Vårlivarden fra Øvre Hetland

En kort og bratt tur.

Turen til Vårlivarden er kort, og det går lett mindre enn to timer fra starten ved parkeringsplassen på Øvre Hetland til jeg er tilbake igjen. Selv ved å gå om Lundekvam, er det fortsatt en kort tur på omtrent to timer. Den burde egentlig ikke være med i loggen.

Det som gjør denne turen litt spesiell, er den bratte bakken opp fra Myrland til toppen. Rett opp,. Jeg trives ikke i slikt terreng, og unngikk den bakken i mange år. Selv nå, må jeg overtale meg selv til å starte oppover direkte mot toppen.

Det var så avgjort ikke meningen å klatre opp den bratte bakken til toppen denne gangen. Jeg ville bare ha en lett og kort tur. Det hadde blitt en god del lange og «tunge» turer i det siste.

Antakelig vill en sprek og trent synes mine langturer bre er en spasertur. Ting endre seg etter som årene går, og det har for min del gått mange år.

Det var alt for fint vær til å sitte hjemme, og det fristet ikke med en tur langs sjøen eller rett ut fra stua. I tillegg var det søndag. Selv om Bestyrerinnen må holde seg hjemme på grunn av over-tråkk, så burde det bli en tur for meg.

Slikt sett passet det med en kjapp tur opp til Vårlivarden. Det ville i hvert fall en søndagstur. Det tok ikke lang tid å pakke sekken og dra til Øvre Hetland.

Selv med flott vær og søndag, var det ikke mange andre biler på parkeringsplassen. Jeg ville nok ikke være alene, men antakelig ville det ikke være trengsel oppover.

Da jeg startet var planen å gå den korteste og minst bratte veien opp til toppen. Bare noen meter etter at jeg hadde begynt, kom jeg til skiltet og bakken mot Lundekvam. Jeg kunne jo ta den veien for å gjøre turen litt lengre.

Stien mot Lundekvam var nok så gjengrodd. Heldigvis var det tørt, slik at jeg ikke trengte å gå rundt myrsøkkene. Markene ved Lundekvam begynner å gro igjen. Det er ikke mange årene til skogen igjen har overtatt.

Opp over skaret mot Myrland, kommer Vårlivarden til syne, og den er lett synlig hele veien nedover mot Myrland. Et flott syn, men bakken opp til toppen er ikke kjekk å tenke på.

Det ble likevel til at jeg tok stien direkte mot toppen. Det er noen plasser der det er nødvendig å klatre. Jeg bruker både armer og bein, og sikrer så godt som mulig. Andre kommer seg helt enkelt oppover, for ikke å snakke om nedover. Jeg har sett folk løpe ned.

Et stykke oppe i bakken gikk jeg på kjentfolk. Han har godt de fleste plasser i Rogaland og har tatt bilder. Nå var vi begge oppover lia mot Vårlivarden. Det er alltid hyggelig å snakke med fjellfolk, og en liten pause passet bra.

Det ble en grei tur til toppen. Uten egentlig store problemer. Bakken nedover mot Kålatjørn er ikke like bratte som den på andre siden, men fortsatt byr bakken på en utfordring eller to. Det går ikke fort.

Det ble Ingen omvei på tilbaketuren. Stien nedover mot parkeringsplassen er helt grei, selv om det er noen bratte og steinete steder.

Det er en flott tur å gå fra Øvre Hetland om Lundekvam og rundt på andre siden. I godt vær, som denne dagen, var det virkelig kjekt å få oppleve naturen rundt Vårlivarden.

Med broderen til Blåfjellenden.

Det er 25 år siden vi gikk inn for å feire stor dag.

Det er alltid kjekt å gå til Blåfjellenden, med broderen og med på turen blir det enda kjekkere. Denne gangen ble det i tillegg en tur som minnet om en annen tur for nok så nøyaktig 25 år siden.

Den gang gikk vi innover sammen med en hel gjeng venner og familie. Vi skulle begge feire et halvt hundre år.

