Søndagstur alene rundt Lifjellet.

Trening må til.

Etter en fredagstur med nye sko, og en lørdagstur på ny sti – et lite stykke, var det klart for søndag og tur. Selv om det ble over en mil på lørdag, så var mente jeg at det burde bli en litt lengre tur også på søndag.

Broderen var mindre klar for en «treningstur» og Bestyrerinnen var i Kristiansand. Jeg ville bli alene denne gangen. Treningsturer på vinteren er rundt Lifjellet. En tur på omtrent 2 1/2 time i godt vær, og 3 timer i regn.

Turen er så pass «krevende» at det tar tid å komme fram når det er vått. Første delen går over en del svaberg, som blir sleipe og glatte, og krever konsentrasjon for å komme forbi. Eller er det en del «rufset» terreng opp og ned små skrenter.

Det går ikke fort der heller. Bortsett fra at ofte kommer folk joggende forbi. Selv på de bratteste og mest utsatte steder, farer joggerne bare forbi, som om det er flate veien. Jeg går forsiktig. Det kan selvsagt ha noe med min alder å gjøre....

Turen rundt Li er på omtrent 9 kilometer. 3 timer betyr 3 kilometer i timen. En helt grei fart for det meste. Jeg pleier som oftest å holde høyere fart enn det – i dag nærmere 4 kilometer i timen. På sti der jeg er godt kjent er det helt greit, selv med en sekk på 8-10 kilo.

Stien rundt Lifjellet kjenner jeg skikkelig godt. Det må være nesten 30 år siden jeg gikk turen førte gang. Det er flere folk i stien rundt Li enn for 30 år siden. Likevel går jeg for det meste alene, og treffer bare noen ganske få andre på tur.

Det stemmer ikke for andre deler av terrenget rundt Dale – Gramstad. Det er ganske mange som benytter søndag til en tur fra Dale og mot toppen av Lifjellet. Dalevann er også et vanlig turmål for familier.

Gramstadområdet har blitt et mye benyttet tur-område. Her er stiene mye mer brukt enn rundt Li. Enkelte dager er det vel omtrent 17. mai tog til Dalsnuten. Som ikke er en plass jeg ofte besøker....

Denne søndagen var det fullt av biler og folk på Dale, men de aller fleste var kommet for å besøke et julemarked. Og ikke for tur. Som vanlig så jeg ikke et menneske fra Dalebukta og til jeg kom opp på toppen av Lifjellet. Omtrent halve turen uten å se andre.

På toppen satt det en gjeng i le av vinden, og de ville rundt Li i motsatt retning av det jeg hadde kommet.

Rett etter toppen var det en kar som tok meg igjen. Det var Sigmund i fin fart. Det er veldig mye greiere å treffe tannlegen ute i terrenget enn i tannlegestolen. (Og mye billigere). Vi fikk en liten prat før han for videre, og jeg gjenopptok ruslingen nedover mot Dale.

Yr hadde nevnt sol og lite vind. På toppen blåste det, og sola var omtrent hele turen godt gjemt bak skyene. Det ble faktisk kaldt i vinden på toppen, selv om jeg heiv av den vindtette fleecejakken nede i skogen.

På det bratteste nedover mot Dalevannet kom det en gjeng i god fart. De hadde det travelt, og knapt nok tid til å si «hei».

Det ble en grei treningstur – alene på en søndag.

Med Broderen rundt Engjavatnet.

En kjekk "fornyelse" av en gammel tur.

Broderen har bestemt seg for å komme i bedre form. Etter å ha vært plaget med skader og sykdom en lang tid, er han nå endelig klar for nye utfordringer. Som bakker og turer på over to timer.

Vi har hatt mange kjekke turer sammen opp gjennom årene, og det er ikke helt greit å se at han sliter mer enn meg opp bakkene – på grunn av manglende kondisjon.

Lørdag ringte Broderen og spurte hvor jeg hadde tenkt meg på tur. Et spørsmål det ikke alltid er et godt svar på. Bestyrerinnen spør ofte om det samme....

