Fra Reve havn til Orre-elva 2. juledag

Det ble en kort juletur dette året.

2. juledag ble det meldt om lite vind og helst oppholdsvær. Temperaturen har vært rundt null det meste av tiden. Selv om snøen tiner litt hver dag, så vil den ikke helt forsvinne. Jeg ser ikke syn på å kravle, eventuelt krype rundt Lifjellet, så da måtte det bli en kjapp tur langs stranden. Det passet på mange måter bra en 2. juledag. Det var snakk om noen sosiale forpliktelser, som jeg selv sagt velger å se bort fra…

Jeg stoppet denne gangen ved Reve havn. Selv om det er mye is nedover bakken mot havna, var det mulig å komme ned på stranden. Det er litt merkelig nede ved havnen. Her skifter det år om annet med å være sandstrand eller rullesteinsstrand. Nå er det sand et godt stykke sørover.

Det var smeltet så pass at sanden var løs. Det enkleste var å gå helt ute i sjøkanten. Det er en viss fare for å bli våt, men det er tross alt bedre enn å gå i løs sand. Det er tungt.

Det var en del biler ved havnen, og en mann holdt på med en av båtene i havna.

Sørover var det spor, men jeg kunne ikke se folk.

Det kom en mann joggende i mot på Revesanden, og det var en dame med hund som også gikk sørover. Men fra Revtangen og videre mot Orre ble det helst litt folksomt.  Det var en god del folk som gikk tur. Jeg gikk forbi flere grupper som hadde pause i sanddynene. 

Det var overskyet, og jeg fikk en byge på meg nedover, men etter en stund ble det skikkelig varmt og det ble mulig å gå i skjortearmene.  Det var litt i kontrast til nesten alle andre, som var godt innpakket.

Det trakk litt fra sør, og det var bedre i le for den lille trekken som var, men nesten hele turen tilbake gikk uten jakke og med lua i lommen.

Det er litt ensformig å gå slik på flate stranden. Det virker milelangt til neste bukt, men tidsmessig er det ikke så langt. Turen fra havna og tilbake tok ikke så veldig over to timer.

Revestranden lørdag 22. desember

Lørdagstur langs stranden.

Det ligger fortsatt snø og is de fleste plassene. Jeg forsøkte å gå fra Hå, men ga fort opp det forsøket. Jeg kjørte til Friluftshuset på Orre. Det var en god del is på parkeringsplassen og på veien, men fullt mulig å komme ut på stranden uten å brekke verken armer eller bein. 

Det var fortsatt frost i bakken, og det var derfor best å gå litt inne på stranden. Mesteparten av isen og snøen var vekk. Det var det nærmeste asfalt jeg har vært på stranden noen gang.  Jeg gikk først til Orre-elva, og så tilbake og videre mot Reve. Det var ikke mange ute å gikk en lørdag rett før jul. Men med litt sol og lite vind, var det en bra erstatning til den vanlige turen. Men jeg savner litt mer fjell, selv rundt Lifjell hadde vært bra nå.

En kjapp oppmåling på kartet gir ikke mer enn ca en mil frem og tilbake. Når turen tar opp mot to timer så går det ikke fort, men jeg får håpe at det er lenger enn det jeg målte.

Turen lørdag var likevel bra. Det var bare å komme seg ut, for det ble meldt skikkelig vind og regn til søndagen.

Om det ikke var folk, så var de gode forholdene brukbare for hester. Det var spor av sulkyen hele veien, og nesten nede ved Reve traff jeg på hesten.

Revesanden Søndag 16. desember

 Søndagstur langs stranden

Denne helga var det helst unntakstilstand.  Det begynte på onsdag med snø, og det fortsatte til langt ut på torsdagen. Da begynte det å blåse. Og etter en stund både snødde det og blåste – opp til storm.

Det ble fullt kaos. Veiene føyk igjen. Det var  for få brøytebiler, og det var ikke mulig å komme fram med de få brøytebilene som var ute (men det var alle som kunne krype å gå) på grunn av andre biler.

Lørdagsmorgen blåste det fortsatt friskt. Det hadde nok vært mulig å gå en tur, men det var ikke mulig å komme til de vanlige plassene. Alle veier stengt.

Det ble til at jeg holdt meg hjemme.

Søndagen var det vesentlig mindre vind. En god del av veiene var åpnet, og jeg trodde det ville være mulig å komme til langs stranden.

Jeg snakket som vanlig med broderen, og vi ble enige om å starte kl 11:00.

Det var ikke vanskelig å komme ned til Kleppstasjon, heller ikke ut til Orre. Vi hadde håpet å kunne ta e tur langs Orre stranden.

