Sand og strand - og bakker.

Bestyrerinnen i front - i full fart.

Regn? Ingen hadde nevnt et ord om regn. Værmeldingen var klar på det. Ingen nedbør. Og hva var det som møtte oss på Reve denne søndagen. Det var bare  hive på jakken, dra opp hetta og tråkke ut i - regnet.

Som vanlig skulle jeg ut på søndagstur. Etter å ha tråkket i is og sørpe langs sjøen ved Hå, var jeg langt fra sikker på hvor turen skulle gå. Nå var mye av snøen og isen tint vekk på tilbaketuren, men likevel.

Jeg  hadde egentlig ikke fått noen beskjed fra Bestyrerinnen. Ville hun bli med på tur denne søndagen, eller skulle hun sitte hjemme og se på sport?

Broderen ringte i hvert fall til vanlig tid, og vi avtalte at han skulle komme opp. I løpet av samtalen bestemte bestyrerinnen oss. Det ville bli en tur langs havet også på søndagen. Denne gangen i omtrent nærområdet.

Vi satset på en tur fra Reve havn.

Nå har vi jo etter hvert funnet ut at det er mulig å gå både sørover og nordover fra Reve havn. Denne gangen var det været som avgjorde retningen. Vi valgte å ha regnet bakfra og gikk sørover mot Orre.
Broderen har etterhvert mistet litt av toppformen, han mente vi burde ta det med ro.

Det første s tykket gikk i greit tempo. Bortsett ffra at jeg gikk først, og når jeg er kald ved s tart, så hender det at jeg tar ut litt.

Det første stykket av Revestranden var rullestein. For å unngå vonde ankler valgte vi å ta mot sand-dynene. Og denne gangen inne mot "land". Bestyrerinnen først.

Om noen innbiller seg at det er flatt langs havet, så skulle de bli med bestyrerinnen. Sand-dynene er mange og bratte, og hun satte en fart som fikk blodpumpa i gang. Det bar opp og ned. Ikke mange metrene hver gang, men mange nok bakker til at det ble tunge bein etter hvert.

Og slik gikk nå turen - et stykke...

Vi tok ut på sttranden og gikk mot Orre og Friluftshuset. De serverer kaffe - av og til. Bestyrerinnen kunne kjenne kaffelukta....

Det skjer mye på sandstrendene. Havet skyller ut sanden og avdekker rullestein. Noen uker etter er sanden tilbake. Av og til går sjøen så høyt at marehalmen blir vasket ut, og kommer tilbake noen år senere. Bredden på stranden varierer etter som sanden vaskes ut eller blir lagt opp.

Det var stengt på Friluftshuset. Ingen kaffeduft, og ingen pause. Bestyrerinnen fikk klare seg med saft fra sekken.

Vi forsøkte å ta en kjapp vei tilbake. Det var ikke lett å komme fram. Alt regnet og snøsmeltingen hadde laget flere atlanterhav inne på land, og vi måtte snu og ta en "tørrere" vei mot Reve.

Broderen har i det siste slitt med achillesproblemer. På tilbakeveien ble det ille, og vi måtte ta det med ro. Regnet vi hadde til å begynne med forsvant og sola tittet i mellom skyene av og til. Det ble lyst. Og vårlig...

Litt innenfor sjøkanten i dynene, blir det fort varmt i sola. Her finner jeg ofte blomste selv midt på vinteren. Nå var det bare grønnfargen som ga håp om varmere tider. Grønne bakker og sol er jo kjekt....

Det ble ikke en langtur denne søndagen. Likevel over en mil og litt over to timer. For bestyrerinnen og broderen var dette nok. De ga begge uttrykk for at det hadde vært en fin tur, men den trengte ikke å være lengre.