Opp og ned noen ganger rundt Gramstad.

En ganske vanlig treningstur.

Fra stien oppover mot Bjørndalsmyra

Lørdag har i mange år vært fast turdag. Etter som jeg nå er pensjonist, har jeg anledning til å ta på tur når det måtte passe. Som oftest passer det alle dager med godt vær. Lørdag mente yr det ville bli sol og bra vær.

Siden det bare var meningen å gå en ganske vanlig treningstur, ville det passe bra å starte fra Gramstad. Det har etterhvert blitt ganske mange turer med utgangspunkt i parkeringsplassen ved Gramstad.

Bjørndalsfjellet

Heldigvis er det mulig å gå forskjellige turer, noen ganske korte men noen også ganske lange. Som oftest blir det en tur på to til tre timer. Det holder som en treningstur.

De siste par årene har det nærmest blitt fast tradisjon å ta opp mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra mot Mattirudlå og over Kulheia til Bjørndalsfjellet først.

Fra Bjørndalsfjellet mot havet

Det er en god start, og det går omtrent en og en halv time før jeg passerer Fjogstadnuten, og kan tenke på hvor resten av turen burde gå. Det er en del alternativer.

Fra stien mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn/Dalsnuten går det en merket sti mot Resasteinen og videre til Skjørestadfjellet. - over Svarthålsleite til Sørdalsleite og bakken opp.

Mot Sandnes

Fra Skjørestadfjellet, eller for min del «flyvraket», er det mulig å gå tilbake til Sørdalsleitet og Løemyr om "Skaret" og fortsette mot Revholstjørn/Dalsnuten.

En annen mulighet er å gå mot nord og ned til Dalevatn for å ta bakken opp mot Dalsnuten. Begge disse turene vil gjøre hele turen til en – nesten – firetimers tur, om Dalsnuten blir med.

Regnbue nær Fjogstadnuten

Gjelder det «bare» en treningstur, så blir det forbi Fjogstadnuten og videre til Dalsnuten før den siste kilometeren mot parkeringsplass.

Denne dagen ble det den vanlige turen opp til Bjørndalsmyra og innover. Myra kan være våt, og siden det hadde regnet dagen før, ble det en del vassing for å komme inn myra. Bakkene opp mot Mattirudlå, er langt fra så bratte som opp «Rindå».

Fra stien mot Dalsnuten

Det som mangler er en skikkelig sti. Selv om jeg har gått her noen ganger, må jeg kille etter hvor stien går, og jeg treffer ikke alltid samme nesten usynlige sti.

Stykket mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet er ikke flatt, og det blir opp og ned fire småtopper for å komme til siste bakke mot toppen. Denne dagen var det flott utsikt nedover mot Lutsivatnet og fjellene bak.

I bakken nedover mot veien, møtte jeg en kar som var på tur med sin sønn på 5-6 år. Vi fikk en hyggelig prat, og selv om det tar tid, så er det virkelig hyggelig å treffe folk med samme interesse som meg.

Fra Dalsnuten mot Gramstad

Oppover mot Fjogstadnuten kom det litt regn Det var så avgjort ikke det YR meldte, men det gjorde seg med en regnbue.

Siden det var en treningstur ble det til at jeg tok direkte mot Dalsnuten fra Fjogstadnuten. Bakken opp til Dalsnuten fra nord, er bratt og steinet, og krever litt klatring. Jeg går rundt mot sør og tar den mye mindre krevede stien det mot toppen.

Jeg tok også denne gangen ned og tilbake samme vei som jeg var kommet opp og siste stykket mot Gramstad gikk derfor på vei. Treningturen denne dagen tok tre timer, og jeg syntes det hadde vært en flott tur.

En kjapp tur om Bjødnali og Sjelset.

Første turen i november.

Broderen var klar for tur, men det måtte bli en tur der han fikk testet formen. Sist han var på tur fikk han problemer i bakken og måtte ta de rolig en stund. Det var på en runde fra Sælandsskogen, og han ville gjerne teste bakken en gang til.

