Telt-tur i Fidjadalen.

Alene med våren

Fidjadalen er en av mine favorittplasser. Jeg har gått dalen opp og ned en god del ganger. Alle turene har vært skikkelig kjekke. Selv den første, som tok 8 1/2 time.

Fra første turen har naturen, de gamle gardsruinene, stølene, hidlerene og steder hatt en spesiell betydning for meg. Dalen inneholder så pass mange «opplevelser» at det alltid er noe å glede seg over.

For å starte helt nede, så er en Månafossen et kjent turiststed. Nesten 90 meter fritt fall. Så kommer jo friluftsgården Mån. Her var det drift til ut på 20 tallet. Og selvsagt er det en ulykke knyttet til gården. Det gikk et snøras som tok livet av flere personer.

For oss «fotfolk» er ura under Månvannet en utfordring. Her gjelder det å passe på. Det er lett å miste «stien»,som bare så vidt - av og til – kan sees. Her er det T-merkingen som gjelder.

Månastølen står fortsatt. I dag er dette en ikke helt vanlig hytte. Litt lengre oppe i dalen – ved elva har jeg min faste teltplass. Over elva ligger «Huldrehaugene». Konte hauger av stein og grus. - ikke rart de fikk navnet «Huldrehaugene». Om de finnes huldre, så bor de her...

Rett over Gjertrudjuvet (Det var en hulder som giftet seg med sønnen på Fed som het Gjertrud.) ligger Fidjavannet. Selvsagt er det fisk i vannet. Jeg har sett fisk på over kiloet som er tatt her – for noen år siden.

Etter Fidjavannet kommer vi til Fed. Her var det gardsdrift i gamle dager. Garden var sagt å være «rik» De solgte mye fisk fanget på fjellet, og mye sau. Så mye at de lødde sauen som vedskier i slaktingen. At det står «utarmet» i skattelikningen – får ikke ødelegge historiene om garden.

Et lite stykke lengre oppe i dalen, går stien bratt opp til Fidjafossen. Som egentlig er mer imponerende enn Månafossen. Her går stien praktisk talt rett ved fossefallet, og om noen snubler her, så bærer det rett ut i fossen.

Stien fortsetter forbi noen gamle stølstufter og en fint opplødd mur under en stein ved Litlestølen, før det kommer noen drøye bakker opp – og ned mot Fidjastølen. Her står det fortsatt en bygning som er i bruk av sauegjeterne. Det er også rester av eldre bygninger. Den gamle stølen ble tatt av snøras for noen år siden, og den nye er bygget oppe på kollen.

Olav, som har holdt til på Fidjastølen i en mannsalder, sier han aldri fikk lov til å gå på ski nedenfor stølen. Til det var det for mange ras...

Fra Fidjastølen er det lett å få øye på Blåfjellenden, både fjellet som ruver i bakgrunnen og turistforeningshytta som ligger helt ute på kanten av Høgaleitet.

I mange år var vårturen til Månastølen/Huldrehaugene fast innslag. Etter som jeg har blitt voksen, blir det mer og mer strevsomt å bære pikk og pakk inn til teltplassen. Med virkelig flott vårvær i dagevis, var det egentlig ingen unnskyldning. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Tradisjoner må holdes vedlike.

Det var tungt å komme seg inn. Det gikk senere enn før, men gleden ved igjen å få oppleve våren i Fidjadalen gjør det verdt strevet. Det ble en litt kald natt, med mye lyd fra elva.

Morgenen og turen tilbake var - som alltid – kjekk. Nå var det overskyet og litt tåket på morgenen. Teltet var vått, og det var fuktighet på bakken. Likevel var det en flott opplevelse.

Det er ekstra hyggelig når folk som kommer i mot, spør hvor jeg har vært og ser ut som om de gjerne skulle gjort det samme – om de kunne.

Rundtur fra Vannbassengan til "Trollpikken"

En rundtur i Egersund.

Etter at vi, det vil si Bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise og meg hadde tatt en kjapp tur til Slåpet, ble det snakk om neste tur. Hvor er der få folk og hvilke utfordringer kan vi tenke oss.

Min svoger og svigerinne er med i en turgruppe som er på tur en gang i uka. Sammen med turgruppa har det fått oppleve mange steder og stier, som jeg aldri har vært på.

Sigbjørn foreslo at vi skulle ta til Egersund. Jeg har jo vært i byen, men aldri på tur i området. Det hadde turgruppa til Sigbjørn og Anne Lise. Vi kunne jo prøve en tur i et ukjent turområde.