25 år senere var det ikke snakk om feiring men mer mimring. Årene går skikkelig fort, og det virker ikke som et halvt liv siden vi gikk innover for å feire den store dagen. Det har blitt mange turer innover etter 1998, og det er mange minner.

Det var bare oss to denne gangen. En hel del av gjengen som var med for 25 år siden, finner det nok vanskelig å ta turen inn til Blåfjellenden nå. Mange av våre venner er i god form, men tre timer i terreng, med ryggsekk, frister ikke så mye som det gjorde den gangen.

Broderen var langt fra sikker på om det ville være lurt å ta ut på denne turen, men han mente han burde forsøke. Han har hatt litt problemer med beina en lang stund, og har ikke den treningen som jeg har.

Selvsagt kom vi inn. Det tok lengre tid enn tidligere, men vi hadde det så avgjort ikke travelt, og tok det ganske rolig i bakkene oppover.

Det ble stopp ved første hytte i Hunnedalen. Jeg måtte ha en liten oppdatering på hvordan det går med eier. Han har blitt syk, og er ikke oppe i hytta lengre. Litt lengre oppe i bakken ble det nok en stopp for å snakke om den nye hytta som STF skal bygge.

Da vi kom til Fossebekken fikk vi anledning til å ta en ny pause. En hel gjeng sauefolk – og sauer – var på vei mot stølen ved Blåfjellenden. Det var selvsagt kjentfolk, og det ble en kjekk prat, før vi fortsatte oppover.

Vi fikk en flott tur over heia mot Blåfjellenden. Selv om det var sol, så var det en kald vind. Broderen tok på jakken. Jeg gikk i bare blusen. Det er tross alt sommer.

Nedover den siste bakken mot hytta, hadde knærne til broderen fått nok. Det gikk sakte en stund, men nede på flaten gikk alt så meget bedre.

Vi fikk en time på terrassen med utsikt nedover Fidjadalen. Vinden kom fra nord, og det var akkurat så pass livd at det gikk å sitte uten jakke. Broderen fikk sin halvtime med kaffe, cognac og sigar – til 250 kroner....

Etter en stund kom det kjentfolk, med stor hund. Han holder til på Sandvatn, og vi har alltid mye å snakke om. Det ble en kjekk kveld. For broderen og meg ble det en tidlig kveld. Vi går selvsagt til ro klokka 11.

Morgenen på Blåfjellenden var som vanlig flott. Det var omtrent ikke vind. Sola skinte, og temperaturen steg raskt til 20 grader. Det ble sommer forhold. Vi ble sittende utenfor hytta en god stund og prate. Det var liksom ingen ting som hastet.

Vi tok det rolig oppover bakken da vi gikk mot Hunnedalen. Oppe i høyden hadde vi trekken bakfra og sola i ansiktet. Det ble en virkelig grei tur mot bilen.

Nå måtte vi stoppe å prate med folk denne dagen også. Det var flere sauefolk – med sauer, på vei innover heia. Nede mot veien traff vi også på ganske mange som ville inn til hytta.

For vår del kunne vi konstatere at det også i 2023 ble en tur innover til Blåfjellenden sammen. Vi håper det blir flere turer. Broderen var spesielt godt fornøyd. Han hadde gjennomført en tur han ikke var helt sikker på om han ville klare.

Taumevatn Turisthytte.

En flott, men kort tur.

Det var nok en av disse dagene der jeg ikke helt klarte å bestemme meg for hvor turen skulle gå. Jeg hadde vært på de fleste vanlige turene i det siste, og oppe i heia – over 1000 moh er det fortsatt snø.

Jeg tenkte på en tur fra Gramstad, men det var ingen tur som fristet helt. Været var i hvert fall alt for flott til å sitte hjemme. Det måtte bli en tur. Jeg tekte på en kjapp og kort tur. Hvor ville det være mulig å gå. Skulle jeg for eksempel ta til Vårlivarden?

Taumevatn dukket plutselig opp som et alternativ. En tur til Taumevatn betyr mye kjøring og lite tur. Det siste ville egentlig passe bra, og siden jeg alt hadde planlagt tur fredag lørdag, kunne det passe bra å ta turen inn til Taumevatn denne dagen.

