Det var i grunnen alt for tidlig på dagen til ikke å legge turen om toppen. Det gikk «sakte i bakken» oppover. Jeg hadde lite overskudd, og det tok tid å kravle seg opp brekkene mot toppen.

Jeg kom selvsagt opp – og ned. Det siste stykket langs turveien mot Gramstad gikk greit. God vei og lite bakker oppover, gjorde at avslutningen på dagens tur i hvert fall gikk i et greit tempo.

Det ble noe over tre timer, og ikke mye mer enn en mil denne dagen. Det var i grunnen nok.

En lang strandtur - to mil fra Bore.

Flatt og fint, og enkelt å gå.

Etter to uker på Gran Canaria og 12 turer, som alle var mer eller mindre lange, er det en brå overgang å komme hjem til minusgrader. Selv om sola er på plass blir det ikke helt samme sommerstemningen.

Finvær og kulde, er likevel turvær, så jeg måtte finne en eller annen plass å gå. Med ganske mange turer på over tre timer og over 15 kilometer, burde jeg være i bra form.

Jeg kan kjenne at kroppen har fått kjørt seg og at det ikke er like kjekt å ta ut på en ny langtur. Etter et par «hviledager», fredag uten tur og lørdag som reisedag, så kunne jeg ikke tenke meg å sitte inne.

Søndag ble det ikke skikkelig tur på søndag. Det ble noen kilometer, men mye på vei og det var uten bakker. Det passet for så vidt ganske greit, så fikk jeg nok en dag å komme meg på.

Mandag meldte yr om overskyet vær, nesten ikke vind og muligheter for lett snø. Med kulde om natten og så vidt over null på dagen, var det vinter.

Det er litt underlig å hive på vinterutrustning. Lang under og ekstra lag under vindfleecen. To lag vanter og vinterlokk. I «syden» var det kort treningsbukse, og det var alt...

Varm drikke, både saft og te, ble også pakket ned i sekken. Nå hadde jeg ikke hatt skikkelig sekk på ryggen de siste ukene, men jeg regnet med at det å gå med sekk ikke er «fersk-vare».

Jeg kunne selvsagt ha valgt å ta opp i høyden, til Gramstad eller Sælandsskogen, men syntes det ville være greit å te. ste formen på en langtur – uten bakker. Det måtte bli en strandtur.

Den nærmeste stranden er Borestranden, og fra parkeringsplassen der er det mulig å gå sørover omtrent så langt du orker. Jeg så for meg å gå til Friluftshuset på Orre. Det vil si omtrent ti kilometer hver vei.

Det var sol på Bore, og som meldt, lite vind. Det var fortsatt kaldt, men antakelig ikke kuldegrader, og jeg ble fort varm. Litt nedover mot Fuglingene, måtte jeg stoppe og hive av mellomlags-fleecen. Denne gangen hadde Yr tatt litt feil – heldigvis.

Det skulle bli mer «feil» fra YR sin side. Sørover hadde jeg trekken i ryggen – og sola i ansiktet. Hjemover trodde jeg det ville bli motvind og kald. Vinden snudde da jeg var nesten nede ved Friluftshuset, og jeg fikk medvind.

Denne gangen holdt jeg meg på innsiden av stranden, og en del av turen gikk i selve sanddynene. Det betyr en del opp og ned ganske bratte små kneiker. Likevel er det helst paddeflatt, og lett å gå Dette er ikke en tur som utfordrer kondisjonen, men en grei lavtempo-tur.

Terrenget og naturen innenfor sandstrendene er ikke ensformig som ute på stranden. Det er marehalm og oppe på sanddynene, og noe av turen gå over beitemarker og langs jorder. Etter min mening er dette en flott tur.

Det ble en kjapp pause ved friluftshuset før jeg tok fatt på veien nordover. Som stor sett ble en gjentakelse. Denne gang gikk jeg deler av tilbaketuren på stranden. Sandstranden var nesten borte et langt stykke og erstattet av grus og stein.

