Fra Bore til Reve med Broderen.

Det ble en lengre tur enn planlagt.

Det var bare snakk om en helt enkel og kjapp tur fra Sele til Hellestø. Den vanlige korte turen på stranden, når vi ikke skal annet en en liten tur.

Broderen er fortsatt ikke helt klar for lengre turer, og mente at en slik kjapp og grei tur burde være det som skulle til denne dagen. Vi kunne gjerne starte litt sent på dagen denne gangen. Det var snakk om etter tolv...

For min del kunne vi gjerne ta en kort og grei tur denne dagen. Det trenger jo ikke å være en langtur hver dag. Kondisjonen er fortsatt grei. Det går like fort (om ikke litt kjappere) opp mot Grudavarden som før.

Meningen var å gå den kjente og korte turen fra Sele til Hellestø. Noe som bestyr 7 kilometer og omtrent en time og femten minutter. En kort tur som jeg ikke lenger tar med i loggen.

På vei mot Sele, kommer jeg med forslag om å ta til Bore i stedet. Det er nesten finere vei fra Bore og sørover til Fuglingene, og selv om denne turen er kortere, så er det enkelt å forlenge turen sørover til vi har samme lengde på turen som om vi hadde gått på Sele-Hellestø.

Det er mulig å gå både på selve stranden, men også på god sti innenfor selve sanddynene. Vi velger som regel å gå på innsiden, og slik ble det denne dagen.

Det er både kjapt og greit å komme bort til Fuglingene. Det måtte jo bli litt lengre denne dagen. Turen kunne jo ikke bli kortere en om vi hadde dratt til Sele.

Ved Fuglingene mente broderen vi fikk fortsette, se hvor langt vi kom før vi snudde. Slik ble det sørover, Vi kom nærmere og nærmer Reve havn, og etter hvert ble det målet for turen.

Selv om det var en god del is-svuller i stien, som gjorde at vi måtte ut på rullesteinstranden, hadde broderen ikke problemer med å komme videre. Det ble stopp ved Reve havn, og igjen fikk vi bruk for stolene i båthuset.

Det var jo ikke meningen å gå så langt som til Reve havn. Broderen var ikke helt klar dor en tur tilbake til Bore i samme fart som vi hadde holdt sørover.

På vei mot havna hadde vi hatt sola i ansiktet og trekken bakfra. På vei tilbake fikk vi økende vind mot oss og det ble noe kaldere. Likevel gikk det greit å komme tilbake til Fuglingene.

På vei mot bilene kom det folk med hest i mot. Jeg mente det ikke var lovlig med hest på denne stien, men hestefolkene var klar på at dette hadde de lov til. Hestehovene skjærer gjennom det tynne øverste laget og lager hull.

Det ble en litt trist slutt på turen. Nå er det ikke bare hundefolk jeg har noe i mot, men også hestefolk.

Det hadde likevel vært en lengre tur enn den vi hadde tenkt. Det ble en mil tilsammen og en flott tur i sjøkanten. En av mange denne vinteren, og det vil vist bli fler.

Fra Hellestø til Orre i sol og kulde.

Søndag med masse folk på tur.

Det burde liksom bli en langtur denne dagen, men jeg var langt fra klar til å ta en tur ut fra Gramstad eller Sælandsskogen. Siste turen fra Sælandsskogen viste at det eer mulig å gå tur selv om det er frost og is, men jeg er ikke sikker på om det stemmer helt for Dale/Gramstad området.

Med lite lyst til å tråkke i høyden måtte det igjen bli en tur i sjøkanten. Nå er det noen mil mellom Sola og Brusand, og det er mulig å gå i sjøkanten nesten hele veien.

Mitt nærmeste område går fra Hellestø til Hårr, med sti i strandsonen hele veien. Det å finne en tur jeg ikke har gått for mange ganger allerede, er ikke helt enkelt.

Det har så langt vært en lang vinter. Den siste tiden har et høytrykk bitt seg fast og gitt kuldegrader og frost - med sol og lite vind. Bra turvær, men kulden kan være et problem.

Flat strand, lite bakker utenom sandstrendene med god sti, gjør det mulig å gå fort. For meg er det opp mot, eller over 6 kilometer i timen, 10 minutter på kilometeren er ikke noen rekordfart, men i min alder får man ta det som det kommer.

Den vanlige lange turen på vinteren har vært fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, men for to-tre år siden gikk jeg i sporene fra Harry fra Hellestø til Orre. En tur på «bare» 15 kilometer.