Men, sikket på grunn av at vi hadde god tid, så hadde både jeg og broderen glemt å ta med ytrejakke.

Det ble en ekstra tur hjem til meg for å hente jakker, og sen start.  Vi parkerte ved Reve, og gikk veien ned til stranden. Det var ikke mange mennesker ut denne dagen. Vi traff en familie i enden av veien og en jogger rett etter.

Ellers var det tomt. Vi gikk til enden av Orresanden – uten å se en kjeft. På tilbakeveien mente jeg at vi så en person oppe i sanddynene, men eller ikke en skjel.

Vi fikk en byge på oss utover.

Det var tungt å gå. Inne på stranden var det snø, mot sjøen var det is, og ytterst var det bølger.

Det ble litt fram og tilbake, men stort sett i kanten mellom sjøen og isen. På Orresanden gikk vi helst i snøen – som ikke var mer en noen centimeter, men med løs sand under.

Broderen tråkket over, og hadde det ikke godt en periode. Det gjorde at vi ikke gikk helt ut til Orre-elva, og at vi tok det litt med ro hjemover.   Vi kunne gå i skjortearmene et stykke hjemmover. Den lille vinden vi hadde, fikk vi da bakfra.

Det var tint ganske mye i løpet av turen, og brøytekantene var litt lavere.

Reve Orre stranden Søndag 9. desember 2012

Strandtur

En gang eller to i året blir forholdene slik at det blir vanskelig å gå de vanlige plassene. Snø og is med regn og noen få varmegrader gir slik forhold. Selv om det var mulig å gå langs sjøkanten på lørdagen, ville det bli litt vanskeligere på søndagen. Det kom en del sludd som skulte isen og gjorde det glatt.

Jeg snakket med broderen, og vi ble enige om å ta en strandtur. Siden en slik tur ikke krever lang kjøring, kunne vi ta det litt med ro på morgenen.

Det regnet tidlig på morgenen, men værmeldingen lovet bedre vær utover dagen. Jeg gjorde meg klar til tur, og denne gang tok jeg også med en pakke kjeks og te.  

Bernt ringte. Han spurte hvor vi hadde tenkt oss. Han hadde faktisk tenk på samme turen. Vi ble derfor tre denne dagen.  Vi møttes ved Reve havn. Bakken ned var iset. Bernt hadde kjørt et stykke ned, men jeg så ikke syn på det, og parkerte langs veien.  Den første delen av stien var dekket av is. Det ble å gå over et jorde. Og klatre over gjerder. Sørover gikk vi ute langs sjøkanten. Mye av stranden var dekket med is, så enkelte plasser var det svært glatt.

Men sanden var stort sett hard og lett å gå på.  Vi gikk mot Orreånå.  Rett før elva er det et stykke strand som er skilt fra Orresanden. Her gikk vi rett over på isen. Broderen gikk i bakken, men uten skade.

Fra elva og tilbake gikk vi i sanddynene. Det var ikke like enkelt som helt ute i vannkanten, men det var greit.

Vi hadde en liten stopp i nærheten av Friluftshuset. Ingen andre ville ha te, så den dro jeg på unødvendig. Fra stoppen og til veien gikk det i full fart. Bernt først og vi etter. Det var egentlig ikke vanskelig å holde følge, men vi har normalt et litt roligere tempo. Det ble til at jeg i hvert fall måtte ”gi på”, store deler av returen. Når kroppen fungerer er det bare greit å ta seg ut av og til.

Det var surfere i sjøen utenfor veien. Det må være kaldt. 

Vi gikk langs hovedveien tilbake til bilen det siste stykket.  Turen hadde tatt totalt 2.5 timer, og med det tempoet vi holdt fra friluftshuset, så ble det en god gjennomkjøring.

Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård - 8.12.2012

Lørdagstur langs sjøkanten.

Lørdagens tur ble en av de faste vinterturene. Med snø på bakken og frost fra morgenen av, ville det være vanskelig å ta en runde rundt Li fjellet eller for den saks skyld til Bynuten. Det ble derfor langs sjøkanten fra Hå til Varhaug og retur.

Fredagen gikk jeg rundt  Gruda, bare en time og 15 minutter, men jeg holdt så pass fart at jeg kjente det i beina dagen etter.

Det var ingen andre biler på Hå da jeg kom.  Det var spor i snøen, men vedkommende hadde snudd etter bare noen få meter.  Jeg snudde ikke, men det ble å gå mot vinden med klaffene nede og jeg var ikke helt sikker på at det ikke kunne bli frostroser i ansiktet. I le av fyret ble det adskillig mer behagelig.