Det pleier å bli litt tungt etter en stund. Denne dagen gikk det helt greit, selv om jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på beina etter noen timer. Antakelig hadde treningoppholdet gjort godt.

Tre og en halv time på omtrent to mil ble dagens tur. Det er mye lengre enn det jeg vanligvis går på den tiden. Det sier noe om hvor lite bakker det er langs stranden.

Forbi "to rom og kjøkken" til Puerto Rico.

Denne gangen var det en fantastisk tur.

Det kan skrives mye om turen fra Cooperativet til Puerto Rico, og det har jeg alt gjort. Dette er en tur jeg har skrevet om noen ganger, og som inngår som en tradisjonell tur når vi er på Gran Canaria.

Det er likevel gode grunner for å skrive om turen en gang til. Dette er, etter min mening, en av de absolutt fineste turene vi går. Den har med «alt».

Dette er en langtur på omtrent 24 kilometer, den har med en bakke og to, med omtrent 1000 høydemeter. Turen går gjennom et virkelig flott landskap, med skog, fjell og dype kløfter.

Den er en utfordring for nesten alle, og den krever nok at de som går, er i rimelig god form, og helst er vant med litt lange turer. Det går minst 6 timer fra Mogan og til Natural Park viser seg i bakken ned mot Puerto Rico.

Vi, det vil si Edvin som turleder, og meg, startet med en drosjetur denne gangen, og drosjen stoppet ved skiltet som viser vei mot Caminoen oppe i bakken omtrent kvart over ti.

Fordelen med en litt tidlig start, er at deler av bakken tas i skygge. I sola oppover blir det hett, og selv i skyggen renner svetten. Det er en lang og bratt bakke.

Stien oppover går i svinger, og det virker som om det aldri tar slutt. Det er alltid en ny sving, men et godt stykke oppe i lia, går stien over til andre siden, og her er det omtrent plant et stykke. Det stiger likevel temmelig bratt etter dette, opp til et juv.

I dette elvejuvet var det tidligere litt busker og noen få blomster. Denne gangen var det tett med grønne busker og mange flotte blomster, noe som av og til gjorde det vanskelig å finne stien.

Etter nok en bakke og flere svinger, dukker det opp en varde og en veiviser. Endelig opp....

Bortsett fra at fra der og videre går det stor sett slakt oppover, noe som gjør det ganske tungt, etter den lange og bratte bakken. Først ved «to rom og kjøkken» bærer det nedover. Høyeste punktet på turen er på omtrent 970 moh.

Vi har gått oppe over bakkene mot «to rom og kjøkken» noen ganger. Som oftest har det vært ganske tørt og lite grønt. Oppe mot toppen, rett før «to rom og kjøkken» står det en del Canarisk furu. Disse er ofte omtrent det eneste grønne å se.

Denne gangen var det blomster grønne busker og til og med gress i tillegg til trærne. Enkelte plasser var det som å vandre i et blomsterhav. Gult og flott. Vi fant lavendel hele veien over mot toppen.

Ved «to rom og kjøkken» begynner pinjeskogen, som altså ikke er pinjer men furu. I tillegg åpner det seg skikkelig mot dalen langt nedenunder og stien som skal følges viser som en strek i fjellsiden.

Det er virkelig en opplevelse å følge denne Caminoen som går til Cortadores. Den svinger ut rundt kantene og inn til bekkeleie og det går hele tiden litt opp og en del mer nedover. Utsikten nedover mot Tauro, er hele tiden ganske fantastisk, og når det i tillegg kommer blomster og grønt, blir turen en av de flotteste jeg har gått på Gran Canaria.

Vi syntes vi hørte motorlyd på vår vei nedover mot Cortadores, og da vi tok en kjapp pause der, kom det to motorsykler fra stien. Hvordan noen kan finne på å kjøre motorsykkel der jeg har problemer med å holde meg på stien, fatter ikke jeg.