Fredagens tur ble litt mer enn bare enn oppvarming, men den kunne ikke kalles en langtur. Jeg hadde håpet på å kunne ta en litt lengre tur lørdag. Men hvor? Det lurte også broderen på.

For et par uker siden gikk vi en ny tur i området ved Bjødnali. Vi endte ut i Engjamyrane – med begge beina. Etter å ha vasset i myra en stund fant vi traktorveien som skulle gå rundt de verste myrhullene.

Ekstrasløyfen til den vanlige turen rundt Bjødnali, Sjelset og Sælandsskogen, gjorde at tilsammen ble det godt over en mil og vi brukte ganske lang tid.

Kunne det være en ide å tråkke opp igjen denne turen, helst minus Engjanemyrane, for å se hvor langt det kunne være. Og hvor lang tid vi ville bruke. Forrige turen gikk det jo litt tid ekstra med å vasse i myra.

Broderen var så avgjort klar for en slik tur. Spesielt siden det ville være mulig å korte inn, om formen ikke helt var på plass. Han kunne også tenke seg å se nye steder. Det blir jo mye samme turene for oss.

Det var ikke mange andre i Sælandsskogen denne dagen. Forholdene var helt greie, men oppover Urdådalen er det mye stein, og den er glatt når den er våt. Denne dagen var det mye våt stein. Det gikk ikke spesielt fort oppover, det ble mye tråkking mellom steiner.

Etter å ha passert Bjødnali, og gått langs vestsiden av vannet (på god vei), tok vi en sjefsavgjørelse, og satte kurs mot hytte ved Skogen. Fortsatt på god vei. Borte ved Skogen så vi flokken av Skotsk Høylandskveg. Også denne gangen tok de oppstilling mot oss med kalvene bak.

Vi snek oss på baksiden av hytta og fant «geilen» videre. Det var ikke helt vei, men hvor vi skulle gå, var ganske klart. Over ei myr var det laget vei, og over bekken var det «klopp». Det var lett å følge stien – til der vi gikk feil forrige gang. Her tok det litt tid før vi fant den smale sti, og et stykke opp i lia, traktorveien.

Fra toppen av skaret mot Sjelset, ble det den vanlige veien tilbake til bilen. Helt greit og ganske kjekt, da jeg for første gang på lenge faktisk jogget nedover bakkene.

Broderen var ganske fornøyd med turen, og ikke minst med den «omveien» vi la til. Det gjorde at dagens utflukt ble på 11 kilometer. Noe som må få «bestått» som tur. Ikke en riktig langtur, men det tok oss mellom to og tre timer totalt.

Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og nye sko.

Nye ALFA Impact A/P/S GTX

Det er alt over to måneder siden jeg fikk de nye skoene. ALFA Impact A/P/S GTX – til den nette sum av 5 sterke laken. Det har liksom ikke helt vært forhold for nye sko.

Av erfaring vet jeg at det kan gjøre ganske vondt å ta i bruk nye fjellsko. Jeg sliter med en storetå som brakk for ganske mange år siden. Det har gitt en litt bredere lest ved det innerste leddet av storetåa. Med ekstra trykk, gir det ubehag – og smerter. Nye sko er ofte litt «trange» i starten.

Etter antakelig omtrent 20 par med ALFA Walk King var det altså tid for å prøve noe nytt. Walk King holder normalt noe over ett år. Da er Gore-tex`en hullet, og skoene begynner å bli slitt. Sålen ville antakelig ha holdt en stund til, men det er mange år siden jeg syntes det var greit å gå våt på beina.

Da betaler jeg heller prisen for nye sko. Som nevnt var prisen på de nyeste skoene høy. Nesten det doble av Walk King. Etter å ha lest om IMPACT skoene, mener jeg ALFA lover «gull og grønne skoger». Garanti og gode greier. De gode greiene, vil si mulighet til å få ny både innmat og såler. Eller som ALFA skriver: «ceated to be enjoyed a lifetime».