Det var en kald dag med litt vind, lite sol og mye skyer, men greit å gå. Det var forholdsvis tørt i bakken, og siden det ikke hadde regnet på noen dager, burde det være mulig å gå langs Moldtjørn i stede for å gå oppe i stien med masse stein.

Det var min tur til å kjøre, og på en helt vanlig torsdag, var det andre på tur. Det var en del biler på parkeringsplassen. Vi traff ikke mange andre i stien.

Turen rundt Bjødnali og til Sjelset er omtrent 7 kilometer, om Urdådalen. Dette er veien de fleste går for å komme opp til gården. Vi tar som oftest turen om Stølsletta og Vindskaret og ned Olstilia til Moldtjørn og videre til Bjødnali.

Det var i bakken opp mot Stølsletta at broderen fikk problemer sist. Denne gangen tok vi det ganske rolig, og likevel mente broderen han hadde litt for høy puls.

Det ble ingen tur opp til toppen av Håfjell for å få med utsikten over Jæren denne gangen. Broderen mente vi fil ta det rolig nedover bakkene og videre mot Bjødnali.

Det gikk greit langs Moldtjørn og videre opp til treet broderen må ha bilde av. Forrige gang broderen hadde problemer med formen, måtte vi ta en pause oppe ved Bjødnali. Selv om jeg hadde med både te og kjeks, ble det til at vi bare fortsatte videre mot Sjelset langs Bjødnalivatnet.

For egen del blir det som oftest minst en tur rundt Engjanevatnet i tillegg. Det ble ganske fort klart at broderen ikke så for seg denne «omveien» for å komme opp til Jærbuskaret denne dagen. Det ble til at vi tok greieste vei oppover.

Det er jo litt spesielt å ha vært på tur i heia, med snø og is, og så gå tur med grønne marker og til og med noen blomster rundt om. Vinteren er fortatt ikke helt kommet. På vei mot Sælandsskogen kunne vi se at noen var i gang med å slå gress.

Noen dager med frost er ikke uvanlig i november, men som regel blir det ganske fort mer normal temperatur. Det vil si omtrent ti grader – og regn.

Vi kom oss grei opp bakken til Jærbuskaret og videre om Sjelset og til Kleiva. Det er ikke ofte vi møter folk på denne strekningen, og slik var det også denne gangen.

De siste to kilometerne er ganske flate, og det er god stie eller vei. Her ble det god gammel fart over sakene. Det siste strekket inn mot bilen gikk unna.

På parkeringsplassen var vi – som vanlig – enige om at det hadde vært en fin tur, og selv om broderen ikke helt var på plass, gikk det likevel bedre enn forrige gang.

Fra Hellestø til Reve havn - en tur på 22 kilometer.

En lang tur i flott vær.

Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur.

Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is.

Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur.

Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer.

Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før.

En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter.

Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været.

Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik.

Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen.

Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand.

Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor.

Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter.

På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg.

Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Bjørndalsfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten til slutt.

 En god runde på en grei lørdag.

Etter å ha vært på Blåfjellenden torsdag til fredag, var det greit å sitte hjemme, men YR mente det ville være bra vær på lørdag. Det var snakk om sol og nesten ikke vind. Med mine erfaringer fra dagen før var jeg ikke overbevist om at yr helt har kontroll på været.

Det var likevel så pass bra vær på morgenen, at jeg pakket sekken og dro mot Gramstad. Tanken var å starte opp mot Bjørndalsfjellet, men ta inn Bjørndalsmyra og stikke bortom Mattirudlå, før jeg la turen over Kulheia og mot Bjørndalsfjellet.

Det ville bli en tur om Fjogstadnuten, men jeg var ikke sikker på om det ble en tur oppom toppen på Dalsnuten. Jeg utsatte beslutningen til jeg kom ned mot Kjørkjerringå.

Før jeg tok ut, var jeg heller ikke helt klar for noen lang tur og tenkte det ville passe med en tur på omtrent et par timer, og da ville det ikke bli et besøk på Dalsnuten. Nå har ting endret seg underveis før, og jeg var åpen for å utvide turen om jeg syntes det gikk greit.