I flott vær er dette en tur med sola i ansiktet, som går over fler lange strender. Bra underlag om sanden er hard. Med frost og kuldegrader, var stranden antakelig omtrent som asfalt.

En liten ulempe med denne turen er at den krever bil i begge ender. Denne gangen løste det seg ved at Bestyrerinnen ville hente meg på Orre, og kjøre nordover til Hellestø. Planen var at hun skulle bli med et stykke sørover før hun snudde og jeg fortsatte mot min bil og friluftshuset på Orre.

På Hellestø var det mange biler og mange folk – og mange hunder. Heldigvis hadde de fleste hunde-eierene vett nok til å holde dyra i bånd. Det er helårsbåndtvang i Klepp kommune – og båndtvang i deler av strandområdet.

Det var fortsatt enkelt å parkere, men siden det var søndag, ville det antakelig bli litt kaos senere. Vi for vår del tok sørover Hellestø stranden, sammen med en mengde andre.

Ved kommunegrensen mellom Sola og Klepp, sa jeg farvel til Bestyrerinnen, som hadde fått med seg noen poeng på appen. Det gikk greit forbi Sele og videre over Figgen til Borestranden, som er lang....

I sørenden av Borestranden, ved Fuglingene var jeg omtrent halvveis. Det er fortsatt et par kilometer til Reve havn. Hvor jeg hadde planlagt en pause. Fra Fuglingen til Reve, er det ikke sandstrand, og stien går et lite stykke opp av sjøkanten gjennom et flott terreng.

Ved Reve havn ble det en liten stopp for varm saft, te – og Gjendekjeks. Det er et par stoler inne i et båthus, som er helt greie å bruke. Fra Reve havn er det også mulig å se tilbake en mil til Hellestø – og hele turen jeg hadde gått.

Et lite stykke etter Reve havn ligger nordre del av Revesanden. For et på år siden var dette en flott sandstrand. Tidligere i vinter var nordre delen rullesteinstrand, og nå var omtrent hele stranden dekket av stein. Her har naturvernere en oppgave....

Som vanlig blir det litt mindre kikking på naturen og litt mer kikking på skotuppen, de siste kilometerne inn mot bilen. Jeg lurte et lite øyeblikk på å utvide turen til også å tas sør til Orre-elva, men fant ut at dette ikke var dagen for mer en 15-16 kilometer.

Det hadde uansett vært en flott tur, selv om sola sto så lavt at jeg fikk den i øynene. I tillegg hadde vi startet så pass sent at da jeg kom til Friluftshuset holdt sola på å gå ned.

Med broderen fra Sele til Hellestø.

Det er alltid kjekt å gå tur sammen med broderen.

Det kalde, men flotte vinterværet ser ut til bare å fortsette. Kulden er selvsagt et problem, det betyr mer klær og litt vanskelig med å få opp varmen i begynnelsen av en tur. Det går seg til etter hvert.

Jeg har den siste tiden forsøkt å få til noen litt lengre turer. Selv den vanlige turen rundt Gruda er nå utvidet til å bli en tur på 10-12 kilometer, og innebærer en tur over til Øksnevad. Det er en flat tur, men heldigvis er det en bakke opp til Grudavarden. Alt hjelper.

Broderen har den siste tiden hatt problemer med beina, og har ikke vært mye på tur. Vi pleide vanligvis å gå en eller to turer sammen i uka. Det har snaut blitt en.

Denne dagen hadde jeg ikke planlagt noen spesiell tur, men tenkte på en av de «vanlige» strandturene. Det vil si en tur på omtrent to timer og en mil eller så...

Broderen tok kontakt og ville på en test tur for å se om han etter hvert kan bruke foten på litt lengre tur enn bare noen få kilometer. Han var ikke klar for en langtur, som for ham er 10-12 kilometer.

Han hadde lyst til å prøve seg på den vanlige hverdagsturen fra Sele til Hellestø – og tilbake. En helt grei tur, uten noe som likner på bakke, selv om det er noen små kneiker i sanddynen som vi gå gjennom.

Siden det ikke blir så mange turer sammen, var det ikke vanskelig å bli enige om at det kunne – på mange måter – passe bra.

Turen er ikke mer enn mellom 7 og 8 kilometer. Mye av turen går på flate stranden og på Sele er det et stykke med vei. Eller ser det sti og sanddyner. En veldig grei tur som vi går en del når vi ikke vil på en lengre tur.