Nå er «a lifetime» med fjellsko for meg, antakelig ikke mer enn 10 år fremover. Selv om skoene bare holder 5 år vil de likevel gi god valuta for pengene, holdt opp mot å fortsette med Walk King.

Det går muligens frem av det jeg har skrevet, at jeg ikke helt «stoler» på reklamen, jeg akter likevel ikke å gi meg første gang jeg sender skoene til reparasjon - muligens andre gang...

Med nye sko på beina, var jeg ikke klar for en langtur. Det kunne passe med en tur der jeg eventuelt kunne korte inn, eller gjøre turen lengre etter som det passet. Bjørndalsfjellet ligger lagelig til for en slik tur. Det er mulig, bare å gå opp til topps og så ned. En tur på tre-fire kilometer, men med en del høydemeter.

Det er mulig å forlenge turen ved å ta om Fjogstadnuten – og Dalsnuten om alt stemmer og formen er på plass.

ALFA Impact er tyngre enn de lave Salomon-skoene jeg har brukt den siste tiden. Ny sko er også ofte stivere i sålene en når de er brukt en stund. Til og begynne med kunne jeg kjenne at det glapp litt bak i hælen, men etter noen minutter oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet, glemte jeg det og konsentrerte meg om pusten.

Det var fredag, og ikke mange biler på Gramstad.

Det blåste. Mer enn det har gjort på lang tid. Oppe i skaret rett før den siste bakken mot toppen, var vinden opp mot 14-15 m/sek – eller liten til stiv kuling. Jeg hadde problemer med å holde rett kurs enkelte ganger.

Det var andre ute i vinden. Jenter alene på tur – selvsagt. Jeg treffer oftere jenter alene på tur enn gutter. Og totalt sett er det mer jenter ute å tråkker i terrenget en gutter. Noen burde ta seg sammen – gamle gubber som meg teller ikke...

Det ble til at jeg la turen om Fjogstadnuten i tillegg til Bjørndalsfjellet, og fikk en skikkelig fjelltur, på en fredag.

Skoene fungerte med andre ord som de skulle. Egentlig er jeg litt imponert.

De passet perfekt på foten – som Walk-King. Det virket som om overlæret var mykere, og derfor ikke trengte så mye bruk for å kunne «glemmes» Sålen har samme mønster som sålen på Walk King, og kjentes helt lik ut i bruk.

Jeg beholdt skoene på etter turen. Vanligvis er jeg kjapp med å skifte til andre sko, når jeg tar i bruk nye stive Alfa Walk King. Og en ting til – knuten på skosnorene holdt hele turen. Det har aldri hent før med nye sko.

Om de er vanntett, fikk jeg heldig vis ikke testet, selv om det kom noen dråper under turen.

En fin tur og en grei «innkjøring» av de nye skoene.

Bestyrerinnen, broderen og Bjørg på Søndagstur.

Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård.

Det var aldri spørsmål om Bestyrerinnen skulle på tur søndag. Det var alt avgjort på lørdag. Hvor og når var et annet spørsmål.

Bestyrerinnen ville, nesten som vanlig, gå tur langs stranden. Og som alltid synes jeg turer langs sjøkanten er noe kjedelige. Det er ikke mange bakker helt ute på kysten. Det er derimot mange og lange sandstrender.

Jeg kom til å tenke på vinterturen frem for noen, Fra Varhaug gamle kirke til Hå prestegård. Alene blir det å ta turen frem og tilbake. Tilsammen blir det 18-19 kilometer. Med flere i følge, er det mulig å bare gå en vei ca 8-9 kilometer. Sånn passe langt, synes Bestyrerinnen.

Hvem som eventuelt skulle være med, var et spørsmål. Jeg ringte broderen. Han ville gjerne være med på søndagsturen. Da han hørte hvor vi hadde tenkt å gå fikk han også med sin kone -Bjørg. Vi ville bli fire på tur denne søndagen.

Søndag er en populær turdag. Det var andre enn oss nede ved Varhaug gamle kirke. Det sto en del biler og det var folk på vei. Vi tok ut mot nord. Det er vanligvis bedre å gå fra nord mot sør. Om sola skinner, blir det ofte en grei tur. Med solskinn i ansiktet.