Det var overraskende mye folk på Gramstad. Selv om været ikke var helt som meld, uten sol og mer vind, så hadde nok mange andre sjekket værmeldingen og gjort seg klar for tur.

Det var andre på vei mot Bjørndalsfjellet. Jeg gikk forbi en familie med unger. Ungene i god fart et stykke foran de voksne – hvor mannen hadde en liten unge på ryggen. Det er tungt, og krever god pust i de bratte bakkene.

Så snart jeg kom meg innover Bjørndalsmyra, var jeg alene, og selv om jeg kunne høre og se andre på vei mellom Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, så var jeg også alene på det strekket. På toppen av Bjørndalsfjellet, var det masse folk, og det var også folk i stien nedover.

Det var ikke mange folk rundt Fjogstadnuten, men da jeg kom bort til stidelet mot Resasteinen, kunne jeg se to personer på vei mot Løemyr og Sørdalsbakken. Det ble til at jeg også tok mot Resasteinen.

Det er noen drøye bakker opp til Resasteinen og videre opp til flyvraket på Skjørestadfjellet. For ikke å å gjøre turen alt for lang tok jeg nedover mot Fjogstadskaret og «Skaret». Stien mellom «Skaret» og over Skreppetonå til stidelet ved Sørdalsleitet, var ganske tørr og alle ganglemmene har gjort det greit å komme fram.

På vei mot Revholstjørn ble det til at jeg la kursen om Dalsnuten. Jeg var ikke alene opp og ned fra toppen. Her var det masse folk på tur. For min del ble det en kjapp runde rundt varden uten å snakke med noen, før jeg gikk nedover.

Det som egentlig skulle bli en ganske kjapp og grei tur, ble etter hvert en skikkelig langtur, med en god del opp og ned. Turen hadde gått helt greit, og selv om jeg kunne kjenne jeg hadde brukt beina på det siste stykket inn mot Gramstad, var jeg fortsatt i god form da jeg kom til bilen.

Oppsummert ble det fem topper og tre og en halv time på tur. En helt grei lørdagstur.

Tur til Blåfjellenden i slutten av oktober.

Både snø og is men tur likevel.

Det har ikke blitt mange turer innover til Blåfjellenden i oktober. Vind opp mot full storm i mange dager er ikke vær til heiatur i oktober. Det har i tillegg kommet snø og til slutt frost.

Yr kom endelig med varsel om sol. I nesten tre dager skulle sola skinne, og selv om det nok ville være frost i heia, så ville det være «barfrost» og det ville være mulig å komme til hytta.

Normalt er siste turen innover til hytta helt i slutten av oktober eller i begynnelsen av november. Dette året har vær og vind – og snø hindret den ukentlige turen sist uke. Når jeg i tillegg også måtte holde meg hjemme noen dager for å kjøre Bestyrerinnen, har det bare blitt to turer – til nå denne måneden.

To dager + lørdagen med sol måtte utnyttes, og selv om det ville være is i stien, så ville det være mulig å gå rundt.

Jeg så virkelig fram til en skikkelig tur innover heia. Det kunne lett bli den siste for denne sesongen, og jeg ønsket å ha den tradisjonelle avslutningen med å lette på lokket på terrassen utenfor hovedhytta og takke for nok et år på Blåfjellenden.

Det var ikke helt sol som møtte meg i Hunnedalen, og bare noen meter oppover bakken i Oleskaret var det is i stien. Heldigvis tok det ikke lang tid før sola kom fram og det ble lyst og flott.

Det var bare der det hadde vært vann, eller på pytter, det var is. Stor sett var det enkelt å gå rundt – eller over. Det tok likevel litt lengre tid å komme innover enn normalt.

Turen innover ble likevel en flott opplevelse. Fargene kom fram i solskinnet, og det var kjekt å se heie gjøre seg klar for vinteren. Noen standhaftige blader hang fortsatt på bjørkene nederst i lia mot hyttene, men eller var det bart og litt trist.

Det var andre enn meg som benyttet det flotte været til en tur i heia. Jeg møtte to karer som var på dagstur. De hadde vinden i mot på vei mot Hunnedalen og var godt kledd.

