Høgjæren med broderen.

Tur i kuldegrader og sol.

Det var lenge siden, mer enn en måned, siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Det var på høy tid at vi tok en tur. Broderen har vært litt uheldig, både fått ødelagt et kne, fått dårlig akilles og i tillegg sykdom som har hindret å kunne ta ut på tur.

Nå var han endelig klar for en tur. Det var egentlig ikke mye tvil om hvor turen burde gå. Vi har det siste året gått på høgjæren sammen. Onsdagsturene har vært «runden» fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det er en passe onsdagstur på omtrent 8 kilometer og vi bruker i underkant av halvannen time.

En litt lengre tur går fra Topdal til Synesvarden og ned til Steinkjerringå, med retur samme vei. Det er en tur på nesten en mil og vi bruker omtrent to timer. I medvind og med hjemlengsel....

Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og nesten ikke vind, men med minusgrader. Broderen er skeptisk til frost og is, og var langt fra sikker på om vi virkelig burde ta den «vanlige» turen – fra Topdal.

Det kunne hende at det var is og glatt. Det er lett for gamle folk å ødelegge seg på holka...

Jeg var sikker på at det ville være bra forhold. Det kunne hende at det lå en isflekk en og annen plass, men helst ville det være tørt og hardt.

Yr var sikker på at lørdag ville det fortsatt være flotte forhold med sol, og lite vind. Jeg var ikke like sikker da vi kjørte oppover mot parkeringsplassen. Det lå en mørk rand ute i havet, og den så egentlig «sint» ut. Siden vi alt hadde bestemt oss for tur, kunne ikke en sky ute i havet gjør stort fra eller til.

Det var andre på tur denne dagen. Vi ble hurtig tatt igjen av tre karer. Far med to sønner, alle voksne. De var ute på en treningsrunde. Lysefjorden inn er et tøft løp. Vi snakket med folkene på toppen av Synesvarden. Selvsagt hadde vi felles kjente.

Nedover mot Steinkjerringå var det sol og stille luft enkelte plasser. Da ble det varmt. Det ble ingen egentlig pause da vi nådde statuen. Vi snudde omtrent med en gang og tok fatt på tilbaketuren. På tilbaketuren fikk vi trekken på oss, og det ble kaldt, så pass kaldt at det kjentes i ansiktet.

Det hadde gått greit nedover. Vi holdt et bra tempo, og jeg syntes ikke broderen hang noe spesielt etter, selv uten skikkelig trening i en måned. I bakken opp mot Synesvarden, på hjemturen, måtte han slippe og ta det rolig.

For egen del var jeg både stiv og kunne kjenne at jeg hadde gått tre dager, da vi tok fatt på de siste stykket. Nedoverbakken gikk greit, men jeg fikk aldri opp farten. På enkelte dager blir det småløping akkurat i denne bakken. Opp siste bakken slet både jeg og broderen.

10 kilometer på litt over to timer. (9 minutter) Det er noe lengre tid enn vi tidligere har brukt på samme turen. Broderen mener det vil ta litt tid før han igjen er i bra form. Det gjelder bare å mange nok turer.