Vinden kan være lei helt ute ved sjøkanten. Her er det bare Nordsjøen mellom strandsteinene og England. I dårlig vær unngår i hvert fall jeg å gå langtur i sjøkanten.

Vinden har holdt seg borte i mange uker. Vi har hatt omtrent vindstille lenge. Det er ikke ofte dette skjer. Vind er mer vanlig enn vindstille...

Denne dagen gjorde det ikke mye om vi gikk nordover. Sola var for det meste godt gjemt bak skydekket. Vi gikk i overskyet vær. Hadde vi gått andre veien, så hadde vi fått solskinnet rett i øynene. Sola står lavt midt i november.

Selv om det var så godt som vindstille, var det en gald og litt «grøssen» søndag. Temperaturen var rundt null da vi startet, og den steg ikke mye ut over dagen. Frost i bakken gir ofte grei tur. Med temperatur over null, tiner det øverste laget og det blir glatt. Vi hadde litt problemer enkelte plasser, og gikk litt forsiktig.

Dette er en tur vi har gått en del ganger. Det er lite nytt og vi kjenner de fleste «historiene» rundt plassene vi passerer. Denne gangen kunne vi se at et av de gamle sjøhusene var borte. Det lå en stabel takpanner der det hadde stått.

Vi stoppet halvveis. Ved Reimebukta. Her er det en del gamle båthus. Disse er holdt i hevd og er fortsatt i bruk – antakelig. Eierne har laget flere sittegrupper. Både i stein og i tre. Her er det mulig å sette seg ned med kaffe og eventuelt en matbit. Det er faktisk mulig å finne le og sitteplass uansett hvor det blåser fra.

For oss ble det bare en kort pause for å drikke saft før vi fortsatte mot Obrestad og fyret. Det er ofte mye folk mellom Obrestad og Hå gamle prestegård. Det er god parkeringsplassen ved prestegården, og på søndagen er det mulig å kjøpe kaffe og noe å bite i på prestegården. Det var nettopp det vi gjorde etter turen.

Det er kjekt å kunne ta en skikkelig pause med te og lapp, før hjemturen.

En vellykket søndagstur.

Treningstur rundt Lifjellet i Sandnes.

Nesten alene på en kjekk tur.

Det ble en helt annen tur rundt Li denne lørdagen enn i forrige uke. Å ta turen rundt, etter å ha gått 15-16 kilometer dagen før, føltes liksom annerledes enn å ta samme tur etter å ha ha hatt en hviledag.

Var det egentlig lurt å ta den turen etter en tung dag. Siden det også værmeldingen var mindre optimistisk, kunne det muligens passe bedre med en annen vinter tur. Langs sjøkanten, muligens?

Nå har jeg tatt turen rundt Li under dårligere forhold enn det YR mente ville komme. Jeg har også gått turen etter flere dager med lange turer. Det burde vel kunne la seg gjøre å komme rundt denne gang også.

Det hadde ikke vært frost hjemme på natten, og det var meldt «nedbør», men bare litt. Hjemme var det mer regn. Vindusviskerne gikk hele hele tiden på vei mot Dale. Bare helt mot slutten sluttet det å dryppe.

Jeg hadde på vindfleecen og ikke jakken. Selv om det kom noen dråper på turen var det aldri nok til at jeg måtte hive på jakken.

Det pleier å være folk på lørdag. Denne gang møtte jeg ikke mange. En familie helt i starten og to stykker ellers.

Det var nesten ikke biler på Dale da jeg kom ned. Da jeg startet var det en del andre biler. Det er en gjeng som har omtrent fast tur på lørdagen. Gjengen går over haug og hammer, en god del utenfor oppmerket sti, men som oftest opp Sprettraubakken i starten,

Dette er en gjeng med god kondisjon og de farer høyt og lavt i god fart. En del er kjente. Jeg så ikke noe til gjengen denne lørdagen.