Egersund har et flott naturområde ved Vannbassengan. Der hadde turen gått til «Trollpikken». En nok så lang tur, men selvsagt gjennomførbar for oss. Når gruppa klarer det, må vel vi også komme rundt.

For det var snakk om en rundtur. Starten var fra parkeringsplassen ved Vanbassengan. Og ville være en rundtur med Veshovda, Veshovdavannet, Sandskar og Tvibekken som mellomstasjoner før vi kunne innta lunch ved «Trollpikken». Fra der er det bare et kort stykke ned til Sletteidveien, og videre til Mjølhus. Siste del er langs Slettebøvannet og opp tilbake til Parkeringsplassen.

Starten var bratt opp fra parkeringsplassen. Vi fulgte lysløype, og holdt oss til skiltene som viste vei - «Opplev Dalane». Vi gikk på godt opparbeidet grusvei. Her var det fremkommelig med barnevogn, men naturen rundt var avgjort bra nok. Småvann, bjørker som så vidt var grønne, blå himmel og sol.

Vi fulgte skiltene til Veshovda, og fra vei (Kjørbar – med asfalt) vist et skilt inn en gårdsvei. Vi fulgte denne gårdveien, som delvis var ny et stykke innover.

Landskapet var småbakker, koller, litt bjørkeskog og litt utsikt inne i mellom. Stien gikk opp og ned og var lett å følge. Lite klyving og lite stein.

Vi fikk et stykke med granskog, og myr. Det var et stidele innerst i Veshovdavannet, hvor det var mulig å komme ned Mjølhus. Vi fortsatte i godt tempo mot Sandskar. Først måtte vi ned langs en helt rett fjellvegg. Den gikk rett til himmels. Litt spektakulært.

Så bar det gjennom lettgått terreng til opparbeidet traktorvei ved Sandskar. Vi fulgte denne til stien som ledet over Tvibekken. Fra vi sa takk for følget til Veshovdavannet og til vi pakket opp lunchen ved «Trollpikken» var det ikke mer enn to kilometer.

Fra der og ned til parkeringsplassen for den korte turen til «Trollpikken» er det ikke mer en et par kilometer. Så gjensto en litt kjedelig distanse. Vi skulle helt inn til Mjølhus, godt og vel to kilometer på asfalt. Det er jo greit å gå, men – kjedelig.

Vi skulle følge stien på østsiden av Slettebøvannet. Det første stykket var det igjen traktorvei. Så kom turens flotte overraskelse. Det gikk en gammel ferdselsvei langs vannet. God gammel. Det var skikkelig hyggelig gå gå på gamle stier med sola i ansiktet. Flott natur og fine forhold.

Siste stykket var en nokså bratt bakke, før vi kom inn på samme vei vi hadde tatt i starten, med en bakke ned til parkeringsplassen.

En flott tur i nytt og spennende turterreng. Hele rundturen ble på omtrent 12 kilometer, og vi brukte nesten 4 timer. En kjekk tur, med «Trollpikken» som ekstratilbehør.

Skåpet i april.

Sammen med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn.

Det har blitt mange turer den siste tiden. I flott vårvær er det vanskelig å sitte inn å kikke ut på våren. Det er mye kjekkere å være ute og oppleve «naturens under» - våren 2020.

Noen av turene har jeg gått alene, andre har vært i godt selskap. Bestyrerinnen har blitt fast turfølge etter at hun også ble «voksen». Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise har også hatt anledning til å bli med på noen turer.

Da jeg nevnte at jeg kunne tenke meg en tur til Stavanger Turistforenings hytte «Skåpet», ville de gjerne være med - alle sammen. Det er en lang kjøretur inn til parkeringsplassen i Vinddalen, men siden hverken de eller vi (Bestyrerinnen og jeg) har kjørt den nye tunnelen til Jørpeland, var det også en anledning til å ta turen under fjorden.

Vi ble enige om å kjøre hjemmefra sammen. Starten ble satt temmelig tidlig – til oss å være. Vi skulle starte innover halv ti. Vi var ikke sikre på hvor lang tid det ville ta å kjøre innover.

Vi var ikke en gang sikre på hvor langt det var fra Jørpeland til Vinddalen. Det vise seg å vær 40 kilometer. Og veien er ikke helt rett eller uten bakker fra Forsand og inn. Det er både smalt og svinget fra Helle.