Det var issvuller i stien mellom fyret og veien ned mot Obrestadbukta. Det ble å gå ute i ura, og passe på at jeg ikke tråkket feil.  Det gikk ikke fort.  Det tar likevel ikke så mye lenger tid enn vanlig.

Jeg hadde ikke sett spor mellom fyret og havna, og videre mot Reimebukta var det heller ingen andre som hadde gått den dagen.  Jeg så ikke spor før helt ut mot Grødalandsskogen. Fra der og til Kirkegården var det en del spor, men ikke mye folk.

Selv om jeg startet senere enn vanlig – nærmere 11, så var det morgenlys ved Hå. Det var ikke mye dagslys over Komedelen heller. En del av hjemturen gikk i dagslys. Jeg fikk en del sol, og det klaret opp en stund.  Fra havna og tilbake til parkeringsplassen ble det helst litt kveldslys. Og det selv om klokka ikke var tre engang.

Denne gangen så jeg også ørn over Obrestadbukta. Den ble forfulgt av andre fugler, men den så ikke ut til å bry seg særlig om dette.

Det var hardt i bakken hele turen, og alle myrene var frosset. Det tar på beina å gå på et slikt føre. Den siste halve timen mot Hå kjente jeg det godt. Det ble nok over null utover dagen, emn det tinte ikke mye. Det var ikke et skikkelig snødekke, men litt flekkvis hvitt.  Alt i alt en ”normal” vintertur.

Søndagstur Hå Varhaug og retur 2. desember 2012

Det ble ingen tur på lørdagen.



Bernt og broderen ved Reimebukta

 Det har sin bakgrunn i feiring av 90 års dag. Det får prioritet – spesielt siden det er min mor og jeg (og bestyrerinnen) var arrangementkomiteen.

Feiringen gikk av i likeste laget, og jeg tror alle synes at det var en fin sammenkomst.

Nå var værmeldingen for lørdagen i utgangspunktet slik at det ville være godt turvær. Slik ble det (heldigvis) ikke. Søndag lovet værmelding nok en gang fin vær. Det ble heller ikke denne dagen så mye sol som lovet, men ellers var været greit.



Naustene til varhauglosane



Det var kaldt med – et par grader. Det lå et lite lag snø på bakken og det var derfor vanskelig å se hvor det var sorpe. For den var selvsagt ikke frosset. Til orientering – enkelte av sorpehullene er dype.  Det var spor av folk på parkeringsplassen, men etter noen meter hadde vedkommende snudd.
Vi gikk i krøll rundt de bløteste partiene, og kom greit av gårde. Som vanlig tok vinden godt det første stykket. Den kom fra sør øst, og økte vel litt på utover dagen.  Vi gikk forsiktig, men i godt tempo utover, og møtte et par i mot litt etter fyret.  Rundt Obrestad havn var det ikke et menneske, heller ikke bil. Vi gikk opp på toppen av Komedelen, og tok en stopp for å knytte sko. 

Broderen og jeg ved brua i Reimebukta - Foto Bernt Berntsen



Mot prestegården på Hå

 Da ble vi til vår overraskelse tatt igjen av Bernt. Han hadde sett at vi startet turen, og gått bak oss et stykke. Det er godt gjort å ta oss igjen på den turen, så Bernt må være i god form.

Vi fikk en hyggelig tur utover mot Reimebukta og videre til Bodle.  Det var ikke mindre eller mer snø, og gode forhold i stien.  Vi stoppet og snudde ved sjøhusene til Varhauglosene. Bernt fortsatte til  kirkegården.

Hjemveien ble en behagelig affære, med vinden i ryggen, litt høyere temperatur, men også med mer frosset underlag.  Vi så ikke mange mennesker på turen, men ut mot havnen kom det fire jenter.

Underlaget var ikke bedre enn at jeg også gikk gjennom i sorpa og ble litt våt.

Vi fikk tatt noen foto i det fine været., og var enige om at det hadde vært en fin tur.

Snøbøyer ytterst



Søndagstur rundt Lifjell 25. november 2012

Lifjell rund.

Det måtte igjen bli en kjapp tur. Broderen ville stille på sykebesøk kl 14:00, og det betød at vi helst måtte være ferdig med turen før 13:00.

Det ble en tidlig start. Vi startet hjemme hos meg før 09:30. Det var fortsatt morgenstemning, og  sola var ikke kommet opp over alle toppene. På Dale var det bare en bil utenom vår.  Jeg hadde tatt med ”NYE” walk king av gammel modell. De var selvsagt litt trange, og det kjentes i storetåa de første minuttene.  Skoa var tørre og tålte den fuktigheten vi hadde, men jeg tok ingen sjanser, og gikk veldig forsiktig.  Nye sko er sleipe og glatte. Noen plasser var det skikkelig glatt. Broderen hang bedre på vått fjell  med sine slitte Walk king.

