Tur til Blåfjellenden i slutten av oktober.

Både snø og is men tur likevel.

Det har ikke blitt mange turer innover til Blåfjellenden i oktober. Vind opp mot full storm i mange dager er ikke vær til heiatur i oktober. Det har i tillegg kommet snø og til slutt frost.

Yr kom endelig med varsel om sol. I nesten tre dager skulle sola skinne, og selv om det nok ville være frost i heia, så ville det være «barfrost» og det ville være mulig å komme til hytta.

Normalt er siste turen innover til hytta helt i slutten av oktober eller i begynnelsen av november. Dette året har vær og vind – og snø hindret den ukentlige turen sist uke. Når jeg i tillegg også måtte holde meg hjemme noen dager for å kjøre Bestyrerinnen, har det bare blitt to turer – til nå denne måneden.

To dager + lørdagen med sol måtte utnyttes, og selv om det ville være is i stien, så ville det være mulig å gå rundt.

Jeg så virkelig fram til en skikkelig tur innover heia. Det kunne lett bli den siste for denne sesongen, og jeg ønsket å ha den tradisjonelle avslutningen med å lette på lokket på terrassen utenfor hovedhytta og takke for nok et år på Blåfjellenden.

Det var ikke helt sol som møtte meg i Hunnedalen, og bare noen meter oppover bakken i Oleskaret var det is i stien. Heldigvis tok det ikke lang tid før sola kom fram og det ble lyst og flott.

Det var bare der det hadde vært vann, eller på pytter, det var is. Stor sett var det enkelt å gå rundt – eller over. Det tok likevel litt lengre tid å komme innover enn normalt.

Turen innover ble likevel en flott opplevelse. Fargene kom fram i solskinnet, og det var kjekt å se heie gjøre seg klar for vinteren. Noen standhaftige blader hang fortsatt på bjørkene nederst i lia mot hyttene, men eller var det bart og litt trist.

Det var andre enn meg som benyttet det flotte været til en tur i heia. Jeg møtte to karer som var på dagstur. De hadde vinden i mot på vei mot Hunnedalen og var godt kledd.

Det var is på pytten utenfor annekset,og i sola minket isen, men det ble ny frost på natta. Inne på hytta var det nesten kuldegrader, og det tok lang tid før det ble varm i stua. Det gikk ganske fort en vedsekk opp pipa.

Jeg var ute i nødvendig ærend på natta, og da var det overskyet og temperaturen omtrent på nullpunktet. Det var liksom ikke det jeg hadde ventet, og heller ikke det YR meldte.

På morgenen var det overskyet og da jeg stakk hodet ut forbi for gå til uthuset, var det yr i lufta. Værmeldingen hadde ikke nevnt nedbør i det hele tatt. Jeg ventet til litt ut på formiddagen for å se om været ville bedre seg, men det kom bare mørkere og mørkere skyer fra sør.

Det var «nesten» opphold da jeg tok fatt på bakken oppover mot heia. På toppen fikk jeg finkornet snø i ansiktet. Snøen la seg under steiner og der den ble blåst sammen av vinden. Oppe i høyden ble det mer dekkende og etterhvert ganske hvitt.

Heldigvis var det ikke mye is i stien helt øverst. De få plassen de lå is, kunne jeg huske fra turen inn. Jeg kom meg derfor ganske greit over det høyeste partiet. Nedover mot Fossebekken gikk det smått. Her måtte jeg ut av stien og det lå is mellom tuene. Ting tar tid, jeg kom likevel – omsider – ned til Fossebekktjødnene, og videre mot bilen.

Nederst var det igjen bart og temperatur så vidt over null. Det ble en litt annen tur tilbake enn hva jeg hadde sett for meg, men siden jeg ikke havnet på rompa noen gang, vil jeg si det var en flott tur.