Det er jo litt spesielt med en fjelltur i midten av Sandnes. Nå er hele området rundt Dale-Gramstad et virkelig flott turterreng. Vi er heldige som har mulighet til tur uten å kjøre spesielt langt.

Turen fra Dale til Bymarka og Lifjell, Dalevann og ned, er på omtrent 9 kilometer, med litt stigning. En god treningstur, spesielt på vinteren da det ofte ellers er snø og is andre plasser.

Jeg starter med å gå ut langs fjorden. Den merkede stien går opp i fjellsiden og går over en del bratte bare «svaberg». For meg, litt for bratt og utsatt, spesielt om det er frost og is.

Det går en annen sti lengre ned, som stort sett går i skog. Her er det en del bakker, og i regn eller når det er vått, som denne gangen, går jeg forsiktig. Røtter fra trærne er skikkelig glatte....

Lengre ute, langs sjøkanten, går stien over skikkelige svaberg. Av erfaring vet jeg at svabergene, kan være spinnglatte, spesielt tidlig på vinteren. Denne gangen gikk jeg forsiktig også her.

Fra Einerneset til Bymarka gikk det også forsiktig. Det øverste laget på stien, spesielt der det er litt opptråkket, hadde begynt å tine. Også her ble det glatt.

I lia oppover mot Lifjellet kunne jeg se en mann foran meg Det virket som ha holdt bedre fart enn meg. (Jeg hadde jo selvsagt sekk, noe som gjør et utslag i bakker......) Litt opp i bakken satt karen og ventet. Denne gangen var det ikke kjentfolk, men vi fikk en kjekk drøs likevel.

I den «fordømte» bakken kom det ei jente i full fart oppover mot meg. Det er nesten utrolig at det er mulig å holde skikkelig fart oppover der. Det er noen år siden det var mulig for meg. Og jeg har aldri hatt så god kondisjon at har kunnet springe opp. Imponerende.

14 kilometer på nullføre.

Langtur på Høgjæren.

Hjemme var det frost om natten, og temperaturen kom ikke over null før godt ut på morgenen. Jeg hadde egentlig planlagt den vanlige turen rundt Li, men kom på at det var fredag – og ikke lørdag.

Nå hadde YR lovet rimelig bra vær, bortsett fra det med temperaturen. Frost er ikke tingen, men det går greit i terrenget. Barfrost er greit. Nå hadde det regnet i uka, så det kunne være noe mer is enn tidligere.

Bestyrerinnen hadde andre planer for dagen, og ville ikke bli med. Hun anbefalte en tur i sjøkanten. Nå er strandturer noe jeg prøver å vente med så lenge som mulig utover høst og vinter. Det blir normalt mange nok slike turer i løpet av en lang vinter.

Det så likevel ut som om det ville være det mest fornuftige denne fredagen. Det var is på pyttene, og det var spinnglatt på veien utenfor på torsdags kvelden.

Jeg pakket sekken og satte kursen mot Hå og Hå gamle prestegård. Det var meningen å gå frem og tilbake til Varhaug gamle kirkegård. En vanlig vintertur når andre turer er stengt på grunn av is og snø.

På vei over Jæren, så det ut som det ville være mulig med en tur på Høgjæren. Det virket som om frosten hadde holdt seg vekk, og at det var tørrere. Jeg ombestemte meg kjapt for å ta mot Topdal og parkeringsplassen.

Strandturen er omtrent 16 kilometer frem og tilbake. Turen på Høgjæren kan gjøres både lang og kort. Den «lange» er på omtrent 15 kilometer. Det er likevel en god del mer høydemeter opp og ned på Høgjæren enn nede ved sjøen. I tid bruker jeg omtrent det samme på begge turene – omtrent tre timer.

Landskapet på Høgjæren er selvsagt laget av isen Til forskjell til de fleste andre plasser i Norge, er det ikke hva isen har tatt vekk, men hva isen har lagt igjen som har skapt landskapet.