Det var is på pytten utenfor annekset,og i sola minket isen, men det ble ny frost på natta. Inne på hytta var det nesten kuldegrader, og det tok lang tid før det ble varm i stua. Det gikk ganske fort en vedsekk opp pipa.

Jeg var ute i nødvendig ærend på natta, og da var det overskyet og temperaturen omtrent på nullpunktet. Det var liksom ikke det jeg hadde ventet, og heller ikke det YR meldte.

På morgenen var det overskyet og da jeg stakk hodet ut forbi for gå til uthuset, var det yr i lufta. Værmeldingen hadde ikke nevnt nedbør i det hele tatt. Jeg ventet til litt ut på formiddagen for å se om været ville bedre seg, men det kom bare mørkere og mørkere skyer fra sør.

Det var «nesten» opphold da jeg tok fatt på bakken oppover mot heia. På toppen fikk jeg finkornet snø i ansiktet. Snøen la seg under steiner og der den ble blåst sammen av vinden. Oppe i høyden ble det mer dekkende og etterhvert ganske hvitt.

Heldigvis var det ikke mye is i stien helt øverst. De få plassen de lå is, kunne jeg huske fra turen inn. Jeg kom meg derfor ganske greit over det høyeste partiet. Nedover mot Fossebekken gikk det smått. Her måtte jeg ut av stien og det lå is mellom tuene. Ting tar tid, jeg kom likevel – omsider – ned til Fossebekktjødnene, og videre mot bilen.

Nederst var det igjen bart og temperatur så vidt over null. Det ble en litt annen tur tilbake enn hva jeg hadde sett for meg, men siden jeg ikke havnet på rompa noen gang, vil jeg si det var en flott tur.

Dugnad på stien mot Skåpet.

Det ble tid til et kjapt besøk på hytta.

Per spurte tidlig om jeg hadde anledning til å være med på en dugnad sent i oktober. Det var snakk om å legge ut ganglemmer i stien innover mot Skåpet. En sti som blir mye brukt. Skåpet har opp mot 3000 besøk i året.

Det er en ganske lang – og kostbar – tur inn til Fossan og videre til Vinddalen. Gjennom tunnelen tok det meg nesten en og en halv time. Heldigvis traff jeg Per ved betalingsstasjonen for parkeringen og sparte derved en hundrelapp.

Det har blåst skikkelig i mange dager, omtrent i ukevis. Denne dagen ville det også blåse over 20 m/sek i kastene. Nede i dalen og inne i skogen ville ikke det være noe problem. Heldigvis har ikke vinden blitt fulgt av nedbør.

Det er nettopp vann og sorpe som lager noen av problemene for folk som vil til Skåpet. Vi skulle legge ut ganglemmer i myrsøkkene innover. Det passet skikkelig bra at det var tørt i bakken.

Det er ikke mer enn omtrent 4 kilometer inn til hyttene. Skåpet er en samling småhytter, med en hovedhytte med kjøkken og spiseplass. Hyttene er spesielt populære blant småbarnsfamilier, som her får en hytte for seg selv.

Stien innover er svært «utvasket» enkelte plasser, og Sherpaer har laget et virkelig flott stykke vei på et av de verste stykkene. Store flate steine er lagt omtrent kant i kant, og vil bli liggende i generasjoner.

Vår oppgave var å gjøre det litt mer fremkommelig i vått vær. Det betød bæring og jobbing med å få på plass lemmene og så feste disse i bakken. Det høres enkelt ut, men «stein og jordarbeid» er med tungt.

Litt ut på ettermiddagen, etter omtrent en vanlig arbeidsdag, var det slutt på kreftene i armen for for min del. Det er noen år siden – om noen gang - jeg har jobbet med «stein og jordarbeid».

Det var andre på min alder som sto på videre, men jeg fant ut at det kunne passe med en tur opp til hytta. Det blir normalt til at jeg besøker omtrent ti av Turistforeningens hytter i løpet av et år. Til nå har det blitt akkurat ti, og jeg kunne godt tenke meg å legge til nummer 11. Det passet på mange måter ganske bra.

