Vintertur fra Gramstad.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Tirsdag tidlig i november. Flott vær. Kaldt, men klart, sol og vindstille. Været burde utnyttes til tur. Slike dager er det ikke for mange av, og det blir alltid for få turer...

Temperaturen er det som legger hindringer i veien for tur i heia. Det er kuldegrader og is. Noen bruker isbrodder og tar seg fram som om det er sommerføre. Jeg er skeptisk til alt som minner om glatt føre.

Hjemme var det 3 grader. Yr meldte om temperaturer så vidt over null. Hvor kunne det da passe å gå? Jeg har en stund gått med planer om å ta en tur fra Gramstad, mot Paradis-skaret opp Rinda og til Bjørndalsfjellet over Mattisrudlå. Det er mulig å utvide denne turen med Fjogstadnuten og om alt stemmer og det går greit, så kan Dalsnuten også legges inn.

Med andre ord en tur der det er mulig å gå i to – to og en halv, eller tre timer, alt etter humør og form. Denne turen passer bra en solrik dag med lite vind.

Det var tre grader innover, men is på pyttene. Det så ikke ut som om det ville være helt isfritt rund Gramstad. Nå var planene for dagen lagt, så her var det bare å stå på, men jeg var skeptisk....

Jeg ble ikke mindre skeptisk på vei mot Paradis-skaret. Det var is og glatt.

Bakken opp mot Mattisrudlå er både bratt og litt «utsatt». Det hender jeg går opp bakken uten å tenke på høyden og at det er langt ned, bak meg. Denne gangen var det ikke lett å komme opp. Pulsen var høy, og ikke bare på grunn av anstrengelsene i oppoverbakken. Det var heldigvis ikke mye is i stien, og det var tørt. For nesten alle andre, var forholdene helt greie, og de aller fleste har ikke problemer med denne bakken i det hele tatt.

Jeg kom selvsagt opp – i god behold, og fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Der traff jeg to karer som også var på tur i finværet. Vi fikk en kjekk prat, før jeg fortsatte mot veien og de mot Paradis-skaret.

Nede på veien kikket jeg på klokka. Det var ikke spørsmål om å gå mot Fjogstadnuten, I det flotte været, var det nærmest en selvfølge, men hva med Dalsnuten.

Jeg tok oppover bakkene mot nuten, og fikk en kjekk tur over flyene. Her var det rimelig tørt, bare enkelte sorpehull, som det var lett å komme over. Det var egentlig bra forhold, og jeg kunne holde litt fart.

Nesten nede ved Revholstjørn, var det på tide å vurdere Dalsnuten. En kjapp kikk på klokka fortalte meg at jeg kom til å bruke godt over tre timer om jeg la turen om toppen. Det syntes jeg ikke var fornuftig, og labbet i vei mot Gramstad.

Helt til jeg begynte på veien rundt Revholstjørn, hadde det gått greit. Jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, og at det skulle være greit å sette seg i bilene. Det var likevel slik at jeg fortsatt hadde overskudd og greie bein. Jeg hadde nok vært adskillig mer stiv og støl om jeg også hadde tatt turen om Dalsnuten.