Det hele slutter litt brått ved Cortadores. Derfra er det vei nedover mot Norskeplassen og Puerto Rico. Heldigvis går det svakt nedover. Det gjør at det er lett å gå, og helt greit å holde høy fart. Det blir dessverre helst en transportetappe, etter den flotte turen lengre oppe.

Det var med litt såre føtter og ømme muskler vi satte oss ned på Norskeplassen. Der tømte vi flaskene for vann, og Edvin spiste sin siste mandarin (som igjen tok 3 minutter...)

Vi gikk de siste tre og en halv kilometerne i greit tempo, og nådde «Happy Hour» på Natural Park med god margin.

En virkelig flott langtur på omtrent 24 kilometer var slutt. Både Edvin og jeg var glad for å ha fått anledning til å oppleve denne turen et år det var blomster og grønne busker.

Miljøløypa til Arguineguin

To på tur.

Det burde bli bare en kjapp og grei tur denne dagen. Planen var å gå en skikkelig langtur dagen etter, og det kunne passe å ikke ta en tung tur.

I tillegg meldte YR om muligheter for regn litt ut på dagen. Alt fra 12 av kunne det komme noen dråper. Ikke mye regn, men det var i meldingen. Vi opplevde å få skikkelig slagregn, selv om det bare var meldt noe nedbør.

Forslaget gikk ut på å gå Miljøløypa til Arguineguin, og møte Anne Margrete og Bestyrerinnen på Sjømannskirka for vafler og drikke.

Det ble selvsagt ikke snakk om hvordan vi skulle komme fra Arguineguin tilbake til Natural Park, men det går da buss, og det er aldri langt til en taxi.

Klokka ti møtte vi alle ved inngangen til hotellet. Jentene for å gå Balitobakken ned mot Arguineguin, og Edvin og meg, for å ta fatt på turen inn mot Norskeplassen.

Det er muligens litt selvskryt (sånt skal lyttes til – det kommer fra hjertet), men turen inn til Norskeplassen er etter hvert blitt en transportetappe. Turen starter liksom ikke helt, før vi er inne ved palmelunden.

Denne gangen var det ikke mange folk på Norskeplassen, men rundt om kunne vi se masse folk som var ute på tur i området. Det ble en kjapp pause for oss, før vi startet mot Miljøløypa.

Det er mange gode grunner for å gå miljøløypa til Arguineguin, men det må være en av de lengste rutene ned til byen. Den går lengst inne, helt i kanten av Arguineguindalen, og kommer ned lengst mot sør.

Vi valgte denne stien, fordi den går gjennom et flott terreng. Det er fin utsikt over Arguineguindalen langt nedenunder stien, og etter «mye» regn, er blomster og buskene er grønne, Det er første året jeg for min del har opplevd «grønn» natur på turen fra Puerto Rico, og det er virkelig flott.

Etter å ha kravlet oss opp bakkene mot starten av stien bak farmen, er det omtrent ingen skikkelige oppoverbakker på resten av turen nedover mot Arguineguin. Det er likevel ikke enkelt å komme ned.

Det er noen bratte kneiker -både opp og ned, og det er alltid stein i stien som kan gi uheldige konsekvenser, og konsentrasjonen svikter. Likevel er det en kjekk og flott tur, hvor sola skinner i ansiktet, og kysten lyser blått i horisonten.

Nå går turen over motorveien, og den kan høres og sees et godt stykke. Med lange strekk med flat og fin sti, omtrent vei, så går det ganske fort å komme til «brua» over Motorveien.

Stien ender ut i Arguineguin et godt stykke oppe i byen, og den siste delen, med nedstigning til bebyggelsen, kan være litt bratt. Vi for vår del, skilte lag et litte stykke og valgte hver vår vei ned.