Broderen har sjekket tiden vi bruker på disse flate kilometerne, og vi bruker vanligvis noe mellom en time og tyve minutter og en time og tretti minutter. Det er en for kort og for kjapp tur til at jeg vanligvis skriver et innlegg i loggen.

Denne gangen gjør jeg et unntak for å få med når broderen forsøker seg på en tur. For selv om turen er både enkel og lett, så går den litt i terreng og sand, og det legger litt press på beina.

Det var andre på tur denne dagen, men stor sett ser vi ikke folk, selv om denne turen er svært populær. Det var tydelige spor etter sterk vind enkelte plasser. Det var ny løs sand i stien og en plass var sanden blåst bort og det var hard i bakken.

Vi hadde det ikke travelt og holdt vanlig fart nordover, og gikk helt til endes av stranden. Tilbaketuren ble litt annerledes. Sola sto lavt og vi fikk den midt i ansiktet.

Det var kjekt å være på tur med broderen igjen. Det ble en del prating og vi brukte nok noe lengre tid enn på de kjappeste turene. En flott tur, selv om den er noe kort.

Bjødnali og rundt Engjavatnet i kulde og vind.

Kalde øreflipper og fingertupper.

Etter mange dager med turer på stranden eller i nærområdet, bestemte jeg meg for å prøve en tur fra Sælandsskogen. Været var selvsagt grunnen til at jeg valgte å prøve meg på rundturen til Bjødnali.

Kulden har satt seg fast, og denne dagen var det 6-7 minusgrader hjemme. Når det i tillegg var meldt om vind på opp mot 10 m/sek i kastene, kunne det være greit med tur i skog, elle i det minste litt i le av vinden.

Slikt vær vi hadde denne dagen, er ikke noe jeg er vant med. Jeg har opplevd skikkelig vinter noen ganger, men da helst uten vind og med blå himmel. Jeg husker fortsatt en vinter for noen år siden, med mange dager med rett under null og litt vind, som steinkald.

En dag med opphold, forholdvis tørt i bakken, måtte det likevel bli tur, selv om det var kaldt. Jeg har prøvd skikkelig kulde i nordnorge, og overlever vel -8-9 grader og litt vind.

Inne i skogen på parkeringsplassen var det ikke for kaldt, men merkelig nok en del biler. Forklaringen kom bare et lite stykke innover. Det var folk som jobbet med å rydde opp og klargjøre stien etter at en del trær hadde blitt blåst ned.

Selvsagt startet jeg i et høyt tempo, for å få opp varmen, men på tross av mer klær en vanlig ble jeg ikke varm med det første. Nesten tvert i mot. På et åpent strekk fikk jeg vinden rett i mot og bestemte meg kjapt for å ta ned øreklaffene på lua.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne kjenne at det gjorde vont. Jeg hadde antakelig alt fått hvite flekker og mistet følelsen på øreflippene. Det tok ikke lang tid før alt var som det burde, men jeg beholdt klaffene ned en god del av turen,

Et par av fingertuppen ble også stive og kalde, og jeg gikk ganske lenge med hendene i jakken for å forsøke å få varmen i hendene tilbake.

Jeg la turen om Stølsletta og Vindskaret, og vanligvis legger jeg turen oppom Håfjellet. Det var det ikke snakk om denne dagen. Oppe i Vindskaret blåste det rett i mot og jeg hadde antakelig vind på 10-11 m/sek på meg. Med en temperatur på minus ni grader er det kaldt – skikkelig kaldt.

Selvsagt ble det hele så meget bedre nede i skogen ved Moldtjødnet, men jeg måtte holde meg opp i den steinete stien og ikke ute på myra. Selv om det hadde vært frost noen dager var myra likevel ikke frosset skikkelig til.

Det ble en tur oppom treet til broderen og jeg fikk tatt noen bilder ved Bjødnali. Det var ikke snakk om å stoppe. Jeg tok fatt på veien rundt vatnet med en gang.

Da jeg startet var jeg ikke helt sikker på hvor lang tur jeg ville ta. Den korte turen rundt Bjødnali og Sjelset er på 7-8 kilometer. (Avhengig av om turen gå opp til Håfjell og helt opp til gården).

