Lørdagstur rundt Lifjellet.

Blandingsvær, - nesten vinter.

Desember er en trist turmåned. Det er slutt på sommersesongen 2019, og lenge til det igjen er mulig å komme opp i heia på beina. Det frister ikke med ski, og det er heller ikke skiføre innover heia.

Det er selvsagt mulig å gå tur men det må bli i lavlandet, og helst nær heimen. Fordelen er selvsagt at det ikke blir så mye kjøring. Det blir sent lyst på morgenen, og kvelden kommer fort. Om sommeren kan det lett bli to timer kjøring og seks timer på beina. Midt i desember er det ikke dagslys så lenge.

Det er lite snø og is nede ved kysten. Gradestokken er godt over nullpunktet, selv om det bare er noen få grader på natten. Det er forhold for «vinterturer».

«Vinterturen» frem for noen er rundt Lifjellet. Den turen går jeg omtrent en gang i uka. Delvis fordi den er passe lang, og delvis fordi det er en god del høydemeter. Det er bra å holde formen ved like. For mange turer på flate Jæren gir dårlig kondisjon. Noe som jeg ikke trenger opp bakker...

Det var en del biler på Dale. Mer enn vanlig på en lørdag, men folk så jeg ikke mye til. Jeg traff tilsammen 3 stykker før jeg kom til toppen. Denne gang var det mest «kjentfolk» jeg gikk på. Ved Dalebukta kom det en enslig jente springende. Vi har blitt kjent gjennom mange møter ute i terrenget gjennom flere år. Og fikk også denne gangen en hyggelig prat.

Ved Sprettraubakken kom det en voksen kar og en litt yngre jente i mot. Det var også «nesten» kjentfolk. Han spurte om jeg var broderen eller rett person. Jeg syntes ikke det var noe kjent ved karen, så jeg svarte at jeg nok var «broderen». Noe som viste seg å stemme. Han hadde jobbet sammen med Broderen.

På vei innover mot Dale, hadde jeg regn. Det så lysere ute i vest, og på Dale var det sol. Jeg hadde jakken i sekken, og da jeg nærmet meg Einerneset lurte jeg på om det ville være mulig å hive fleecen.

Det er selvsagt helt feil å håpe på bedre vær. Det trakk fort over, og bare noen minutter etter haglet det. Det var bare å stoppe opp å få på Gore-Tex`en. Det var en våt og trist dag etter det. Ikke så mye regn, men heller ikke direkte flott vær, som jeg hadde håpet på.

Denne gangen hadde jeg på de nye ALFA Impact skoene. Etter en stund fant jeg ut at disse skoene faktisk hang på vått berg. Jeg kunne gå omtrent som på tørt fjell. En betydelig forbedring i forhold til de gamle Walk King. Det kan selvsagt være at det er samme sålen, men jeg husker en gang med nye Walk-King, der det ble omtrent såpeglatt på vått berg.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en rolig tur denne dagen. Utover mot Einerneset stoppet jeg opp flere ganger for å se meg om. Det ble også en rolig tur oppover bakken mot toppen. Ikke helt i «full fart», men i bra tempo. Uten å få puls og pust i 100.

Nedover mot Dale gikk det som vanlig, men litt enklere enn normalt i vått vær på grunn av skoene – som hang på våte steiner.

En grei desember tur i desembervær. Vått og uten frost.