Med Broderen rundt Engjavatnet.

En kjekk "fornyelse" av en gammel tur.

Broderen har bestemt seg for å komme i bedre form. Etter å ha vært plaget med skader og sykdom en lang tid, er han nå endelig klar for nye utfordringer. Som bakker og turer på over to timer.

Vi har hatt mange kjekke turer sammen opp gjennom årene, og det er ikke helt greit å se at han sliter mer enn meg opp bakkene – på grunn av manglende kondisjon.

Lørdag ringte Broderen og spurte hvor jeg hadde tenkt meg på tur. Et spørsmål det ikke alltid er et godt svar på. Bestyrerinnen spør ofte om det samme....

Fredagens tur ble litt mer enn bare enn oppvarming, men den kunne ikke kalles en langtur. Jeg hadde håpet på å kunne ta en litt lengre tur lørdag. Men hvor? Det lurte også broderen på.

For et par uker siden gikk vi en ny tur i området ved Bjødnali. Vi endte ut i Engjamyrane – med begge beina. Etter å ha vasset i myra en stund fant vi traktorveien som skulle gå rundt de verste myrhullene.

Ekstrasløyfen til den vanlige turen rundt Bjødnali, Sjelset og Sælandsskogen, gjorde at tilsammen ble det godt over en mil og vi brukte ganske lang tid.

Kunne det være en ide å tråkke opp igjen denne turen, helst minus Engjanemyrane, for å se hvor langt det kunne være. Og hvor lang tid vi ville bruke. Forrige turen gikk det jo litt tid ekstra med å vasse i myra.

Broderen var så avgjort klar for en slik tur. Spesielt siden det ville være mulig å korte inn, om formen ikke helt var på plass. Han kunne også tenke seg å se nye steder. Det blir jo mye samme turene for oss.

Det var ikke mange andre i Sælandsskogen denne dagen. Forholdene var helt greie, men oppover Urdådalen er det mye stein, og den er glatt når den er våt. Denne dagen var det mye våt stein. Det gikk ikke spesielt fort oppover, det ble mye tråkking mellom steiner.

Etter å ha passert Bjødnali, og gått langs vestsiden av vannet (på god vei), tok vi en sjefsavgjørelse, og satte kurs mot hytte ved Skogen. Fortsatt på god vei. Borte ved Skogen så vi flokken av Skotsk Høylandskveg. Også denne gangen tok de oppstilling mot oss med kalvene bak.

Vi snek oss på baksiden av hytta og fant «geilen» videre. Det var ikke helt vei, men hvor vi skulle gå, var ganske klart. Over ei myr var det laget vei, og over bekken var det «klopp». Det var lett å følge stien – til der vi gikk feil forrige gang. Her tok det litt tid før vi fant den smale sti, og et stykke opp i lia, traktorveien.

Fra toppen av skaret mot Sjelset, ble det den vanlige veien tilbake til bilen. Helt greit og ganske kjekt, da jeg for første gang på lenge faktisk jogget nedover bakkene.

Broderen var ganske fornøyd med turen, og ikke minst med den «omveien» vi la til. Det gjorde at dagens utflukt ble på 11 kilometer. Noe som må få «bestått» som tur. Ikke en riktig langtur, men det tok oss mellom to og tre timer totalt.