Søndagstur alene rundt Lifjellet.

Trening må til.

Etter en fredagstur med nye sko, og en lørdagstur på ny sti – et lite stykke, var det klart for søndag og tur. Selv om det ble over en mil på lørdag, så var mente jeg at det burde bli en litt lengre tur også på søndag.

Broderen var mindre klar for en «treningstur» og Bestyrerinnen var i Kristiansand. Jeg ville bli alene denne gangen. Treningsturer på vinteren er rundt Lifjellet. En tur på omtrent 2 1/2 time i godt vær, og 3 timer i regn.

Turen er så pass «krevende» at det tar tid å komme fram når det er vått. Første delen går over en del svaberg, som blir sleipe og glatte, og krever konsentrasjon for å komme forbi. Eller er det en del «rufset» terreng opp og ned små skrenter.

Det går ikke fort der heller. Bortsett fra at ofte kommer folk joggende forbi. Selv på de bratteste og mest utsatte steder, farer joggerne bare forbi, som om det er flate veien. Jeg går forsiktig. Det kan selvsagt ha noe med min alder å gjøre....

Turen rundt Li er på omtrent 9 kilometer. 3 timer betyr 3 kilometer i timen. En helt grei fart for det meste. Jeg pleier som oftest å holde høyere fart enn det – i dag nærmere 4 kilometer i timen. På sti der jeg er godt kjent er det helt greit, selv med en sekk på 8-10 kilo.

Stien rundt Lifjellet kjenner jeg skikkelig godt. Det må være nesten 30 år siden jeg gikk turen førte gang. Det er flere folk i stien rundt Li enn for 30 år siden. Likevel går jeg for det meste alene, og treffer bare noen ganske få andre på tur.

Det stemmer ikke for andre deler av terrenget rundt Dale – Gramstad. Det er ganske mange som benytter søndag til en tur fra Dale og mot toppen av Lifjellet. Dalevann er også et vanlig turmål for familier.

Gramstadområdet har blitt et mye benyttet tur-område. Her er stiene mye mer brukt enn rundt Li. Enkelte dager er det vel omtrent 17. mai tog til Dalsnuten. Som ikke er en plass jeg ofte besøker....

Denne søndagen var det fullt av biler og folk på Dale, men de aller fleste var kommet for å besøke et julemarked. Og ikke for tur. Som vanlig så jeg ikke et menneske fra Dalebukta og til jeg kom opp på toppen av Lifjellet. Omtrent halve turen uten å se andre.

På toppen satt det en gjeng i le av vinden, og de ville rundt Li i motsatt retning av det jeg hadde kommet.

Rett etter toppen var det en kar som tok meg igjen. Det var Sigmund i fin fart. Det er veldig mye greiere å treffe tannlegen ute i terrenget enn i tannlegestolen. (Og mye billigere). Vi fikk en liten prat før han for videre, og jeg gjenopptok ruslingen nedover mot Dale.

Yr hadde nevnt sol og lite vind. På toppen blåste det, og sola var omtrent hele turen godt gjemt bak skyene. Det ble faktisk kaldt i vinden på toppen, selv om jeg heiv av den vindtette fleecejakken nede i skogen.

På det bratteste nedover mot Dalevannet kom det en gjeng i god fart. De hadde det travelt, og knapt nok tid til å si «hei».

Det ble en grei treningstur – alene på en søndag.