Værmeldingen var raus med både regn og vind og lavere temperaturer fremover. Skulle jeg inn til Taumevatn før langt ute i juli, så måtte det bli nå.

Jeg så for meg en og en halv time kjøring, men det ble mer. Sykkelløp hadde stengt Hunnedalsveien fra Ålgård, så det ble en omvei om Søredalen.

Det tok tid før jeg sto ved bommen i Flatstøldalen, og turen opp og ned for hente og bringe nøkkel, tar tid. Jeg var ikke klar for tur før i tolv-tiden. Det var to andre biler, men jeg så ikke folk på hele turen.

Det var skyet med sol inne i mellom. Jeg hadde en litt kald vind i mot, men det gikk så vidt uten å ta på jakke. Bakken var litt våt etter regn den natta, men eller var det skikkelig tørt, og greit å gå.

Jeg kan forstå at mange familier med unger, og som har mulighet til å kjøre inn til Elsvatn, velger å gå til Taumevatn. Det er ikke stort mer enn fem kilometer innover, og det er ingen «skikkelige bakker. Det går litt opp og ned, og i mange av myrene er det lagt ut ganglemmer. Det er nesten mulig å komme inn tørr på beina selv om det regner skikkelig.

For meg blir det litt slik at jeg gjerne vil besøke flest mulig av hyttene til STF hvert år. Til nå har det bare blitt 4 hytter, og totalt i løpet av et år ligger jeg antakelig på omtrent ti hytter. Det er greit å få med mange så tidlig som mulig.

Inne på hytta, ble det til at jeg tok pausen innendørs. I sola var det varmt, men den gjemte seg bak skyene, og i trekken ble det for kaldt til å sitte ute. Det hadde antakelig gått greit om jeg hadde skiftet bluse, men det ble til at jeg beholdt den svette blusen på.

Jeg synes alltid det er lettere å gå tilbake. Turen inn virker tyngre, selv om det ikke er spesielt mye bakker.

Nå hadde jeg sola i mot og vinden bakfra. Det kan ha gjort sitt til at det gikk lett på tilbaketuren. Jeg syntes i hvert fall det var en kjekk tur mot Elsvatnet.

Bommen var oppe da jeg kom ned til Flatstøldalen, og jeg slapp spaserturen opp og ned – to ganger. Likevel var det en lang og kjedelig tur før jeg var hjemme. Også på tilbake turen var veien stengt i Oltedal, og det ble en liten omvei.

Fire støler fra Sælandsskogen - sammen med broderen.

Skiltet kom endelig på plass.

Etter en litt tøff tur dagen før, var jeg ikke helt klar for en langtur dagen etter. Jeg tok kontakt med broderen, og vi avtalte en tur ut fra Sælandsskogen. For min del så jeg for meg en kort tur, og muligens en runde rundt Engjavatnet. Noe som ikke lengre er en langtur, men en grei tur uten store problemer - eller bakker....

Nå var det noe med et skilt i Sælandsskogen. Det står to skilt, som viser vei mot rundturen og mot Lyngjaland. Jeg trodde vi muligens skulle ta rundturen pluss litt.. Rundturen er på 7 kilometer, men med tillegg for Håfjell og avstikkeren opp til gården på Bjødnali blir det omtrent 8 kilometer. (Fortsatt for lite til at jeg trenger å ta turen med i loggen.)

Skiltet med opplysninger om rundturen, var delvis ødelagt, og jeg hadde fått med meg et nytt skilt fra Turistforeningen. Nå hadde jeg forsøkt å få på plass dette skiltet tidligere, men hadde ikke med rette redskap for å få ut skruene.

Nå hadde jeg fått lånt et sett med verktøy av min sønn, for å få ut skruer – og eventuelt på plass igjen. Skiltet lå i bilen klar for tur til Sælandsskogen.

Broderen ville gjerne være med, men vi ble ikke helt enige om hvor turen burde gå. Det var noe vi fikk se på etter hvert mente broderen. Det ville i hvert fall bli en tur.