Det var fire år siden jeg sist hadde gått innover mot «Skåpet». Slik jeg husket det var stien bedre den gangen, og selv om stien var forbedret enkelte plasser, og det var lagt ut mange flere lemmer i myrene, så var det mye stein og grus. Det gikk ikke fort på de "galneste" plassene.

Det var bare så vidt jeg fikk tatt et bilde av hyttene, før jeg snudde og stakk nedover mot arbeidsgjengen. Siste plassen hvor vi holdt på, var omtrent halvveis ned til parkeringsplassen.

Da jeg kom ned til gjengen, var de omtrent ferdige med dagens jobb. Det sto igjen noen små forbedringer. Noe som alltid tar lengre tid enn beregnet. Likevel kom vi oss avgårde mot bilene i god tid før vi egentlig hadde planlagt. En god og kjapp jobb.

Det ble en flott tur nedover. Nå var det slutt på jobben, og været var flott. Det ble tid til å beundre naturen og terrenget. Siden det er laget en flott vei langs elva, gikk det fort nedover. Det tok ikke lang tid før vi sto ved bilen og kunne si «godt jobba».

Denne dagen ble det 8 kilometer, men det tok hele dagen – og litt til – med jobbingen inne i mellom tur. En flott dag likevel.

I yr og regn fra Orre til Reve havn - og tilbake

En våt tur i strandkanten.

Været var ikke det beste vi kunne ha, men YR mente det ikke skulle regne, og det var nesten ikke vind. Det måtte bli tur, selv om gradestokken var ned mot null.

Etter å ha «brukt opp» de vanlige turplassene, og med is og snø oppe i heia – bare i slutten av oktober, kunne det like gjerne bli en tur langs sjøen – en vintertur. Den første skikkelige vinterturen - uten vintervær,

Da jeg tok kontakt med broderen og foreslo å gå fra Orre Friluftshus og nordover til Reve havn, syntes han det var et greit forslag og ville gjerne være med. Vi ble enige om å starte sent. Værmeldingen mente det ville være bedre vær litt ut på ettermiddagen.

Det var yr på bilruta på den korte kjøreturen ned mot stranden. Det var heldigvis ikke vind, og det kunne virke som vi ville få trekken bakfra. Vi startet i vindfleec og tok avgårde nordover.

Det første stykket gikk innenfor sand-dynene og på mark. Helt greit. Vi havnet etter hvert oppe på Toppen av dynene, og her lå marehalmen over stien og den var våt. Vi ble kliss våte på buksa under knærne og det kom etter hvert vann i skoene. (Vi hadde begge valgt lave sko denne dagen.)

Vi tok ganske fort ut på selve stranden, men måtte igjen opp i sand-dynene for å unngå rullestein. Selv om buksa tørket litt ute på stranden, ble vi igjen like våte oppe i sand-dynene.

Det var et litt pjusket par som kom til Reve havn og søkte ly i en av sjøbodene. Der ble det en liten pause, og vi skiftet til jakke. Det var litt kaldt å starte med ullbluse og gore-tex jakke, for nå var det skikkelig yr, og det fuktet godt. Det rant nedover fronten på jakken.

Nå er ikke turen på mer enn to timer, så turen tilbake gikk på omtrent en time, men det var en time med yr i mot, og det ble en litt kald opplevelse. Vi ble etter hvert ganske våte.

Med bare ullblusen under ble det kaldt. Det var egentlig litt for lite klær til det været vi hadde, men siden det bare var en kort tur valgte vi å gå mot bilen - og en tidlig dusj.

Vi var temmelig alene på turen. Det var andre folk som tok direkte mot Orrestranden, men ingen som gikk noen lengre tur.

For en gangs skyld lå sjøen omtrent flat. Det var fralandsvind, og nesten ikke bølger. Vi så en del biler med brett på taket, men denne dagen måtte de antakelig se langt etter bølger.

Det ble en flat og grei tur. Vi startet i god fart. Det var kaldt. Etter hvert ble det litt for høyt tempo for broderen, med tanke på at vi tross alt skulle gå en mil. Det ble likevel en tur i bra tempo og god trening til flere slike flate turer i sjøkanten utover vinteren.