Da vi sto nede ved hovedveien i Arguineguin, hadde det gått mindre enn to timer siden vi forlot Norskeplassen. Jentene var ikke helt ferdige med butikkene, men det tok ikke lang tid før vi satt ved et bord i Sjømannskirka – med vafler.

De vaflene er store, og er en grei lunsj, men vi skulle tilbake til hotellet. Det ble langs stranden til Balito og bakken opp for jenten. Edvin og jeg tok mot tunnelen til Puerto Rico, og med livet som innsats kom vi oss til Sparbutikken og fikk handlet. Det ble drosje opp til Natural Park.

Den kjappe og greie turen ble på «bare» 15 kilometer, og lengre enn det vi hadde sett for oss, men det var uansett en flott tur.

Karpedammen og Våres plass - og rotta Frank.

På besøk hos rotta Frank.

Bestyrerinnen bestemte at vi skulle til Karpedammen og videre til Våres plass denne dagen. En ikke for lang tur, men som tar oss et stykke innover – på vei.

Det hele starter likevel med å gå inn til Norskeplassen som vanlig. Siden det er flere mulige stier innover, blir det også en diskusjon om hvilken sti vi skal velge.

Denne gang delte vi oss. Edvin, som den spreke pensjonist han er, valgte å gå opp den lange bakken mot mastene øverst. Her blir mesteparten av høyden tatt med en gang, og oppe, er det flatt videre mot Norskeplassen.

Vi, det vil si Nestleder Anne Margrete, Bestyrerinnen – og meg, tok den vanlige bratte bakken rett opp fra Natural Park. Her blir bare noe av høyden tatt i selve bakken, mens resten er en lang og ganske slak bakke oppover mot flaten.

Det er omtrent 3,4 kilometer denne veien inn til Norskeplassen, og vi bruker omtrent 45 minutter. Edvin kom nedover i mot oss før vi alle fortsatte mot Norskeplassen.

Som vanlig var vi ikke alene der, men det var langt fra så mange folk som på søndag. Det kan skyldes at vi denne dagen hadde startet tidlig. Det var meldt om litt regn ut på dagen, og med resultatet av «litt regn» forrige gan det ble meldt, skikkelig slagregn, ville vi helst holde oss i hus.

Sukkertoppen ligger nesten 100 høydemeter over Norskeplassen, og vi sto samlet på toppen etter noen hektiske minutter i motbakkene. Fra der er det bra utsikt utover mot havet og innover mot neste mål.

Vi skulle nordover mot Karpedammen og Våres plass. Denne gangen valgte vi å gå veien oppover mot Karpedammen, og fra før viste vi at når vi ser skiltet på høyre side så skal vi ta av veien.

Fiskene fikk mat, men det dukket bare opp en skilpadde. Det tok ikke lang tid før vi gikk videre mot Våres plass. Denne gangen var det også folk der. Jeg har sjeldent opplevd å være alene her ute på kanten ned mot dalen under.

Selv om alle gikk utenom oss, var vi ikke alene. Jeg har tidligere hørt om andre som har møtt rotta – Frank...

Frank dukket opp, og var overhodet ikke redd for oss. Han var tydelig interessert i om vi hadde med mat. Maten hadde vi gitt til fiskene.

Nå var Bestyrerinnen og Anne Margrete skeptiske til Frank. Rotter er ikke godt selskap for mennesker. De så helst at Frank holdt seg et godt stykke fra oss. Noe Frank ikke brydde seg om i det hele tatt.

Vi gikk videre etter å ha skrevet oss inn i boka – ganske kjapt. Det ble sol og vind på tilbakeveien. Nedover mot Norskeplassen dukket det opp svarte skyer bak oss.

Nede ved havet var det sol – og sommer. Skyene kom nærmere, og vi tok kjappeste vei mot Natural Park. Nesten nede kom vi igjen ut i sola, og kunne gå ned den bratte bakken i solskinn. Senere på dagen kom det skikkelig regn.