Det hadde ikke regnet mye det siste døgnet. Værmeldingen lød på sterk vind fra sør eller sørøst utover dagen. Av den grunn var det også bra å starte tidlig. Utover langs sjøen var det ikke mye vind. Fjorden var uten stor bølger, og vi så ikke mange hvite topper.  Oppe i høyden fikk vi mer vind, og den kom mer nordlig enn østlig. Det var likevel ikke noe særlig vind i forhold til værmeldingen.

Det var ikke nødvendig med jakke før opp mot brinken. Det ble derfor en behagelig tur rundt til Bymarka og opp bakken. Nå var det ikke jakken som gjorde det behagelig opp bakken, men mer tempoet vi holdt. Det ble aldri makspuls og pusting og pesing. Litt behagelig, og vi mister ikke mye tid i forhold til å gå opp i maks fart. Det blåste så pass på toppen at vi tok ly bak huset for en liten pause.

Den ble ikke særlig lang. Vi traff ikke folk før nede i Revesdal, selv om vi så spor av noen som hadde vært oppe.  Vi tok igjen folkene på toppen av ”den fordømte bakken” og holdt følge et stykke.

Det ble lett jogg ned bakken fra Dalevann.  Nede var det en del biler, og det kom folk i det vi stoppet ved bilen. Da var klokka noe før 13:00. Ikke så aller verst, men langt unna to timer som det faktisk er mulig å gå turen på, men da må det være opp i henget og ikke nede i skogen slik vi gjorde denne dagen.

Høgjæren 24. november 2012

En novembertur på høgjæren er et godt alternativ om det er snø oppover.

Turen går i åpent terreng og er eksponert for vær og ikke minst vind. Denne dagen var det nesten vindstille og overskyet.  Jeg fikk litt regn på meg, men det var egentlig ikke noe å snakke om. Det jeg kunne ha snakket om – lenge – var sorpa. Selv om det er laget god sti for noen år siden, er det nå store partier med myr og sorpe.  Jeg tråkket igjennom myra en plass, og det var nærmest bunnløst. Det var også sleipt i sorpa. Jeg var ute og sklei et par plasser.

Det var ikke andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det var ikke spor av folk heller. Jeg møtte en mann nesten nede ved Holmavatn. Det var første tegn på at andre også var på tur denne dagen.

På veien mellom bilen og Synesvarden, så jeg til gjengjeld ferske spor av rådyr. Jeg så ikke dyra, men ut fra sporene var det ikke lange stunden siden de hadde trippet på stien.

Sola var framme en liten stund. Den varmet godt i le for den lille trekken det tross alt var.

Jeg så heller ikke spor utover mot Steinkjerringå, men nesten helt ute ved statuen, var det en far med tre unger. Jeg måtte stoppe og spørre hvor de kom fra, og de hadde kommet over myrene. De ville ikke gå tilbake samme vei, og tok en rundtur litt oppe i høyden. Faren med den minste på ryggen. Det må ha vært tungt i blautmyra.

På vei tilbake mot Holmavatn, traff jeg en del folk. Først tre jenter med to hunder. Som ikke var i band. Der etter en mann med hund, som var i band.

Jeg tror jenter har lettere for å ”overse” båndtvangen, hunden må jo få lov å utfolde seg.

Eller var det ikke mange sporene oppover mot Synesvarden. Det var en jente som sprang, og hadde pause på toppen.

Jeg tok ingen pause og fortsatte direkte mot bilen.  Det gikk ikke veldig fort ned bakken fra Synesvarden, og ennå saktere opp bakken med alle gjerdeklyverne. Men Det var tross alt en fin tur.

Bynuten 18. november 2012

Værmeldingen var for en gangs skyld ikke helt ille. Det var noen skikkelige bøyer på morgenen, men det lettet.  Det skulle bli bedre vær etter hvert.

Det var bare så vidt tøyet var tørket i løpet av natten. Jeg måtte ha skjorten en omgang på ovnen. Det luktet selvdøde grevlinger.

Temperaturen var ikke høy, bare en 5-6 grader hjemme. Da kunne det bli glatt oppover mot toppen om vi valgte Bynuten. Jeg trodde det ville bli litt haggel i søkkene, men ikke frost.  Det stemte ganske bra.

Vi valgte å prøve Bynuten. Det blir normalt nok turer rundt Lifjellet i løpet av en vinter.  Det var ikke  hvitt på toppene, og det ble ikke vesentlig kaldere. Selv på parkeringsplassen på Seldalsheia var det en 4-5 grader.

Men sorpet, glatt og vått var det.