For oss som startet ute på Jæren tok det omtrent to timer å komme inn til Vinddalen. I ettertid ble jeg oppmerksom på at det faktisk kostet penger å parkere der oppe. Jeg får passe på neste gang jeg kjører innover.

Fra parkeringsplassen og opp til turistforeningshytta er det ikke stort mer enn 3-4 kilometer. I tillegg er det stort sett enkel og grei sti. Det er noen stykker med mye stein, og når det er vått, kan nok disse partiene ta noe tid.

Det er også en del myr, men Turistforeningen har lagt ut lemmer over de verste plassene. Det er i tillegg ingen bratte bakker, selv om det går jevnt oppover noen dryge stykker.

Da vi tok turen, var det snø fra omtrent halvveis oppover. Det tok tid å komme over snøfennene. Vi gikk igjennom og tok det forsiktig. Fra parkeringsplassen og opp brukte vi omtrent 1 1/2 time. Det gikk antakelig nor kjappere nedover. Da hadde vi spor å gå i over fennnene. Og det er jo litt nedover.

Et stykke oppe i stien traff vi på omtrent ferske elgspor. Hva elgen hadde å gjøre i STFstien, er ikke greit å vite, men den tok ikke av stien før omtrent ved hytta.

Det er litt spesielt å komme fram til en helt tom hytte. Skåpet er den mest besøkte selvbetjenings-hytta til STF, og her gjelder det å være kjapp med bestillingen for å få plass. Det er vanlig å bestille måneder i forveien.

Bare tre personer hadde skrevet seg inn i protokollen i mars og april. Vi var alene ved «anlegget», men det kom et par i mot da vi satte kursen nedover mot bilen.

Vi brukte adskillig lengre tid på kjøring enn på selve turen. I det fine været vi hadde, var det likevel en flott vår-opplevelse.

Bjødnali over Blåfjell.

Med broderen på vårtur i fantastisk vær.

En kjapp tur var det jeg tenkte på for onsdagen. Det er etter hvert blitt en fast «greie» at jeg går tur på onsdagene. Den siste tiden har det blitt tur nesten hver dag. Med stengte trenings-sentere og butikker er det jo ikke mye annet å finne på.

Bestyrerinnen finner på noe. Hagen må tas. Det er en masse ting som må på plass før hagen kan sies å være i orden. Heldigvis har jeg bare ansvar for plenen.

Broderen er mer fleksibel på vårparten. Han går gjerne en onsdagstur. Helst ikke for lang eller tung. Litt opp og ned går greit. Broderen har ikke helt tro på egne krefter, men om han bare tar ut, så går det selvsagt bra...

Det er vår. Ingen tvil om det. Det er flott vær. Heller ikke noe spørsmål rund været. Sol og nesten blå himmel i dagevis. Slik var også værmeldingen for onsdagen. Litt kaldere enn det har vært de siste dagene, men i le for trekken og med sola midt i mot, var det fortsatt sommertemperaturer.

Det måtte bli en enkel og grei tur til Bjødnali, men broderen var straks med på å gå om Blåfjell. Da blir det noen høydemeter i tillegg. Utsikten fra toppen er også verdt å ta med seg.

Jeg mente vi fikk oppleve våren på en fin måte på denne turen. Bjørka står nesten grønn, og nede ved «ånå» er det grønt og frodig. Det er ikke alltid slik....

Vi møttes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Der var det en god del biler, men vi møtte ikke folk før helt oppe ved Bjødnali. Og akkurat i disse tider er det greit med lite folk.

Det er en bakke opp til Blåfjell, nesten 200 høydemeter. Vi tok bakken i greit tempo, og kom opp uten spesielle problemer. Fra toppen var sikten denne dagen svært god. Vi kunne se langt til havs, og langt inn over heia.

Etter å ha gått bakken ned mot Moldetjørn og Bjødnali, er det helt enkelt å unngå ura nederst i skogen. Det er fortsatt bratt, men ikke kronglet og vanskelig.

Det var to andre på Bjødnali. De gikk samme vei som oss mot Sjelset og Sælandsskogen. Vi måtte på litt for å kare å holde følge. Det ble i hvert fall ikke tid for mange bilder.

Det var en skikkelig flott dag for tur. Vi gikk begge og virkelig nøt været og turen. Det er ikke alltid denne turen går i så flott vær. Vanligvis er det både vind og kaldt.

Det var en hel gjeng med jenter på parkeringsplassen. Antakelig en klasse som hadde overnattet ute. De hadde i hvert fall med masse utstyr, både liggeunderlag og soveposer.

