Onsdagstur på Høgjæren.

Ensom på Høgjæren? 

Alene, men ikke ensom? Det var i hvert fall ingen andre på tur denne onsdagen i begynnelsen av desember. Det var flere biler på Topdal (min) enn på Holmavatn.

Nå var det ikke bare fravær av folk og fe, som gjorde det litt spesielt å gå tur på Høgjæren denne dagen. Det var tåke. Det er litt spesielt å gå slik alene inne i en tåkedott. Det blir, nesten uansett «litt ensomt» og det på en plass som det oftest er høy himmel og sol, eller mye vær – regn og vind.

Denne dagen var det altså tåke. Og ingen andre ute og gikk. Nå trenger jeg egentlig ikke selskap på tur. Det har likevel blitt tur med følge – Bestyrerinnen eller Broderen som oftest - den siste tiden.

Hvorfor ta ut på tur når det ikke er mulig å se noe? Tåka skjuler omtrent alt. Det ble ikke noen søndagstur og værmeldingen var raus med å love både vind og regn for de neste dagene. Det er, tross alt, kjekkere å gå tur i oppholdsvær og tåke, enn i regn og vind.

Vinteren har forlatt oss. Det var 6-7 grader da jeg kom til parkeringsplassen i Topdal. Det pleier ofte å være litt fuktig når tåka legger seg nedpå. Denne dagen var det nesten tørt.

Jeg hadde tatt på de nye ALFA Impact skoene. Det kunne på mange åter passe godt å teste ut om disse skoene var tette. Nå har jeg aldri opplevd at Walk-King har lekket vann i starten. Gore-Tex`en holder stor sett et år. Det skal bli litt spennende å se hvor lenge membranen holder på de nye skoene.

Det er i hvert fall helt sikkert at Impact skoene er lettere å «gå inn» enn Walk King. De tilpasset seg foten omtrent på første turen. Bare det er verdt noen kroner – ganske mange for min del. I tillegg har jeg aldri tidligere opplevd at knuten på skolissene holder, på nye sko. Her har jeg ikke problemer med skolissene i det hele tatt.

Men tunge er de. Det merkes. Jeg har i det siste brukt lave Salomonsko. Vektforskjellen merket jeg godt på slutten av dagens tur. Jeg snublet borte i steiner etter hvert. Et tydelig tegn på at jeg begynner å bli trett....

Hvor lang skal en onsdagstur være?. Jeg startet mot Synesvarden og fortsatte til Steinkjerringå. Det var planen bare å gå samme vei tilbake. Nede ved Steinkjerringå, begynte jeg å fable om å gå mot Holmavatn før jeg tok opp mot Synesvarden.

Opp og ned er omtrent 1 mil, og det bruker jeg noe over to timer på. Rund Holmavatn blir det 13 kilometer og omtrent to og en halv time.

Det ble til at jeg tok om Holmavatn. Nå ligger parkeringsplassen der en del lavere enn Synesvarden og Steinkjerringå. Nedover mot Holmavatn forsvant tåka og det ble mulig å se utover Jæren – og vindmøllene.

Selv om det er synlig over hundre vindmøller fra Synesvarden. Jeg hadde ikke sett en eneste, Heller ikke savnet synet av de.

Det var likevel ganske kjekt å se landskapet dukke fram av tåka for rett etter å forsvinne inn i tåka igjen.

Som nevnt begynte jeg å snuble borte i steiner etter hvert. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – opp og ned høyder. Nå var det trening jeg var ute etter, og på parkeringsplassen ved Topdal var jeg godt fornøyd med dagens tur. En grei gjennomkjøring på en onsdag.