Dagens etappe var en kjapp og grei tur. Det ble likevel omtrent 12 kilometer og vi brukte noe over tre timer på turen. Med et kjapt besøk hos rotta Frank.

Søndagstur til Eivinds plass.

Det blir lett en lengre tur enn en vanlige søndagsturer.

Det har blitt noen turer der gjengen ikke har gått sammen. Det har blitt jentene på en tur, og Edvin og meg på en litt lengre tur. Denne dagen ville alle være med – etter hvert.

Søndag har Norskeklubben tur fra både Patalavaka og Puerto Rico opp til Norskeplassen, og så går de samlet ned til – vekselvis - en av plassene.

Edvin og Anne Margrete har noen venner som går denne turen, og det passer bra å ta turen sammen. Derfor blir det 3-4 kilometer ekstra + turen inn til Norskeplassen før vi samles. For vår del er det bare de vanlige 3,5 kilometerne inn.

Det ble en litt senere start på turen denne dagen enn til vanlig. Norskeklubben samles på Norskeplassen noe før tolv. Bestyrerinnen og jeg var der tidligere og fikk en halv times hvil før Edvin og Anne Margrete kom.

Vi tok sikte på å gå mot Sukkertoppen, videre til Eivinds plass og så tilbake til Norskeplassen. En grei plan og det ville gjøre turen passelig lang.

Norskeplassen var full av folk, ikke bare de som ville følge Norskeklubben, men også mange andre som bare skulle på en vanlig søndagstur.

Vi tok bakkene opp mot Sukkertoppen, og kom opp i samlet tropp. Det er to valg for å nå Eivinds plass fra Sukkertoppen. Det er mulig å følge veien inn til «stidelet» mot Våres plass og Eivinds plass, eller gå direkte nedover bakken.

Vi valgte – selvsagt – å følge veien innover, som alltid, og etter en liten kilometer tok vi av veien (til venstre) og fortsatte litt tilbake og nedover.

I dette krysset er det en del som går feil. Det går også en vei «oppover» fra dette krysset. Det er ikke rette veien for å nå Eivinds plass. Noe som mange har fått erfare.

Nå er det ikke helt slutt på mulighetene for å rote seg bort heller. Eivinds plass ligger to brinker fra veien. Mange tror de er kommet fram ved den første. Det står til og med en varde litt nedenfor stien. Og det er god sti ned til denne varden – som altså ikke er Eivinds plass.

Selv om både jeg og Edvin har klart å rote det til på dette strekket, fan Edvin greit fram denne gangen. Det skulle også bare mangle...

Vi fikk Eivinds plass for oss selv, men vi kunne se andre på vei. Noen kom i mot i bakken vi skulle ta. I boka som ligger bak en stein, var det ikke mange andre som hadde skrevet seg inn siden Edvin og jeg var der.

Det ble ingen lang pause. Selv om det egentlig er varmt, så blåste det så pass at jeg i hvert fall ble kald. Fuktig bluse og vind er ikke helt grei, selv med opp mot tyve grader.

Bakkene opp mot Sukkertoppen er ganske dryge. De er ikke spesielt bratte, men de krever sitt. Jeg klarer ikke å komme opp uten å at i, og med høy puls.

Fra rett under Sukkertoppen tok vi veien nedover, og fulgte så det vanlige tråkket mot Norskeplassen. Hvor det nå var adskillig færre folk. Det ble Dalen tilbake til Natural Park. Det gjorde turen en kilometer lengre enn om vi hadde gått rett ned brattebakken.

Tilsammen ble det, for Bestyrerinnen og meg omtrent 12 kilometer, for Edvin og Anne Margrete nesen fire kilometer lengre En grei søndagstur..

Hjermand plass - en grei langtur.

En tur i et litt annet terreng en rundt Norskeplassen.

Meldingen for denne dagen var den aller beste, men da jeg kikket ut vinduet, var det mørke skyer – og kaldt- Bare 15-16 grader...