Det var antakelig forklaringen på alle bilene som sto der da vi kom.

En flott, men litt kort tur. Helt grei en vanlig onsdag, og en virkelig fin tur i slutten av april med skikkelig vårvær.

Resasteinen og Skjørestadfjellet.

Vårtur i fantastisk vær.

Det flotte vårværet bare fortsetter. Det er helt umulig å holde seg hjemme. Selv om det muligens ville være bra med en hviledag – eller to, så blir det til at jeg tar ut på tur.

Antakelig vil det, en eller annen gang inne i fremtiden, gjøre at jeg kommer så pass i form at daglig tur blir helt greit. Det er også et spørsmål hvor turen bør gå. I min alder blir jeg satt i bås med «spesielt utsatte» for korona.

Det virker «usannsynlig», men likevel velger jeg å ta hensyn til pandemien, og holder meg mest mulig vekk fra andre mennesker. Hvor er det best å gå under slike forhold. Alle vil jo på tur. Det er ikke mange andre ting å finne på.

Gramstad/Dale-området har mange virkelig flotte turmuligheter. På de vanligste – Dalsnuten og Lifjellet, kan det godt være kø. I hvertfall mange folk. Og ingen av turene direkte til toppen på fjellet, er spesielt lange.

I en god del år, har jeg hatt en vårtur rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet. Turen har som oftest blitt forlenget til også en runde rundt Lifjellet. Da blir det en 4-5 timers tur.

Denne dagen hadde jeg ikke planer om en så lang tur, men det kunne likevel passe bra med en tur til Resasteinen og over Skjørestadfjellet.

Etter mange dager med flott vær, slik det også var denne dagen, var det blitt skikkelig vår. Det er noen helt spesielle farger tidlig på våren,

Det er helst en «beskjeden» grønnfarg når bjørka bare så vidt har fått blader. Gresset er fortsatt lyst i fargen, under trær med bare så vidt blader. Det var en kjekk opplevelse å gå oppover lia mot Dallsnuten og se skogbunnen dekket med hvitveis. Det er alt for tidlig, men jeg gikk og lyttet etter gjøken.

Selv om det ikke hadde regnet på en god stund, så var det fortsatt fuktig og vått enkelte plasser. Det ble litt sorpe oppover buksebeina. På tide med vask av buksa – muligens...

Resasteinen er et stor stein hvor det tidligere har vært et «kryp-inn» under. Det er god utsikt mot Dale og Sandnes. Et greit sted for en liten pause. Bakken opp er bratt.

For å komme ned til Dalevann går stien temmelig bratt ned fra Jødestadfjellet. Siden jeg ikke er spesielt glad i bratte og eksponerte bakker, går jeg rundt denne toppen.

Det går en sti til høyre over myra mellom de to toppene, og den går mot en gammel skogsvei som svinger tilbake mot Li. Nede i bakken går det så en «vei» mot Dalevann.

Omveien tar ikke mer enn noen minutter, men for å komme ned til Dalevann, er det en mye som må krysses. Her mister jeg som regel stien og må ta meg ned lia i skogen. Denne gangen fant jeg en sti, som enkelt tok meg ned til turistforenings stien over toppen. Det ble en kjapp tur denne gangen.

Vanligvis går jeg gjennom skogen ned till Dale fra Dalevann. Denne gangen valgte jeg å gå ned til Kjerdal og Daleholen. Det er litt lengre, men jeg synes det er flott å gå på gamle drifteveier og gjennom det gamle sykehusområdet til bilen.

Det ble ikke en langtur denne gangen, men i det flotte vår-været var det en kjekk opplevelse. Det var en vårdag av de aller beste. Og så fant jeg stien ned mot Dalevann...

Reve til Orre sammen med Broderen.

Strandtur i sol og vindstille.

Det har blitt mye tur i det siste. Selvsagt håper jeg på flere turer i fint vær. Yr er fortsatt sterkt optimistisk når det gjelder de nærmeste dagene. Likevel kan det bli mye, og det skader jo ikke å ta det med ro.

En rolig tur var nettopp det broderen foreslo. Den vanlige turen fra Reve til Orre og retur. Den største fordelen i disse koronatider er mangel på folk. Dette er ikke en tur for «folk flest». De kjenner antakelig ikke til muligheten for å gå nettopp her.

En annen fordel for oss «lokale», er selvsagt at det ikke langt ned til stranden. Det tar meg bare 6-7 minutter å kjøre til Reve. Noe lengre for broderen, men ikke mer en et kvarter i alt.