Vi startet samtidig med et dansk par. De tok vi igjen nede ved ura i bunn av bakken. De kom ikke til topps den dagen, og vi så heller ikke andre. Det kan være at det kom en person opp til toppen fra andre siden, men vi så ikke noen. Det er ikke ofte det er så få folk på toppen en søndag med brukbart vær.

Men muligens typisk for november.

Det krever litt å ta ut i morgenlys, og vite at du ikke er hjemme før det er kveld.

Det hadde vært bra vær oppover, og ut mot toppen hadde vi sol. Det varte ikke lenge. De mørke skyene i vest innholdt mengder med haggel. Det ble helst hvitt nedover mot Svartdalen. Om mulig gikk det enda senere enn tidligere.

Vi fikk haggelet bakfra, så det var egentlig bare lyden som plaget oss.

Det er lettere å gå nedover enn opp. Vi fikk en fin tur mot bilen.  Helt nede ved Blommetjørn var vi i le for vinden, og da sola atter kom frem ble det helst litt varmt. Et godt lite øyeblikk i sola i midten av november.

LIfjell lørdag 17. november

Dette var en av dagene jeg ble sittende hjemme å kikke ut av vinduet – med litt uvilje mot å gå ut.

Det regnet.

Og det fortsatte ut over dagen .

Det pleier å være en gjeng fra Norske Redningshunder på Dale lørdagsmorgenene, men denne lørdagen var det tomt på parkeringsplassen.  Det kom riktignok en bil i det jeg startet, men det var ikke spor utover langs sjøen.

Det var temmelig vått i stien, men mindre vann enn det var forrige lørdag.  Ett stykke ute langs sjøen for det opp en orrhøne. Den fløy ikke langt og landet bare noen få meter fra stien. Det var selvsagt umulig å få øye på fjærkreet inne i skogen.

Nesten nye ALFA Walk King er ingen god ide på vått fjell. De henger ikke like godt som gamle walk king sko.  Men de holder tørt. Denne gangen var det viktigere å holde seg tørr enn å gå fort.

Det gikk sent.

Opp bakken fra Bymarka gikk det trått. Som forrige uke kom pulsen fort høyt opp, og det ble å ta det med ro. Jeg skylder på alderen. 

På toppen fikk jeg været i mot. Det blåste kraftig, og regnet ga seg ikke. Det står heldigvis ikke lenge på. Over kanten måtte jeg ta i for å komme fremover.   Nedover mot Dalevann ble det å gå i bekken.

Da jeg kom hjem var sokkene våte oppe på toppen, men helt tørre nede i skoen. Vannet har nok kommet inn ovenefra . Ingen spor og ingen folk.

Jeg møtte en kar rett før flaten mot parkeringsplassen, og det var et par biler parkert.

Turen må få betegnelsen ”treningstur”.

Lifjell i Sandnes lørdag og søndag (9. og 10 november)

Lifjell lørdag og søndag.

Lørdagens tur ble en våt affære.

Det er ikke ofte at det er så vått som på lørdag. Det regnet stort sett hele tiden, og det hadde det gjort i over et døgn.

Alle småbekker hadde vokst seg store, og det buldret og rant over alt.

Det var folk på parkeringsplassen, men jeg så ikke en kjeft på turen rundt Li. Selv helt oppe på senderen var det ikke spor. Det var egentlig ikke så rart. Været var skikkelig dårlig. Det regnet hele tiden. Alt fløt.

Det er lagt ut en del plank øverst. Disse var under vann, og det ble å vasse over på plankene.

Det var mørke skyer og regn, men plutselig åpnet det seg noen lyse flekker med blå himmel. Jeg håpet selvsagt på opphold, men..

Alle bekkene ned mot fjorden gikk store. Det var ikke enkelt å komme over.  Jeg strammet buksebeina nederst og vasset over.  Det rant stort sett vann i stien hele veien, og noen plasser var det mer en bekk enn sti.  Ned mot Revesdal var det en bred elv.  Nedenfor Dalevann der veien går over  i  sti var det vanskelig å komme fram. Stien var mer en foss, og vannet nådde opp på leggen enkelte plasser.  Det ble en tung tur, og det tok tid å komme rundt.

Selv om det regnet natt til søndag var det betydelig mindre vann i stien.

Jeg avtalte med broderen at vi skulle ta en tur rundt Lifjellet. Det blir litt kjedelig å gå samme turen to dager på rad, men denne søndagen hadde ikke broderen anledning til å ta en langtur, som også ville kreve mer kjøring. Det ble derfor Lifjell.

Det var en del biler på parkeringsplassen, og vi så spor i sorpa utover, men vi så ikke folk. – utover en som kom springende forbi.  Han holdt god fart.  Jeg går mye mer forsiktig.

