Veneguera og stien mot Tasarte.

Siste turen - Sigbjørn, Edvin og meg.

Det var klar  for siste turen - denne gangen. 14 dager i "Syden". Med tur nesten hver dag. Bare en halvtime på solsenga - tilsammen. Været får ta skylda for manglende brunfarge, men siden brunfarge ikke var høyt på prioriteringslista, hadde det til nå vært et helt greit opphold.

På tross av regn og vind.

Værmeldingen var mye bedre for fredagen. Det var ikke meldt regn, selv om det lå noen truende skyer ute i havet fra morgenen av.

Vi hadde lenge planlagt en ny tur til Veneguera. Denne gangen skulle vi ikke bare gå fram og tilbake, men også ta en 5 kilometers rundtur før lunch. Som vi skulle ta i landsbyen.

Ikke alle i gjengen hadde like bra føtter og bein etter 14 dager. Noen slet med gnagsår, og for egen del hadde langturen tatt på et dårlig kne. Selv med bra vær og fine forhold, var det noen som meldte avbud - hele den kvinnelig del av selskapet.

Det ble bare Sigbjørn, Edvin og meg som sto tidlig opp for å ta bussen til Porto de Mogan. Derfra går det buss til Mogan hver time - ti over halv. Med god trening idet å nå denne bussen, nådde vi den med god margin.

Første gang jeg så bakken opp mot skaret over Veneguera, syntes jeg den så både bratt og luftig ut. Den er blitt mye bedre etter et par år...

Det hjelper å vite hvor bratt og lang bakker er. Vi kom opp i et helt greit tempo, uten å ta i for mye. Nedover mot Veneguera, som vi kunne se foran oss, gikk det mer enn greit. Nedoverbakker er ikke problemet.

Vi hadde tatt bussen 09:40, og var fremme en stund over 11. Alt for tidlig til lunch. Og planen var jo å ta en rundtur på 5 kilometer.

Av en eller annen grunn, fikk jeg det for meg at den rundturen ville være både luftig og bratt. Og jeg hadde fått nok av luftige og bratte turer. Selvsagt var turen ikke så luftig og bratt at jeg ikke kunne ha gått. Sigbjørn og Edvin tok turen, og den var så godt som "grei".

Vi var enige om å møtes klokka halv ett. Det ville gi karene litt over en og en halv time på 5 kilometer. Det viste seg at turen er litt over 5 kilometer.

Jeg kunne vente nede i Veneguera, eller følge med et stykke og så snu.

Å sitte og vente er mindre kjekt enn å gå. jeg tok følge oppover mot Tasarte. Første del av rundturen følger den gamle stien mellom de to landsbyene og var egentlig vei. Av alle ting gikk veien over en bekk - med vann. Vi måtte trå på gangsteiner over bekken. En ny opplevelse for meg på Gran Canary.
Litt oppe i dalen sa vi farvel til veien som gikk over til sti - en gammel "camino" og bare noen meter lengre opp sa jeg farvel til de to andre. De fortsatte på rundturen, og jeg videre oppover langs caminoen.

Det var mye mer "grønt" her enn ellers. Til og med grass i stien enkelte plasset. I tillegg dukket det opp blomster, både gule og blå. Når det også landskapet rundt var verdt å se på, med bratte fjell og til og med en foss, ble det hele en skikkelig fin tur. Selv om jeg gikk fram og tilbake samme sti. I følge kartet snudde jeg bare noen få meter fra bilveien og nesten på toppen av stien. Jeg var antakelig kommet et par kilometer fra stidelet. Uten klokke var det vanskelig å vite nå jeg burde snu - for å nå tilbake til avtalt tidspunkt.

Det går fortere nedover. Nesten nede gikk jeg forbi et par, og spurte (på norsk  - selvfølgelig) om klokken. Noen minutter på halv ett, var svaret. Det ble noen kjappe trinn ned til møtestedet. Hvor Sigbjørn og Edvin akkurat hadde kommet.

Det ble en kjekk og lang lunch på plazzaen i Veneguera. Noe av grunnen til at vi tar turen. Og noen syntes "gratisdrinken" etter måltidet var utmerket, selv etter tre glass....

Tilbaketuren gikk i rolig tempo, selv om det kom nesten 20 norske bak oss. Og vi nådde bussen i Mogan klokka 3 med god margin.

En skikkelig fin avslutning på 14 dager med tur i "syden".