Vi møttes på moloen, og tok utover mot Revtangen. Det første som vi la merke til, var hvor langt ute sjøen lå. Det var nok lav-vann, men selv med lav-vann var vannstanden besynderlig lav. Jeg har aldri sett stranden så bred.

Når det i tillegg omtrent var flatt hav, ble det en tur i strandkanten litt utenom det vanlige. Sola sto høyt på himmelen. Det var ikke en sky å se, og den lille trekken som var, kom bakfra. Det var ikke nødvendig med vinterklær...

Vi gikk snart i bare ullblusen, omtrent for første gang dette året. En skikkelig flott våropplevelse. Det er jo ikke så mange blomster blant marehalmen, men enkelte plasser var det et gult dekke av hestehov. Et flott syn.

Folk som kom i mot, var fortsatt kledd for kald trekk og vår – ikke som oss, som gikk omtrent i sommerklær. Det var folk på farten denne dagen.

På avstand kunne det se ut som om det var tett med folk, men da vi kom litt nærmere så vi at folkene, familier med unger, ungdom og eldre, holdt god avstand. Det var langt fra trangt om plassen.

Langt mellom sjøen og sand-dynene, er en ting, men hvor er all rullestein blitt av. Sist jeg gikk her, var mye av stranden mot Revtangen dekket av rullestein. Skikkelig ubehagelig å gå på. Nå var det flat sandstrand. Det endrer seg fort.

På Revtangen var det folk utover tangene. I tillegg kunne vi se Kobbasteinene. De kan være synlig ved grov sjø, men som oftest er de gjemt i bølgene. Nå var de lette å se.

Det ble en kjapp tur bort til Friluftshuset, som selvsagt er stengt. Det virker heller ikke som om arbeidet med taket har blitt prioritert.

Hjemover – nordover – gikk på innsiden av sand-dynene. Det er enkelt å gå på flate marker, men langt fra så kjekt som å gå ute på stranden. Det går i hvertfall kjappere.

Vi traff kjentfolk på tilbakeveien. Broderen fikk snakket med datter og svigersønn. De var på vei mot dagmerket på Revtangen.

I det flotte været var turen frem og tilbake til Orre, helst i korteste laget. Vi kunne godt ha fortsatt mot Bore. Det ble likevel litt under to timer. En godkjent tur.

Gloppenuten i Brekkå.

Topptur i flott aprilvær.

Det er kjekt med gode turvenner. Sigbjørn og Anne Lise har vært med på en del turer sammen med Bestyrerinnen og meg. Det er i tillegg med i en turgruppe som har gått plasser der jeg aldri har vært.

De har for eksempel vært på Gloppenuten i Brekkå. Nå var jeg med til denne toppen den gangen ansvarlig for turen skulle «gå opp» denne turen. Så Gloppenuten er ikke ny for meg, men det er tilbake i 2016 jeg var der.

Forslaget var i hvert fall, at vi skulle ta denne turen fredag. Det er selvsagt været som gjør at vi ville ut på tur, og helst litt utenom de vanlige turene.

Sol og blå himmel og lite vind. Da får det heller være at det ikke er mange varmegradene. I finværet var vi ikke alene om å ha på turklær og ta ut.

Det var mange biler da vi kom til Brekkå. Ikke så mange som sist vi var der, men mange til å være en «vanlig» fredag. Korona får folk på tur. Det var bare musikk-korpset som manglet for at det skulle minne om et 17. mai tog. - mot Gloppenuten.

Vi tok det med ro oppover de første bakkene. Her går turen på «vei» hvor det er skiløype om vinteren. Det er ingen problemer med å komme opp bakkene, eller å finne fram.

Gloppenuten synes veldig godt der den ligger bare et – langt – steinkast fra veien. Etter litt over en kilometer bærer det inn, eller rettere opp i terrenget. Stien går først inn mot et lite vann (på høyre side oppover) før den går opp til Storavatnet. Her går stien oppe i lia (på venstre side oppover).

Nesten i enden av Storavatn er det et bratt og kronglet stykke sti, før den kommer ut av skogen og opp på snaue heia. Da ligger Gloppenuten en kilometer «bak» og 130 høydemeter lengre oppe.

Det er antakelig ikke ofte det er omtrent vindstille og bra temperatur i april så pass oppe i høyden. Denne dagen var det et skikkelig flott vær, og fra toppen var det mulig å se langt, både til sjøen og innover heia.