Den vanligste ruten min er etterhvert blitt at jeg tar om Engjavatnet og Skogen/Breilia. Ved porten inn mot Skogen, tok jeg en avgjørelse og gikk innover veien. Det ville gjøre turen noen kilometer lengre.

Siden store deler av turen rundt Engjavatnet går i skog, så var kulde og vind ikke noe problem. Snarere tvert om. I le av vinden, og med noen små solglimt, ble det en behagelig tur. Kulden laget ikke vansker.

Det som laget problemer var Skogsånå som var islagt, og uten skikkelige steiner å trå på. Jeg gikk selvsagt feil vei først, for å finne en plass å komme over. Litt ovenfor der stien krysse bekken, var det to-tre steiner godt nok plassert til å komme over.

Det siste stykket opp mot Jærbuskaret og videre ned til Sjelset og mot Sælandsskogen gikk mer eller mindre som vanlig. Det var selvsagt enkelte plasser der jeg måtte ta noen lange steg for å komme over is, men eller var det greit.

Det var en kald historie å skifte på meg tørre klær. Den innerste ullblusen var denne gangen nesten ikke våt. Termometeret i bilen viste -7 grader, og det var en grad kaldere enn da jeg kom. Det må ha vært et par grader kaldere oppe i høyden.

En helt grei tur, som denne dagen tok noe lengre tid enn vanlig. Is i stien hindret en del, og litt mer klær enn vanlig gjorde antakelig også sitt.

Fra Hellestø til Fuglingene - en treningstur.

Lav sol og mye folk på tur.

Endelig kom det en dag med både sol og stille vær. Vinden ville komme tilbake, og selv om temperaturen var over null, så ville kulden også vende tilbake om bare noen dager. I andre deler av landet er det snø eller snø og kulde, Hos oss er det bare vinter.

Lørdag før nyttårsaften, en dag med flott vær, så måtte det bli en tur. Siden det fortsatt er nesten kuldegrader, mente jeg det ville være beste med nok en strandtur. Risiko for fall og skade er i hvertfall mindre helt ute på flate stranden.

Nå viser jo rapporter fra andre som går tur, at det er fullt mulig å vandre i høyden, til og med på toppene et stykke inne i landet. Jeg burde vel ha tatt en slik tur, men det er tryggest ute i havgapet.

Det var ikke lenge siden jeg hadde gått fra Hellestø og sørover, men det var likevel den turen jeg satset på denne dagen. Nå er det mulig å gå langt, og egentlig lengre enn langt sørover.

Det er helt greit å gå til enden av Orrestranden, og med en liten omvei og to er det enkelt å komme omtrent til Brusand. Det blir noen mil i sjøkanten.

Jeg hadde planer om en noe, eller ganske mye, kortere tur. Jeg håpet på å komme ned til Fuglingene. Da ville turen bli omtrent 15 kilometer. Noe som jo et er en ganske drøy tur, men relativt enkel i sjøkanten uten en eneste bakke.

Det var to ting som gjorde denne turen lett å huske. Jeg hadde lav sol i mot på hele veien sørover, og måtte bruke skyggen på lua for å se hvor jeg satte foten. I tillegg var det mye folk ute og gikk. Langt fler enn jeg har møtt noen gang før.

Det var noen som startet samtidig med meg. Og da ble det til at jeg satte opp farten for å komme forbi – og i gang med turen. Det var flere bortover stranden, og det var jo like greit å komme forbi disse også. Og slik ble det både på Hellestøstranden og Bore stranden. Det gikk i hvert fall kjapt å komme til Fuglingene denne på turen.

Det tar godt over en time å komme så langt sør som til Fuglingene fra Hellestø. Det går litt fortere på tilbaketuren. Da tar jeg innenfor sanddynene på grei sti. Det er fortsatt sand enkelte steder der det tynne øverste laget er borte, men stort sett er det omtrent som å gå på plen.

Denne gangen var det en hest som hadde gått foran meg. Flere plasser var hovene gått gjennom det tynne øverste laget og antakelig laget nye «hull». Det er selvsagt ikke lovlig med hest i dette området, men...

På vei nordover mot Bore fikk jeg de åpne slettene til høyre for meg, og siden dette var en dag med sol og blå himmel og klar luft, kunne jeg klart se fjellene inne i landet.

Det var lett å finne Vådlandsnutene og hva jeg tror må være Fidjanutene, over fem mil lengre inne i landet. Det var virkelig kjekt å se disse toppene. De hvite toppene dannet en flott bakgrunn.