Vi fikk opp skiltet, nesten helt uten problemer. Vi måtte bruke en gammel skrue. Vi hadde ikke sett for oss muligheten for at det måtte bores før vi fikk montert en nye, tykkere og lengre skrue.

På vei gjennom skogen,ble vi enige om å ta opp Urdådalen til Bjødnali, og ikke oppom Håfjellet. Noe som ville gitt en god bakke. Tanken min var å ta opp til Ristølnuten og tilbake til Bjødnali og så om Sjelset.

Broderen var ikke sikker på hvor lang tur det burde bli, men da vi sto oppe ved gården i Bjødnali, mente han vi fikk forsøke oss opp mot toppen. Han fortalte senere at han egentlig så for seg turen til Ristøl og Lauvlia og så om Engjanevatnet til Sjelset.

Bakken opp til Ristølnuten, og stien mot Ristøl var grei å finne. Jeg la opp noen nødlinger i lia, men andre har lagt opp adskillig flere, og det er nå helt greit å komme til toppen, eller gjerdeklyveren mot Ristøl.

Broderen var ikke helt sikker på om det ville være greit å ta over myrene mot Lauvlia, men jeg har etterhvert gått her så pass mange ganger at jeg var sikker på at det ikke ville være for vått.

Det var faktisk grei sti – antakelig sauetråkk, bort til restene av en høyløe midt mellom Ristøl og Lauvlia. Fra der tok vi over myra og over piggtrådgjerdet til Lauvlia.

Litt overraskende var det andre ved Lauvlia. To jenter, som var kommet inn fra Sikvalandsveien og de ville opp på Skårlandskulå.

Vi fortsatte mot Skogen og Breilia, og tok som vanlig rundt Engjanevatnet. Som vanlig var det ett usedvanlig flott stykke tur, fra Skogen og til oppfor Engjanemyra.

Det er litt bakke opp mot Jærbuskaret, men fra der og tilbake til bilen er det nesen god vei hele strekket. Selv om det er tre kilometer til bilen går disse siste kilometerne ganske greid og kjapt.

Da vi igjen sto ved bilen hadde det gått tre og en halv rime, og vi hadde gått omtrent 12 kilometer. Broderen var godt fornøyd med turen. Han hadde håpet på at vi kom rundt de fire stølene, og det gikk veldig greit. Nå er vi klar for første turen innover mot Blåfjellenden

En tur til Bynuten i sol og varme.

Vann er kjekt å ha med.

Det er ikke ofte jeg går på en smell på tur. I løpet av svært mange år har jeg lært meg hva som trengs og hva som skal til for å få en fin tur. Selv 30-40 år på tur er likevel ikke nok til at jeg unngår å gjøre tabber.

Erfaring, påstår noe, er å gjenkjenne en feil når du gjør samme feilen en gang til. Jeg gjenkjente min tabbe, før jeg var ferdig med turen...

Det var en varm dag, og jeg fant ut at jeg skulle ta turen til Bynuten i Sandnes. Det er en tur på tre fire timer med en god del stigning opp mot toppen.

Alt på parkeringsplassen kjente jeg at det ville bli en skikkelig varm dag. Det var omtrent ikke vindpustet, og det kjentes bra ut å være i skyggen. Sola steikte.

Oppover de første bakkene gikk det greit. Det var en del trær og skygge, Videre oppover ble det varmt. Jeg kunne kjenne at blusen ble våt, og at svetten rant ned i øynene. Det ble «sakte i bakken» etter hvert.

Oppe i høyden, uten trær, var det en svalende bris. Ved varden satte jeg meg ned og fant fram saftflaska. En halvliterflaske. Den ble nesten tømt, før jeg hadde fått sukk for meg. Helt opplagt burde jeg ha hatt med minst en flaske til. Ekstraflaska med saft lå i bilen – og ble varm.

Jeg var jo bare halvveis og hadde hele tilbaketuren før jeg igjen kunne drikke. Nå var det heldigvis litt igjen på flaska, men det sparte jeg på. Det ble en liten stopp før den siste bakken oppover.

