Mattisrudlå, mot Bjørndalsfjellet, og over Fjogstadnuten.

En langtur som ble kort.

Værvarselet for fredag var bra. Med det som utgangspunkt, var jeg klar for en litt lengre tur enn vanlig. Jeg så for meg en tur i sol og lite vind, og med forholdsvis tørre forhold.

Det er andre turer enn rundt Li som bør tas med. For eksempel rundturen Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det er en tur med forholdsvis mange høydemeter opp og ned.

Nå er det muligens ikke en like lang tur som Li- turen, men jeg bruker minst like lang tid. Det er i hvert fall en like «tung» tur. Jeg så virkelig fram til å komme på en slik tur.

Værmeldingen var ikke helt enig. Det ble meldt om sol og blå himmel, men med litt skyer utover dagen. Temperaturen skulle holde seg så vidt over null. Spesielt det siste endret seg ganske kjapt på torsdag. Da var det snakk om frost og is og vanskelige forhold.

Nå har jeg gått den samme turen, minus Dalsnuten noen ganger, også med frost og is. Det gikk helt greit, men den gang hadde det vært tørt en stund. Jeg var ikke sikker på hvordan det ville gå, men trodde jeg ville kunne komme rundt. Med litt forsiktig ferdsel..

På Gramstad var det en del biler, og det så ut som om andre enn meg var på vei mot Paradisskaret og Mattisrudlå. Jeg la i vei. Ikke langt fra parkeringsplassen fikk jeg en overraskelse. Is og glatt sti. Jeg måtte faktisk ta noen lange steg for å komme trygt forbi.

Dette så ikke bra ut. Siden planen var lagt, fortsatte jeg likevel mot «Rindå» Jeg gruer meg alltid for den bakken. Den er bratt og noen plasser ganske åpen. Det er lite mellom stien og stupet for å si det sånn.

Denne dagen var det is i tillegg. Det gikk ikke fort, og pulsen var høy. Ikke bare på grunn av anstrengelsene med å komme opp bakken.

Jeg hadde håpet å kunne komme meg relativt greit fram fra toppen av bakken og til Bjørndalsfjellet. Det var mye is, og jeg gikk forsiktig. Nå var det klart og god sikt. Det ble i hvert fall noen gode utsiktsbilder.

Selv med forsiktig ferdsel, ble det et par tilfeller av «Bambi på isen». Ikke i nedover bakker, der var jeg spesielt oppmerksom om jeg så is. Et fall nedover i ura, så jeg ikke for meg.

Denne dagen så jeg ikke andre på tur før helt borte ved stien mot Bjørndalsfjellet. Da var det en gruppe på vei nedover. Jeg tok oppover.

Gruppen hadde holdt et stykke over stien, og jeg forsto hvorfor da jeg kom tilbake. Stien var dekket av is, og både gruppen og jeg holdt godt utenfor stien, ute i terrenget, nedover.

Nede ved veien, vurderte jeg om jeg skulle bryte av og ta direkte mot parkeringsplassen. Det ble til at jeg fortsatte mot Fjogstadnuten. I bakkene opp over fra veien, var isen fra natten smeltet og det gikk greit å komme fram. På andre siden, på vei ned mot Revholstjønn, så det ikke ut som om det hadde vært is i det hele tatt.

Nede på Kvitemyra var det likevel lett å legge om planene. Det ble ingen topptur til Dalsnuten. Fredagsturen ble helst en vanlig treningstur. Ikke spesielt lang, men jeg brukte likevel ganske lang tid. Takket være isen...