Det måtte jo likevel bli tur, Denne dagen ville det bare bli turleder Edvin – og meg. Jentene ville ta mot byen og se litt i butikker. Det ble en litt lang tur i går. 17 kilometer er tross alt en ganske lang tur, og noen av oss ville ta det litt rolig denne dagen.

Edvin og jeg planla en omtrent like lang tur som gårsdagens. I tillegg ville nesten hele turen gå i terreng med en god del både oppoverbakker, men og så nedover. Vi ville jo ende ut samme plass som vi startet.

Planen var å gå til Norskeplassen, videre till Sukkertoppen og inn mot Våres plass. Vi ville korte av litt å ta oppover veien mot Karpedammen, men ikke ta nedenom der, men fortsette mot «Dusjen».

Rett før Dusjen går det en sti ned mot elveløpet og mot Hjermands plass. Fra plassen ville vi fortsette nedover – tilbake – til et nytt elveløp og videre langs dette og så ta stien til Eivinds plass.

Vi startet på normaltid klokka ti, og tok opp den bratte bakken fra Natural Park. Det er en litt brutal start på dagen, og puls og pust får kjørt seg. Oppe og på vei mot Norskeplassen holdt vi også høyt tempo, og brukte ikke stort mer enn 30 minutter inn til Norskeplassen.

Som vanlig ble det også en tur oppom Sukkertoppen før vi fortsatte – fortsatt i bra tempo – innover mot Våres plass og videre forbi Karpedammen og opp til Dusjen. Det er normalt med en pause ved Dusjen, men denne gangen fant vi bare stien på andre siden av veien som går mot Hjermands plass.

Jeg har lurt litt på hvor denne stien kommer fra og hvor den egentlig skal gå til. Det er jo opplagt at den kommer nedenfra dalen (det står et skilt å viser vei til El Pennilio) Jeg har bare aldri tidligere koblet stien mot Hjermands plass til stien som kommer opp fra dalen nedenfor.

Etter Hjermands plass fortsetter stien nedover, og over en liten brink og kommer ned til Eivinds plass. Fra det kan det vel tenkes at den har fortsatt mot havet.

Som gammel ferdselsvei, er den merket med «kantsteiner» og på utsatte steder bygget opp. Den er nesten hele tiden enkel å følge, og stort sett enkel å gå. Bare et par plasser er det noen bratte skrenter.

Mot Hjermand plass går stien i et flott terreng. Den slynger seg langs dalsiden og over noen kanter. Den går også over noen elveleier, hvor det denne gang lå noen små vannpytter.

Det har tydelig vært noe nedbør dette året. Ikke bare var det vann i bekkeleiet, men busker og planter var grønne og vi fant lavendel med blomster.

Rett før Hjermands plass, er det stopp for å ta bildet av tigeren som ligger og passer på en dør. Den ser litt mer pjusket ut for hvert år.

Fra Hjermands plass går det skikkelig greit, slakt nedover og med godt underlag. Her er det enkelte steder rene motorvei. Alle gode ting tar slutt, og den gode stien ender ut med en ganske bratt nedstigning til gjelet under.

Denne gangen fant vår turleder stien videre over den tørre elva og opp i dalsiden. Her har noen brukt tid på vedlikehold, og stien er grei å følge – bortsett fra en liten steinur.

Oppe på kanten er det «beine veien» nedover mot Eivinds plass. Hvor vi tok en kjapp pause. Fra der og ned ble det den vanlige veien til Norskeplassen og videre den bratte bakken ned mot Natural Park.

Dagen tur hadde vært svært flott. Vi hadde skyer og litt sol, noe vind og litt under 20 grader. Det er nesten perfekte forhold for en fin tur. Alt i alt mener jeg turen er 17 kilometer, og vi brukte denne gang noe over fire timer. En godt gjennomført tur.