 Det ble som vanlig til at vi holdt jevnt tempo utover sjøen, og opp mot ”syregrensen” i bakken opp fra Bymarka.  Det er vanskelig å holde seg under anarob terskel i hengene opp over.  Men i følge de som skjønner seg på slikt, skal det være bra for kondisen å presse seg litt. 

Jeg var kliss bløt på toppen, og det ble fort kaldt i den lille vinden som blåste.  Vi svelget saften og fortsatte nedover.

På toppen var det en del folk, og det kom flere mens vi var der.  Vi traff også et par i bunnen av den fordømte bakken. De hadde kommet opp skaret, og lurte på hvor langt det var til toppen.

Søndagens tur ble mye lettere enn lørdagens.  Det gikk greit rundt, og også fortere enn på lørdagen.

Bynuten både lørdag og søndag 3. og 4. november

Bynuten to dager på rad.

Etter en litt mislykket tur på fredagen, måtte det bli en vintertur på lørdagen. Værmeldingen var ikke den aller beste, men det var ikke lovet mye regn.

Jeg salte fort opp om morgenen, og var av gårde ikke lenge over 10.  Det var fuktig, og noen få dråper på ruta innover. På parkeringsplassen var det en bil. Og folkene i den, møtte jeg i toppen av første bakken. De på vei ned, jeg på vei opp.

Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro. Tempoet oppover ble forholdsvis rolig. Det var selvsagt ikke spor i sorpa etter folk. Det var litt is nesten helt nede, og jeg gikk å lurte på når jeg ville møteisen skikkelig. Det var overhodet ingen problemer til over fossen. Fra fossen og opp ble det mer og mer is og snø, og det tok litt tid å finne rette veien. Over kanten var det enkelte glaserte steiner og det ble å ta det rolig å sikre.

Øverst var det dekke av is og snø. Jeg så jo at isen var gammel, og at det burde tine, men likevel ble det til at jeg gikk å sjekket om det frøys på.

Det kom en skikkelig bøye med snø på toppen. Jeg gikk ut til varden, snudde og fortsatte tilbake. På tilbakeveien fikk jeg snøen rett i mot, men den gikk fort over i regn/sludd. Det var tydelig at det hadde minket på isen da jeg kom ned mot Svartdalen.  Jeg tok en liten drikkepause helt nede ved vannet. Jeg burde nok ha stoppet før, men….

Jeg møtte en kar ved fossen, og et par nede ved vannet. Da jeg møtte nok et par tillot jeg meg å spørre om de hadde greie på når det ble mørkt.

Siden jeg hadde tatt det med ro oppover hadde jeg ikke problemer med nedturen, og var frisk i beina.

Det var 4 biler på parkeringsplassen

Søndagen ble det samme turen.

Men da i selskap med broderen. Vi startet innover litt senere enn sommertid. Det var fint vær, og meldingen var heller ikke gal. Da vi kom til parkeringsplassen var det alt 10 biler, og vi så folk oppe i bakken. De paret vi så i bakken tok vi ikke igjen før helt på toppen, og nedover hadde vi følge hele turen.

På parkeringsplassen var det også en hel gjeng som holdt på å ”sale opp”. Det var antakelig ”Turgjengen” men vi spurte ikke. Disse traff vi igjen på andre siden av øverste tjønnet. Jeg hadde regnet med å treffe disse rett over fossen. Et lite avvik mot beregnet, men ikke mye.

Det var sorpet og glatt. På vei ned, etter at gjengen var passert, ble det mye mer sorpe i stien, og glatt.

Øverst fikk vi også denne dagen litt nedbør, men jakken kom av rett under fossen, og det var ikke nødvendig å ta den på resten av turen. 
Vi møtte en del folk på vei oppover, og rett før vi kom ned til vannet møtte vi en hel familie. De ble litt overrasket over at det var så lang opp. Nesten nede møtte vi også et utenlandsk par. På spørsmål om de viste når det ble mørkt, så var de i utgangspunktet ikke helt med.  Jeg tror ikke de kom opp den dagen.

Det var 17 biler da vi kom ned.

Mot Fossebekken fredag 2. november 2012

Denne fredagen hadde jeg planlagt tur inn til Blåfjellenden. En del år har det vært mulig å komme innover i november, og jeg ville forsøke.

 På nettet så det ut som om det ikke var særlig mye snø oppover i høyden. Litt vassing i snø helt øverst går greit, men for mye blir strevsomt og det tar tid. Webkameraet til Røde Kors viste nesten snøfritt nede, og det var folk som hadde gått på beina til Sandvatn forrige helg. Jeg var optimist.

