Synesvarden, Steinkjerringå og rundt Vandavatnet.

En tur med vind, sol og blå himmel.

Det kan av og til være litt vanskelig å finne en tur jeg kan tenke meg å gå. De fleste «vanlige» turene har jeg tross alt gått noen ganger, og vinterturene langs sjøen, frister ikke.

Nå var det en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. En liten titt på værmeldingen, viste at det ville blåse en del, men antakelig ikke mer enn at det ville være mulig med en tur.

Nå er det ganske mange muligheter for tur oppe i terrenget rundt Synesvarden og Steinkjerringå. Fra en kjapp rundtur på 7-8 kilometer til en langt mer krevende tur på 15 kilometer, men begge disse turen går på stier jeg har tråkket ganske mange ganger.

Jeg snakket med Sigbjørn for en stund siden, og han fortalte at de hadde gått turen om Vandavatnet. Det var for meg en nesten «glemt» tur. Om jeg ønsket en virkelig langtur, kunne jeg jo starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Da kunne turen bli på opp mot 18-19 kilometer.

Den turen har jeg gått en gang, men jeg var ikke helt klar for en så pass lang tur denne dagen. Det ville passe bedre om jeg startet fra Holmavatn, og tok en rundtur der i fra.

Jeg mente det burde bli en tur fra Holmavatn til Synesvarden, ned til Steinkjerringå. Videre til Vandavatn og parkeringsplassen der. Traktorvei og sti tilbake til Gauleiksvarden på stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå, og så tilbake til bilen.

For en del, ville det bli den vanlige, og kjappe turen fra Holmavatn, men med en tilleggstur rundt Vandavatnet. Jeg var ikke sikker på hvor lang tid jeg ville bruke, eller hvor lang tur det egentlig ville bli.

Jeg ble overrasket over vinden da jeg sto på parkeringsplassen ved Holmavatn. Det blåste noe mer enn det værmeldingen hadde ment det skulle. På Holmavatn gikk det hvitt. Det blåste fra vest, og oppover mot Synesvarden ville jeg få vinden i ryggen.

Sola skinte, vinden kom bakfra, og det gikk lett oppover bakkene mot Synesvarden. Kan det tenkes at jeg har formen inne, eller var det vinden som hjalp denne gangen.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg kom meg nedover bakkene mot Steinkjerringå, bare avbrutt av en liten stopp ved bekken under ganglemmene for å få med meg bekkeblommen – dette året også.

Det var ikke mye folk ute og gikk denne dagen. Muligens var det vinden som fikk folk til å holde seg hjemme. Jeg traff et par, antakelig utlendinger, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, godt innpakket.

Jeg stoppet heller ikke ved Steinkjerringå. Det ble motevind på vei mot Vandavatnet. Det ser rimelig flatt ut fra Steinkjerringå, men det er noen lange og litt seige bakker, som faktisk krever litt. Eller kunne det igjen være vinden.

Mellom store og litle Vandavatnet ligger det en flat myr. Her er det tydelig tegn til at det har blitt skåret torv. Jeg har snakket med folk som har vært med på dette litt tunge arbeidet, så det kan ikke ha vært så veldig lenge siden. Antakelig ble det skåret torv her til et godt stykke ut på femtitallet.

Vandavatnet gikk virkelig hvitt. Heldigvis var det skog et godt stykke. Selv om det var lagt ned mye ganglemmer, så er det fortsatt mye myr og sorpe, når det er bløtt. Dette er en tur jeg helst vil anbefale på tørre dager.

Det er et litt kjedelig og åpent stykke fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og til skogen ved Podholen. Det er stor sett vei, bare det siste stykket er veien nærmest grodd igjen. Hele tiden er det påler med blå maling på toppen som viser vei. Det er ganske enkelt å følge stien.

Over myrsøkkene og ryggene mot Gauleiksvarden, følger stien rådet fra heia – følg rygg vær trygg. Bortsett fra at «trygg» burde skiftes ut med «tørr», men det rimer ikke like bra. Stien gå i hvertfall mye lengre mot sør enn det som er den beine veien mot Gauleiksvarden.

Fra Gauleiksvarden er det «den brede sti» tilbake til Holmavatn. Den velbrukte og opparbeidete stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå.

Det hadde vært en flott tur, på tross av ganske kraftig vind. Sol og blå himmel gjorde det likevel til en kjekk tur på omtrent 13 kilometer. Turen tok meg denne dagen omtrent tre timer.