Fin tur med fint følge.

Fra Hå til Refsnes.

Turen gikk på flate Jæren og langs flate stranden. Etter en langtur dagen før, fra Hå til Varhaug var jeg ikke helt klar for nok en spasertur. Tanken var å ta en tur oppe på Høgjæren, men Bestyrerinnen ville igjen være med på tur.

Hun mener heldigvis at helsa igjen er så pass på plass at det er mulig å satse på litt lengre turer enn de i nærheten av garasjen. Siden det heller ikke er så lenge til vi skal på vår årlige utflukt til sydligere breddegrader, bør treningen være på plass.

To uker med tur omtrent hver dag, og turen er ofte over ti kilometer, helt opp mot 14-15. Sigbjørn, Kjell og Edvin satser ofte, det vil si, et par ganger i uka, på riktige langturer på omtrent 20 kilometer.

Jeg pleier å være i god form når jeg igjen begynner å ta de vanlige turene hjemme fra. Det er fortsatt noen uker til det er mulig å ta på kortbukse og lett bluse for å gå tur, men det skal bli kjekt.

Broderen var også interessert i en romjuls-tur. Siden Bestyrerinnen skulle være med, ville også Bjørg slå følge, vi ville bli fire på tur denne dagen.

Det var fortsatt flott vær. Ikke så kaldt som dagen før, men mer vind. Det ville blåse opp mot 9-10 m/sek på det meste mente YR. Kaldt, klart og tør bakke, er greie forhold.

Vi var ikke helt enige om hvor turen skulle gå. Bestyrerinnen nevnte Orre og sørover. Jeg «hørte» fra Hå og nordover. Slike ting oppstår oftere og oftere etter som årene går – påstår Bestyrerinnen, og anbefaler – sterkt – høreapparat.

Etter å ha hentet broderen og Bjørg, satte jeg kursen mot Hå. Bestyrerinnen ble litt forbauset da jeg kjørte forbi avkjørselen mot Orre....

Det var en god del fol og biler på Hå gamle prestegård. Vi gikk denne gang mot nord. Mine turer går mot sør. Det er tydelig hvor det går flest folk. Etter å ha gått på vei et godt stykke og kom ut på stranden, kunne vi se flere andre. Det er jo ikke egentlig sti på stranden, men sporene å dømme var det mange som hadde gått her siden siste storm.

Vi gikk til Refsnes, og Bestyrerinnen tok en sjefsbeslutning. Vi snudde. Det er ikke alle i følget som har like gode forutsetninger for å spasere i timevis, selv på flate stranden. Det setter vår egen helse litt i fokus.

Både Broderen og jeg har etter hvert innsett at årene setter spor og gir begrensinger. Det blir lett snakk om korte turer – på to timer. Eller lengre turer på tre-fire timer. Den siste sorten blir sjeldnere og sjeldnere etter som tiden flyr...

Tilbaketuren gikk inne i landet – bak stranden. Der møtte vi igjen de to karene vi traff på vei nordover. To karer med verktøy og stige. Hva brukes en stige til på flate sandstranden?

De skulle montere en måleskala nede i bekken for å kunne se vannstanden.

Det ble 8-9 kilometer og omtrent to timer før vi satte oss ned inne i Prestegården for en kopp te. En helt grei avslutning på en romjulstur.