Det var ingen grunn til optimisme.

Det var snø langt nedover fjellsidene. Hunnefjell var dekket, og det så ut som om det var forholdsvis dyp snø. Jeg skulle ikke langt opp i bakken før det ble snø.  Vannene var alt isdekket .Det gikk fort opp for meg at det ikke ville bli noen tur inn til Blåfjellenden. Men siden jeg alt hadde kjørt opp, kunne jeg lik så godt ta en tur innover heia. Det var litt sol og klar himmel. Ikke langt oppe i bakken fikk jeg se sorte skyer i sør.

Det ville ta litt tid før de tok meg igjen, og det er lov å håpe.  Det gikk ikke fort innover mot fossebekken.  Snøen som lå i søkkene, gjorde det sleipt og glatt, og jeg kunne ikke alltid se bakken.

Videre oppover mot Kringlekveven var det betydelig mer hvitt. Og da det begynte å komme snø fra oven, ble det til at jeg snudde. En kort tur, men jeg fikk da brukt beina i en god time og litt.

Sporene innover ble fort dekket av snø, og det ble nærmest whiteout i en periode.  Øverst kunne det ha vært enda dårligere forhold. Jeg tror det var godt at jeg snudde.

Lifjell søndag 28. oktober 2012

Vi stilte klokka natt til søndag. Det ble derfor en litt lengre morgen enn vanlig.  Det ble sånn litt midt i mellom gammel og ny tid på det meste.

Jeg snakket med broderen. Det var ikke spesielt morsomt å tenke på en ny tur langs stranden denne søndagsmorgenen.  Det holder liksom med en tur i uka. Og en tur rundt Lifjell  gir liksom smaken av fjelltur .  Selv om morgenen var lang, ble klokka likevel nesten 10:00 ny tid før vi kom oss av gårde.

Det ble underveis besluttet å prøve en tur rundt Lifjell. Det var meldt om regn og vind.  Vi hadde overskyet vær, og litt vind, men ikke dråpen. En av de skjeldne gangene der værmeldingen  var dårligere enn det været vi faktisk fikk.

Det lå litt haggel i søkkene utover langs fjorden, men det var ikke kuldegrader og mesteparten av isen som må ha ligget på våte områder var smeltet. Det var enkelt å gå da fjell og stein var tørre. Kristtornen hadde noen få røde bær, og det vil bli ”kamp” om disse nærmere jul.  

Det gikk i jevnt tempo til bakken opp mot toppen. Her måtte broderen redusere farten, mens jeg synes det gikk lett.  Vi får håpe formen kommer seg utover vinteren.

Vi skulle ikke langt opp i bakken før vi tok igjen vinteren. Det ble både snø og is over toppen, og vi måtte gå rundt en del plasser.  Øverst kjente vi vinden som var meldt, men lagt i fra liten kuling.

Nedover ble det å gå litt forsiktig. Det var både sleipt i sorpa og glatt på isen.

Vi møtte ikke en kjeft før helt ned mot Dalevann. Der satt det en hel gjeng hva vi må kalle ”eldre”. De var til og med muligens eldre enn oss…

Vi fikk en hyggelig prat før vi fortsatte nedover lia. I det siste stykket i skogen var bakken tørr, og da var det mulig å slippe seg litt løs nedover.

Kongeveien lørdag 27. oktober 2012.10.29

Dette er ikke morsomt. Snø og is – i oktober - og helt ut mot kysten…

 Jeg har en del år forsøkt å utsette turen langs stranden fra Hå til Varhaug i det lengste. Det har de siste 10 årene likevel alltid blitt en tur eller to før nyttår.



KUNSTVERK?



Men ikke i oktober.

Detter året kom den første snøen rett før helga, og forsvant ikke i løpet av timer som den pleier.

Det er egentlig ikke noe galt med turen, men jeg ser litt på denne som en ”nødløsing” som kan brukes når alt annet er stengt.

Jeg trodde det var for mye snø selv på Lifjellet, det så i hvert fall slik ut. Hunnedalen kunne være en mulighet, men å gå alene innover heia på fredag med snø fra parkeringsplassen, blir litt ekstremt.

Det gikk folk innover mot Sandvatn på lørdag, så det ville vært mulig å ta turen innover i helga.

Det var ingen andre på parkeringsplassen da jeg kom. Det var nydelig vær men en litt kald vind. Jeg tok det litt med ro. Det kom en i mot meg på marka, med sekk.

Det var ellers få personer ut å gikk på lørdagen. Jeg møtte noen rundt veien til destruksjonsanlegget.

Det er litt endring i forholdene år om annet. Dette året var det ikke mye å se av stien på marka før Obrestadbukta, mens veien nede ved bukta var skikkelig fint reparert.