Isen har lagt igjen masse, stein og grus. Det er også enkelte dødisgroper, hvor det i dag er små vann. Det er i utgangspunktet et flatt landskap, men det består av mange høyder, og min tur gir ganske mange høydemeter totalt.

Det var riktig lenge siden jeg hadde gått denne «lange» turen. Jeg måtte tilbake til 2017 for å finne den på bloggen. 15 kilometer er jo egentlig ikke den store utfordringen, men etter å brukt mage timer på å gå opp og ned bakkene mellom Blåfjellenden og Hunnedalen, er jeg litt ute av trening for å gå langt og flatt.

Det gikk ganske greit i starten, men halvveis, nede ved Steinkjerringå, kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. Det kunne lett bli en tung tur på returen.

Det er ikke mange andre på tur denne dagen. På parkeringsplassen ved Topdal var det 4 biler. Det er mer enn på en god søndag. Jeg gikk forbi en flokk med unger på vei mot Synesvarden.

På returen fikk jeg folk foran meg mellom Holmavatn og Synesvarden. Jeg syntes ikke jeg tok innpå, og ble så opptatt av folka foran at jeg helt glemte å kjenne etter om beina var bra. Det gikk greit å komme nesten til bilen.

Ned den siste bakken gikk det rolig. Både på grunn av at det etterhvert var blitt sleipt. Det øverste laget hadde tint, og fordi jeg nå ikke helt stolte på knær og muskler.

Det var kjekt å stå ved bilen å tenke på at jeg hadde gjennomført en grei langtur – i november.

Blåfjell, Bjødnali, Engjavannet og Engjamyrane.

Flott vær, fire flotte folke og fin ferd.

Søndagsmorgen med sol og omtrent blå himmel. Det var en stund siden. De siste tre uken har det blitt mandagstur i stede for tur på søndag. Denne dagen så det ut til å bli turvær.

Bestyrerinnen ville gjerne være med. Vi tok også kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Vi ble fire som ville på tur sammen. Det har blitt noen kjekke turer for oss sammen, og vi skal også en tur til «syden» i vinter for å gå – mange turer. Til det, trengs trening.

Som vanlig blir det en diskusjon rundt hvor turen skal gå. Bestyrerinnen hadde alt nevnt at hun gjerne ville være med til Bjødnali-Sjelset. Sigbjørn mente vi muligens burde ta turen opp om Blåfjell eller Sælandsfjellet.

Turen over toppene har Bestyrerinnen og jeg tatt en gang før, og det kunne være helt greit å gjøre denne spesielle turen en gang til. Jeg er ikke sikker på om det gjør turen lenger enn den vanlige rundt, helt litt kortere, men det blir i hvert fall mer høydemeter.

På vei mot Sælandsskogen fikk vi en overraskelse. Skyene broderen jeg jeg hadde i horisonten på lørdagen, hadde flyttet seg inn i landet og drysset et lett lag med snø over terrenget.

Yr hadde ikke nevnt snø med et ord, kun sol og kulde. Noen av oss ble litt betenkt på å ta oppover i høyden med snø på bakken. Ville ikke en strandtur være bedre? Vi bestemte oss likevel for å følge planen.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen, og det var både snø og is i stien. Det var likevel greit å gå på siden av isen, når vi så den. Et stykke oppe i bakken mot Blåfjell, tror jeg det var flere av oss som kunne tenke seg å ha tatt turen et annet sted. Heldigvis fortsatte vi mot toppen.

Vi tok den lille avstikkeren mot toppen, ikke mot sør men mot nord og kunne se nedover lia mot Urådalen. Det var snø helt ned.

Det gikk forbausende greit å komme ned til Urådalen og videre til Bjødnali. Der ble det funnet fram mat og drikke, og vi benket oss rundt et bord dekket med hvit duk – som smeltet der koppene sto.

Vi tok veien rundt Bjødnalivannet og mot Engjavannet. Der veien deler seg spurte Sigbjørn om vi ikke skulle ta rundt Engjavannet også. I det flotte vinterværet hadde ingen av oss noe i mot å forlenge turen et par, nesten tre kilometer.