Det er uansett lettere å gå nedover bakkene enn oppover, og med drikke innenbords, gikk det greit et godt stykke. Det ble mer «slitsomt» etterhvert.

Jeg vurderte å hoppe uti et av småvannen på veien nedover. Det fristet ikke mye, det var mye «grums» på bunnen og mye stein. Jeg fortsatte i «rolig» tempo nedover mot bilene.

Det er ikke så ofte jeg går i regnvær lengre. Som pensjonist kan jeg velge turdager etter været, og det blir som regel dager med opphold. Det er likevel ikke vanskelig å huske turer i regnvær det jeg etter hvert har blitt kliss bløt – fra innerst til ytterst.

Denne dagen ble jeg også våt. Alt var vått av svette. Selv bokseren klisteret seg til baken. Det var noen tørre flekker på blusen men de var ikke store. En våt historie.

Langs Trodlabærtjønnet på tilbaketuren, kunne jeg igjen kjenne at det ikke var overskudd. Jeg hadde nok med bare å komme meg videre.

I de siste bakkene opp mot toppen, hadde det ikke vært mye futt og fres i kroppen. Jeg stoppet før siste bakke oppover på veien tilbake og drakk resten av saften. Det hjalp litt.

Jeg har opplevd noe lignede på en flere dagers tur inne i heia. Da gikk jeg «tom» og jeg måtte ta en pause i skyggen.

Nede ved bilen ble ekstraflaska med saft tømt i en slurk, og det var heller ikke mye igjen på Pepsiflaska. Da jeg kom hjem, ble det omtrent en liter til.

Da jeg gikk på vekta – etter å ha drukket, viste den at jeg var omtrent et par kilo letter enn da jeg tok ut om morgenen. Jeg hadde med ekstra saft dagen etter.

En kjapp tur tilbake fra Blåfjellenden.

I flott vær og med gode forhold.

Det har blitt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Så pass mange at det er litt uvirkelig å få en blåsende, kald og våt morgen. Nå hadde det regnet skikkelig på ettermiddagen, og det ville jo ikke være helt umulig at det kom torden og regn på lørdagen. Om morgenen virket det litt umulig.

Morgenen var så nær det perfekte som jeg kunne tenke meg. Det var vindstille. Pytten utenfor annekset lå speilblank, og selv om det var «bare» 14 grader tidlig på morgenen, var det allerede sommertemperatur klokka ni.,. Det var mer en 20 grader, og det ville bli en varm dag.

Jeg hadde gjort klar hytta på kvelden. Det var ingen andre på annekset, og jeg hadde tid til å rydde , å vaske og få på plass «greier».

Det manglet bare å spise frokost, vaske opp, pakke og gå. Morgenen var elt for flott til ikke å nyte forholdene en time og to. Det var tross alt ingen ting som hastet hjemme. Det tok litt tid før jeg kom meg av gårde.

Det var fire unge menn på hovedhytta den natta. De hadde kommet fra Sandvatn, og ville til Hunnedalen. Det viste seg at de var klar til å ta ut samtidig med meg. Vi tok følge oppover bakken.

Ungdommen hadde selvsagt bedre kondisjon enn meg, men de kom ikke mange meterne foran, og da en av gutta stoppet for å drikke, kom jeg meg forbi. Jeg så ikke gjengen etter det.

Gjengen hadde gitt meg «pes» opp bakken, og videre mot Hunnedalen gikk det ganske fort. Nå var det heldigvis mindre snø enn da jeg gikk innover, så det ble ikke så mange «omveier».

Nedenfor Ølbakken kom det en kar løpende bakfra. Han hadde vært inne på stølen Blåfjellenden. Der hadde andre hatt med seg sauer innover – i et skikkelig tordenvær og med styrtregn. Det var antakelig ikke den beste turen innover med sauer de hadde opplevd.

Nå hadde jeg snakket med ham før noen ganger, og vi tok følge et stykke nedover bakkene mot Fossebekken. Det ble ikke mindre fart av å ta følge med den karen.

