14 kilometer på nullføre.

Langtur på Høgjæren.

Hjemme var det frost om natten, og temperaturen kom ikke over null før godt ut på morgenen. Jeg hadde egentlig planlagt den vanlige turen rundt Li, men kom på at det var fredag – og ikke lørdag.

Nå hadde YR lovet rimelig bra vær, bortsett fra det med temperaturen. Frost er ikke tingen, men det går greit i terrenget. Barfrost er greit. Nå hadde det regnet i uka, så det kunne være noe mer is enn tidligere.

Bestyrerinnen hadde andre planer for dagen, og ville ikke bli med. Hun anbefalte en tur i sjøkanten. Nå er strandturer noe jeg prøver å vente med så lenge som mulig utover høst og vinter. Det blir normalt mange nok slike turer i løpet av en lang vinter.

Det så likevel ut som om det ville være det mest fornuftige denne fredagen. Det var is på pyttene, og det var spinnglatt på veien utenfor på torsdags kvelden.

Jeg pakket sekken og satte kursen mot Hå og Hå gamle prestegård. Det var meningen å gå frem og tilbake til Varhaug gamle kirkegård. En vanlig vintertur når andre turer er stengt på grunn av is og snø.

På vei over Jæren, så det ut som det ville være mulig med en tur på Høgjæren. Det virket som om frosten hadde holdt seg vekk, og at det var tørrere. Jeg ombestemte meg kjapt for å ta mot Topdal og parkeringsplassen.

Strandturen er omtrent 16 kilometer frem og tilbake. Turen på Høgjæren kan gjøres både lang og kort. Den «lange» er på omtrent 15 kilometer. Det er likevel en god del mer høydemeter opp og ned på Høgjæren enn nede ved sjøen. I tid bruker jeg omtrent det samme på begge turene – omtrent tre timer.

Landskapet på Høgjæren er selvsagt laget av isen Til forskjell til de fleste andre plasser i Norge, er det ikke hva isen har tatt vekk, men hva isen har lagt igjen som har skapt landskapet.

Isen har lagt igjen masse, stein og grus. Det er også enkelte dødisgroper, hvor det i dag er små vann. Det er i utgangspunktet et flatt landskap, men det består av mange høyder, og min tur gir ganske mange høydemeter totalt.

Det var riktig lenge siden jeg hadde gått denne «lange» turen. Jeg måtte tilbake til 2017 for å finne den på bloggen. 15 kilometer er jo egentlig ikke den store utfordringen, men etter å brukt mage timer på å gå opp og ned bakkene mellom Blåfjellenden og Hunnedalen, er jeg litt ute av trening for å gå langt og flatt.

Det gikk ganske greit i starten, men halvveis, nede ved Steinkjerringå, kunne jeg kjenne at jeg hadde brukt beina. Det kunne lett bli en tung tur på returen.

Det er ikke mange andre på tur denne dagen. På parkeringsplassen ved Topdal var det 4 biler. Det er mer enn på en god søndag. Jeg gikk forbi en flokk med unger på vei mot Synesvarden.

På returen fikk jeg folk foran meg mellom Holmavatn og Synesvarden. Jeg syntes ikke jeg tok innpå, og ble så opptatt av folka foran at jeg helt glemte å kjenne etter om beina var bra. Det gikk greit å komme nesten til bilen.

Ned den siste bakken gikk det rolig. Både på grunn av at det etterhvert var blitt sleipt. Det øverste laget hadde tint, og fordi jeg nå ikke helt stolte på knær og muskler.

Det var kjekt å stå ved bilen å tenke på at jeg hadde gjennomført en grei langtur – i november.