Sigbjørn mente det ville være traktorvei på andre siden, slik at hele ekstra stykket ville gå greit. Fram til Skogen og Skogsånå gikk det greit. Vel framme på andre siden av Engjavannet gikk vi feil, og holdt nede ved vannet. Og måtte over, eller helst gjennom Engjamyrane. De var ikke frosset....

Traktorstien gikk på oversiden av vannet. Anne Lise fant omsider denne, og resten av turen ble plutselig adskillig enklere.

På tross av at vi fikk en litt tung og våt opplevelse av Engjamyrane, var turen rundt så avgjort verdt strevet. Det var virkelig kjekt å gå litt i ukjent terreng i finværet. Og det ble noen flotte bilder av det, synes jeg.

Vi brukte nesten 3 1/2 time på 11 kilometer. En del av turen går på god vei og utenom Engjamyrane, vil det være grei sti nesten hele veien. En tur vel verdt å få med seg.

Høgjæren med broderen.

Tur i kuldegrader og sol.

Det var lenge siden, mer enn en måned, siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Det var på høy tid at vi tok en tur. Broderen har vært litt uheldig, både fått ødelagt et kne, fått dårlig akilles og i tillegg sykdom som har hindret å kunne ta ut på tur.

Nå var han endelig klar for en tur. Det var egentlig ikke mye tvil om hvor turen burde gå. Vi har det siste året gått på høgjæren sammen. Onsdagsturene har vært «runden» fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det er en passe onsdagstur på omtrent 8 kilometer og vi bruker i underkant av halvannen time.

En litt lengre tur går fra Topdal til Synesvarden og ned til Steinkjerringå, med retur samme vei. Det er en tur på nesten en mil og vi bruker omtrent to timer. I medvind og med hjemlengsel....

Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og nesten ikke vind, men med minusgrader. Broderen er skeptisk til frost og is, og var langt fra sikker på om vi virkelig burde ta den «vanlige» turen – fra Topdal.

Det kunne hende at det var is og glatt. Det er lett for gamle folk å ødelegge seg på holka...

Jeg var sikker på at det ville være bra forhold. Det kunne hende at det lå en isflekk en og annen plass, men helst ville det være tørt og hardt.

Yr var sikker på at lørdag ville det fortsatt være flotte forhold med sol, og lite vind. Jeg var ikke like sikker da vi kjørte oppover mot parkeringsplassen. Det lå en mørk rand ute i havet, og den så egentlig «sint» ut. Siden vi alt hadde bestemt oss for tur, kunne ikke en sky ute i havet gjør stort fra eller til.

Det var andre på tur denne dagen. Vi ble hurtig tatt igjen av tre karer. Far med to sønner, alle voksne. De var ute på en treningsrunde. Lysefjorden inn er et tøft løp. Vi snakket med folkene på toppen av Synesvarden. Selvsagt hadde vi felles kjente.

Nedover mot Steinkjerringå var det sol og stille luft enkelte plasser. Da ble det varmt. Det ble ingen egentlig pause da vi nådde statuen. Vi snudde omtrent med en gang og tok fatt på tilbaketuren. På tilbaketuren fikk vi trekken på oss, og det ble kaldt, så pass kaldt at det kjentes i ansiktet.

Det hadde gått greit nedover. Vi holdt et bra tempo, og jeg syntes ikke broderen hang noe spesielt etter, selv uten skikkelig trening i en måned. I bakken opp mot Synesvarden, på hjemturen, måtte han slippe og ta det rolig.

For egen del var jeg både stiv og kunne kjenne at jeg hadde gått tre dager, da vi tok fatt på de siste stykket. Nedoverbakken gikk greit, men jeg fikk aldri opp farten. På enkelte dager blir det småløping akkurat i denne bakken. Opp siste bakken slet både jeg og broderen.

10 kilometer på litt over to timer. (9 minutter) Det er noe lengre tid enn vi tidligere har brukt på samme turen. Broderen mener det vil ta litt tid før han igjen er i bra form. Det gjelder bare å mange nok turer.