Høst-tur i høst-vær med høst-stemning.

Søndagstur til Blåfjellenden.

Teller en og en halv times sakte spasertur langs Akerselva som tur? Fredag og lørdag ble tilbrakt i hovedstaden. Noe friluftsliv ble det ikke. Operaen er dårlig på det. Det å holde seg på beina en hel kveld tar likevel på.

Slike turer gjør ofte at jeg til trøst får «skue» ut over heia fra flyvinduet. Selv det fikk jeg ikke med meg denne gangen. Det var skyet på hjemturen på lørdagen.

Siden sosiale forpliktelser hindret en tur til Blåfjellenden fredag og lørdag, måtte det bli en søndagstur frem og tilbake.

Det er ikke så mange gangene vi har gjort dette de siste årene. Det blir som oftest en overnatting, og bare en kort tur. Det passer på mange måter bra.  Tre lange turer i heia i løpet av helgen kan bli noe i meste laget. To korte og så en lang på søndagen går derimot helt greit. 

Denne dagen fikk vi igjen prøve Blåfjellenden frem og tilbake på dagen. Som vanlig var det lagt opp til et eller annet på søndagsettermiddag, slik at vi hadde det travelt.  Vi kom av gårde til vanlig tid, og var på parkeringsplassen rundt 11. Og der var det en masse biler. Det er ikke helt vanlig så sent i sesongen.

Været var ikke helt medgjørlig. Det var overskyet og det så ut som om det kunne være noe regn innover heia. Men det var ikke særlig med vind og temperaturen var rundt ti grader. Ikke dårlig til å være i slutten av september.

Regnet fredag lørdag hadde gjort heia bløt. Det var likevel ikke mye vann i Fossebekken. Og oppover var det tørt på berget. Helt øverst fikk vi yr i mot. Da kom vi antakelig inn i skydekket, for lengre nede mot Blåfjellenden var det igjen nesten tørt.

Det var spor i sorpa innover. 

På brinken mot det høyeste punktet kunne vi se folk. Det var to jenter som kom imot, men også en kar som var ute i samme ærend som oss – dagstur til Blåfjellenden. Vi vekslet noen ord nede ved hytta, han på vei tilbake, og vi nettopp ankommet.

Det er helt klart høst i heia. Det må ha vært en frostnatt eller to i det siste. Bjørka hadde fått høstfarger og sto gul og fin enkelte steder. Rognbærtreet utenfor vinduet på hytta hadde fortsatt blader og bæra hang på treet. Det var en masse revelort på steinene bortetter stien. Den var nesten blå, reven må forsyne seg av blåbærene nå på høsten.

Det ble en kort stopp på hytta. Det var så pass mildt ute, og varmt inne at vi ikke skiftet til tørt tøy. 

Det tok litt tid oppover bakken før vi igjen var varme. Selv med ull, våt ull, kryper kulden inn på kroppen ved en stopp.

Hjemturen gikk i et greit tempo. Med en tidsfrist, blir det ofte til at vi tar ut litt ekstra. Nedover bakkene ble etter hvert så sleipe at vi måtte skru ned tempoet og sikre. Sakte i bakken ble mer enn et ordtak. Og det er antakelig fornuftig. Det er på slutten av en tur, når musklene og kroppen har fått kjørt seg, at ulykker skjer.

Vi nådde hjem med noen minutter til overs.