Det var ikke mindre folk på Hellestøstranden da jeg kom tilbake. På parkeringsplassen var det omtrent fullt med en mengde biler også parkert på veien. Jeg har aldri sett så mange biler noen gang.

Denne turen begynner etter hvert å bli en standardtur. Den tar meg nesten tre timer, men siden det er helt flatt, byr den ikke på mer problemer enn noen stive bein. Det er likevel litt kjedelig med sjø på den ene siden og sand på den andre.

Fra Varhaug gamle kirkegård og nordover.

Denne gang med innslag av "kultur".

Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag.

Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag.

Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur.

Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der.

Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta.

Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta.

Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg.

Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten.

Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur.

Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen.

Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull.

Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden.

Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake.

Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet.

Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen.

Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur.

Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

Fra Hellestø til Fuglingene på andre juledag.

Juletur i sjøkanten.

Selvsagt er jeg opptatt av været. Det blir en del sjekking av YR før en tur, og med ekstremvarsel omtrent annen hver dag, så blir det å vurdere hvor turen bør gå i forhold til været.

Andre juledag var det varslet glatte veier – ekstremt glatte veier. Utenfor på stikkveien inne på byggefeltet var det skøyteis – tidlig på morgenen.

Oppe i høyden ville det antakelig være is og glatt mye lengre en nede ved sjøen. Det fikk bli en strandtur denne dagen også. Jeg vet at folk har kommet seg opp på de nærmeste toppen uten problemer, men etter som årene går blir jeg mer og mer betenkt på å begi meg ut på is. Selv på flat mark.

Jeg lurte på om jeg skulle ta ut på en langtur denne dagen. Tanken var å gå fra Hellestø til Orre. En tur på omtrent 15 kilometer. I følge værmeldingen ville det i så fall bli en tur med vinden i ryggen og sola – om den viste seg – i ansiktet.

Problemet med den turen, er at den krever bil i begge ender, og bestyrerinnen var opptatt med å stelle i stand til familiemiddag – hvor jeg helst burde ta i et tak...

En god erstatning ville være å gå sørover og så snu når det måtte passe. Da ville det i hvert fall bli noe motvind. Med ned mot null grader og vind på seks-syv m/sek, kunne det lett bli kaldt.

I tillegg til litt vind, mente yr det også lett kunne komme litt nedbør sånn inne i mellom. Det var snakk om litt sol, men da jeg tok ut var det overskyet.

Det ble en tur med mye vær. På parkeringsplassen var det kaldt i vinden. Jeg tok ut i full fart for å få opp varmen. Nede på Hellestøstranden fikk jeg vinden inn fra siden og det tok heldigvis ikke lang tid før jeg ble noenlunde varm.

Det var andre på tur denne dagen. De fleste godt innpakket. Det var bare så vidt nesetippen viste hos noen. Det var dagen for vanter og skikkelig lue. Jeg hadde på vinterlue, med god skygge. Det var jeg glad for da jeg kom ut på Borestranden og fikk vind og hagel på meg- som slo i jakken.

Det ble blanding av hagel og regn en stund. Siden jeg stor sett hadde det bakfra, var det ikke noe problem. Vanligvis «oppfører» sjøen seg og gjør det mulig å gå nesten helt nede i sjøkanten. Denne dagen gikk det hvitt ute i sjøen og det var skikkelige bølger.

Et par ganger kom det en mye større bølge og slo oppover stranden – mye lengre enn nesten alle andre bølger. Det ble en kort sprint for å unngå våte sko. En opplevelse for meg som så avgjort ikke har sprintet på noen år.

På vei nordover mot Bore, dukket det opp en regnbue på himmelen. Det var sol en plass, bare ikke der jeg gikk. Litt lengre mot Sele dundret det. Torden oppe i nord.

Været på det siste stykket innover mot Hellestøstranden, slo virkelig til. Det kom først hagel igjen, også denne gang gikk det etterhvert over til regn, men denne gangen skikkelig regn. Det rant av jakken, og siden jeg gikk med lave sko, ble jeg også våt i skoene.

Nå tar det meste slutt etter hvert og været bedret seg da jeg sto ved bilen. Turen denne dagen var på omtrent 15 kilometer, og jeg hadde brukt litt mindre tid en på de tidligere tilsvarende turer.

Det ble en grei treningstur. Vi får nok mange like lange turer på Grand Canaria i februar. Det er greit å være forberedt.