Det lå fortsatt snø fra omtrent 700 moh. Her ute mot kysten, er det ikke snødekke, men fortsatt en del fenner. Vi tråkket ikke på snø i det hele tatt, selv om det antakelig ikke er mer en en dag siden den siste fonna i stien forsvant.

Det ble en lang og behagelig pause på toppen. Vi var ikke alene om det med ro på toppen. En del andre hadde også slått seg ned på toppen i finværet.

Det er enklere å gå nedover enn opp. I hvert fall kjentes det slik denne dagen. Det tok ikke så veldig lang tid før vi var nede ved Storavatnet, og kunne ta fatt på det litt «vanskelige» stykket oppe i lia og med en del stein og ur.

Siste kilometeren var det igjen vei. Her var det bare å tråkke på. Det var litt underlig å følge veien, som jeg helst har brukt om vinteren med ski på beina. Denne dagen var det ikke nødvendig å ploge ned bakkene for å ha kontrollen i svingene.

Nesten en mil (9 kilometer omtrent) og vi brukte 3 1/2 time inklusive en god pause. En skikkelig fin tur – en fantastisk dag i april.

Synesvarden og Steinkjerringå fra Tovdal.

Flott vær og flott tur.

Endelig kom finværet YR hadde meldt. Fredag var det sol og blå himmel, både på framsiden av huset og på baksiden. Det var ikke mulig å sitte inne i slikt vær. Jeg måtte på tur.

Nå hadde Sigbjørn og Anne Lise nevnt noe om en litt lengre tur på lørdag. Jeg kunne godt begrense meg litt på turen fredag. Hvor finnes det en «begrenset» tur? Høgjæren selvsagt.

Med flott vær og mange på tur, kunne jeg finne en rute uten trengsel mon tro. Fra Holmavatn var det antakelig omtrent 17. mai tog. Det pleier ikke være fullt så mye folk fra parkeringsplassen i Tovdal.

Bilturen opp mot Høgjæren gikk gjennom et landskap i full vår. Det er vårblomster langs veien, og lam på markene. Noen marker er grønne, mens andre er nypløyde og svarte. Det lukter også vår – hevdalukt.

På parkeringsplassen i Tovdal var det ikke trengsel. En bil utenom min, men det kom en kar fra Karten og satte kursen mot Synesvarden.

Selv med sol og blå himmel fra morgenen av, så hadde det ikke tørket opp mye i stien. Enkelte plasser er det sorpe og spesielt en plass måtte jeg ta noen lange steg.

Synesvarden er et flott utsiktssted, men det er etterhvert blitt en skog av vindmøller omtrent hele horisonten rundt. Til å begynne med var det greit med møllene på Hellandsmyrane, men så mange som det nå er mulig å se fra toppen, blir det vel mye.

Fra parkeringsplassen til Synesvarden hadde jeg ikke møtt et eneste menneske. Fra toppen kunne jeg se folk på vei fra Holmavatn, men ingen på stien mot Steinkjerringå.

I det fine været var det fristende å ta mot Holmavatn for å gjøre en litt lengre tur ut av det. Jeg kom heldigvis på det gamle ordtaket: "hold deg til planen"...

Det var flere folk enn jeg hadde ventet på vei mot Synesvarden fra Steinkjerringå. Siden det omtrent er mulig å se nedover til statuen hele veien, virket det ikke som det var mange folk der fra Synesvarde.

Selv da jeg startet på det siste stykket utover mot «Mor Norge» så jeg ikke folk. Plutselig dukket det opp en hel familie. Antakelig hadde de sittet bak en stein i le for trekken og mot sola.

Som så mange ganger før, hadde jeg sagt til meg selv at denne gangen – denne gangen – skulle jeg ta det med ro. Oppover bakkene mot Synesvarden gikk det greit. Jevnt bra tempo, med pust og puls under kontroll. Nedover mot Steinkjerringå gikk det i høyt tempo. Her er det så pass flatt og såpass god sti at det er mulig å presse litt.

Hjemveien ble på samme måten. Det gikk i et bra tempo, ikke full fart, men i det tempoet jeg kan holde et par timer.

Høgjæren er en hyggelig plass i godt vær. Denne dagen var det strålende, med nesten ikke vind og temperatur over null. Det var kjekt å gå tur denne dagen. Når sikten i tillegg er god blir det til at jeg ser meg rund også. Og får øye på vindmøllene....

To timer og omtrent en mil, begynner etter hvert å bli det vanlige, slik var det også denne gangen.