Ved Fossebekken sa han takk for følget og løp videre. For meg ble det en pause med stopp for drikking. Turen inn eller ut til Blåfjellenden går normalt uten stopp i det hele tatt. Denne gangen ble det pause liten med både drikking og avslapping.

Da jeg sto nede ved bilen og sjekket turen hadde den gått unna på en respektabel tid. Ikke fort i forhold til «gamle dager», men fort nok til at jeg synes det var kjekt å sjekke klokka. Jeg kan fortsatt gå en kjapp tur i ny og ne...

Nå var det egentlig en alt for flott dag til bare å rase over heia. Selv om det gikk fort, ble det noen stopp underveis for å ta bilder.

Det er ikke ofte jeg ser Leitevann speilblankt, men det var hva som møtte meg da jeg kom rundt en knaus og fikk se ned mot vannet. Leitebu speilet seg i vannet, og med grønne bakker og noen snøfenner rundt om, måtte jeg ta bildet.

Snøen var minket i forhold til da jeg gikk innover. Nå er det bare fonna som ligger i stien rett opp av ura ved Saftbekktjødnet som lager problemer. Jeg gikk gjennom ura, og ikke oppe i fonna. Det tror jeg ikke blir nødvendig på neste tur innover.

Med det været vi har, vil det være sommerforhold innover, og selv over 800moh, vil mesteparten av snøen ha forsvunnet.

En skikkelig fin juni tur til Blåfjellenden.

Flott turvær inn, men torden og lyn senere på dagen.

Det er tre ting som jeg alltid lurer på når jeg går innover mot Blåfjellenden tidlig i sesongen. For det første, og viktigst, er det snøen. Hvor mye snø er det igjen og hvor har den forsvunnet siden sist jeg gikk innover.

De to neste tingene gjelder egentlig for hele året. Det er først og fremst været. Vil det blåse, eller vil det komme regn. Sist, og ikke spesielt viktig, men likevel noe jeg pleier å tenke på, er om det vil være folk i heia. Vil det være folk på vei ut fra hytta, eller har det gått folk foran meg innover, slik at jeg ikke blir alene.

Denne dagen var det i tillegg et spørsmål om hvor mye gjengen som var på dugnad i uka, hadde fått gjort. De var en stor gjeng og med flere dager til rådighet, er det mulig de har fått gjort nesten alt som sto på lista.

Værmeldingen for dagen var nesten den aller beste jeg kunne ha. Det skulle bli sol, varme og lite vind. Når det i tillegg er tørt i bakken, er forholdene skikkelig gode. Det kan bli skikkelig varmt, men det er egentlig ikke noe stort problem.

Dagen var grei, men ettermiddagen var ikke like bra, mente YR. Det var snakk om lyn og torden, og regn. Mye regn i korte bøyer.

Nå har jeg gått tilbake til Hunnedalen fra Blåfjellenden en gang det kom lyn og torden. Jeg la meg langflat i sorpa, og ventet til det verste var over. Det blinket i ett, og tordenen lød som tredje verdenskrig. En litt skremmende opplevelse.

For å unngå en lik hendelse, startet jeg denne dagen tidlig og var ved parkeringsplassen i elleve-tiden. Da ville jeg være inne på hytta i god tid før værgudene stillet med lyn og torden.

Det var en virkelig flott dag for en tur innover i heia. Det har vært skikkelig bra turvær i lang tid, og denne dagen føyde seg fint inn i rekken.

Det var nesten vindstille på morgenen. De små tjønnene innover lå speilblanke. Himmelen var blå og oppe i høyden lå det fortsatt noen små små snøflekker.

All snøen var forsvunnet nede mot Hunnedalen. Den vanlig fonna rett over første tunge bakke opp, var også omtrent vekk. Den kan enkelte år ligge til langt ute i juli.

Etter det, var det bar bakke og nesten tørre forhold helt opp til Ølbakken på litt over 800 moh. Fra der og til bakken nedover mot Blåfjellenden var det snø omtrent som «normalt» for midten av juni.

Det var fenner på de vanlige plassene, og de var stor sett greie å komme over. Bare ved Saftbekktjønnet, halvveis innover var det nødvendig (for meg) å gå rundt fonna som ligger i stien, som igjen ligger over ura bratt nedenfor.