Det hadde gått ungdyr på alle gjordene utover. Dette hadde sikkert minket trafikken, og det kunne tydelig sees på stien. Den var gjengrodd mange plasser.  Kan ”noen” ha samarbeidet for å hindre ferdsel?

Selv mellom Bodle og Varhaug var stien til dels grodd igjen.  Mellom Bodle og veien mot skogen var det bedre å gå på marka enn på veien. Den var tråkket til sorpe av dyr.

Jeg brukte lang tid på turen, men selv om jeg kjente det i beina, noe jeg alltid gjør  første turen, var det lettere enn mange andre første turer. Men jeg tok det med ro og brukte tid.

Litt skyer på vei tilbake, og temperaturen hadde steget til godt over frysepunktet. Alt i alt en bra tur.

Blåfjellenden fra fredag 19. oktober til søndag 21. oktober.

Noen ganger føler jeg meg svært heldig. Denne helga fikk jeg igjen anledning til et lengre opphold på Blåfjellenden. Bestyrerinnen har en årlig tur med gode kollegaer til firmahytta.

Det ble pakket og gjort klar i løpet av fredag. Eneste lille problem var et besøk hos tannlegen. Han gjorde ikke mye på fredagen, men det vil bli dyrt fremover….

Det var ingen biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Litt uvanlig, men ikke uventet. Jeg regnet med å være alene på hytta denne kvelden.

Det er fortsatt vått. Det er mer vann i fossebekken en det pleier og være, og det har det stor sett vært hele året. Nå var det ikke nødvendig å vasse denne dagen, men det skal ikke mye nedbør til før det går opp på støvlene.

Jeg hadde tatt med mat for hele helga, og sekken var nok et par kilo mer en vanlig. Det merkes på farten. Nå gikk det ikke sent, men heller ikke fort.

Det var nesten vindstille, overskyet og godt over null. Hjemme var det over 10 grader, men her oppe neppe mer enn 5. Det ble som vanlig en fin tur. Jeg savnet i hvert fall ikke regnet.

Inne på hytta var det kaldere enn ute. Det var ikke en dråpe vann i bøttene. Jeg hentet vann, fyrte opp i peisen, og hentet tingene fra tilsynsrommet. Etter det ble det varm te, skoleboller og skifte av klær for å få skikkelig varme i kroppen.

Det tok noen timer for å få temperaturen over 20 grader.  Med radioen på, sudokuen fremme og cola i glasset, blir det avgjort levelig i stua. Jeg savnet ikke folk.

Litt ut på kvelden, lenge etter at det var blitt mørkt, så jeg lys utenfor. Det var et ungt par som ville ligge i telt. Det er for så vidt i orden å slå opp teltet og lage mat i mørket, men ut på kvelden ble det vind og regn. Det må være noe mer utrivelig.

Det ble ingen tidlig frokost på lørdagsmorgenen. Det ble ikke skikkelig lyst før god over 8. Jeg lurte litt på hva jeg skulle finne på. Det ble til at jeg gjorde en innsats i uthuset. Jeg fikk vekk all material som lå under vedsekkene, og ryddet.  Ettermiddagen ble brukt på stien opp mot Hunnedalen og på en liten luftetur.

Det kom to karer i det jeg  startet oppover stien. Jeg hadde med en planke, som jeg ville prøve å få på plass i et myrsøkk.  Jeg fikk også lempet en del stein i myra litt lenger oppe i bakken og lagt noen planker mer hensiktsmessig helt øverst.

Karene var gått for å fiske, da jeg kom ned.  Det viste seg senere at vi hadde felles kjente. Han spurte om jeg var bestefar til Stina. Og det stemte jo.  Han var speiderleder for Stina.

Litt senere kom det tre jenter. De var også bare på en kjapp tur inn og ut. Det ble som vanlig en kjekk kveld, der vi alle satt rundt spisebordet (det ble alt for varmt i ovnskroken) og pratet.

Jeg gikk å la meg rundt 11, men jeg tro de andre satt opp en stund ut over natten.

Søndagsmorgen sto jeg opp i 8 tiden, men resten lå til nærmere 9.  Det ble den vanlige rutinen med frokost og vask. Jeg hadde det egentlig ikke travelt, og kom ikke av gårde før nærmere 12.

Det ble en retur i bare ullblusen, selv om det ble litt kaldt øverst i bakkene der vinden tok litt. Jeg møtte ikke en kjeft. Det var til og med noen solglimt da jeg nærmet meg Hunnedalen.

Det var adskillig flere biler på parkeringsplassen da jeg kom ned enn på fredags ettermiddagen.