På forrige turen kunne jeg gå på snøen innover, og gjennom ura på tilbakeveien. Denne gangen var det ikke snø i ura, og helt greit å komme fram. Det er faktisk noen «nødlinger» som viser vei gjennom ura. Det tar muligens et minutt lengre å gå gjennom ura enn å gå på fonna over....

Selv om det kom noen skyer seilende etter hvert, kom jeg ned til sol og sommer på Blåfjellenden. Hytta lå i solskinnet og varme, men nede i dalen lurte det mørke skyer. Det ville ikke ta lenge før været ville bli dårligere. Det hadde uansett vært en flott tur over heia.

En flott rundtur i Madland

Første turen til Vådlandsnuten dette året.

Fortsatt er været det aller beste for tur, og værmeldingen fremover er heller ikke dårlig. Med flott vær blir det mye tur. Likevel var planen denne søndagen nok en langtur. Til og med en tur som har vært «langtur» i ganske mange år.

Nesten helt fra jeg startet å gå turer, har Vådlandsnuten vært et greit turmål. Til å begynne med holdt det å gå opp og ned. En tur på et par timer, eller helst litt mer.

Det ble også til at jeg tok rundturen om Maribakken og Rolighetsvatnet før Vådlandsnuten etter hvert, og denne turen har blitt en nesten fast vårtur. En tur opp i høyden, før sesongen i heia starter.

Dette året har det ikke blitt en tur opp til Vådlandnuten. Det har vært så mange andre kjekke og nesten nye turer. De «gamle» har nesten blitt glemt.

Det var så avgjort tid for en tur til Vådlandnuten. Hele 802 moh, og en av de høyeste toppene nærmest sjøen. I tillegg ville jeg ta med turen ned til Rolighetsvatnet og videre til Hanklatjørnene og ned Maribakken og tilbake til bilene.

Rundturen er ikke på mer enn 12 kilometer , men med 4-500 høydemeter, og i et ganske vanskelig terreng med mye stein og huller. Turen kan lett ta ganske lang tid, men alene med tørr bakke burde det gå litt kjappere enn om vi hadde vært flere i følget.

Nå har Gjesdal kommune lagt sin dagturhytte til Madland. De har tatt i bruk tomta til den gamle STF hytta Fisketjønnbu, som brant for noen år siden. Dagturhytta er populær, og det ville antakelig være en del folk innover på en så pass flott dag.

Det var i hvert fall mer biler på parkeringsplassen enn jeg hadde sett på mange år. Det var folk på vei oppover, men ved Fisketjønnbu kunne jeg ikke se eller høre folk. Det var flere som hadde slått opp telt rett over elva for Fisketjønnbu. Like ved siden av stien mot Vådlandsnuten.

I bunn av bakken opp mot Høylandsskaret ble det en liten stopp for å smake på vannet i bekken. En tradisjonell stopp, og vannet var like godt som alltid.

Rett under de siste bakkene under toppen kom det to karer i god fart. Jeg pekte på bakken rett opp mot toppen og forklarte at jeg hadde brukt å gå opp der – i gamle dager. De tok rett opp, og det så ikke ut som om pusten hindret farten.

På toppen var det en god del folk. Både de to karene som hadde kommet opp den bratte veien og en del andre. Det startet tre stykker nedover mot Rolighetsdalen samtidig med meg og vi holdt sånn noenlunde følge til bilen.

Det var kjekt å være tilbake på Vådlandsnuten, og det var flott å gå videre nedover mot den gamle drifteveien fra Madland til Gilja.

Det er fortsatt hei her oppe. Trær og småbusker har ikke så langt etablert seg, selv om bjørka «kryper» oppover både mot Høylandsskaret og oppover i Maribakken. Det er ganske store endringer fra de første årene jeg gikk her.

Som vanlig hadde det vært en virkelig flott tur. Varmen gjorde at jeg nok ikke hadde drukket nok, og da jeg først heiv innpå en halvliter, kunne jeg kjenne at gjorde godt. En flott og kjekk tur