En tur til Bynuten i sol og varme.

Vann er kjekt å ha med.

Det er ikke ofte jeg går på en smell på tur. I løpet av svært mange år har jeg lært meg hva som trengs og hva som skal til for å få en fin tur. Selv 30-40 år på tur er likevel ikke nok til at jeg unngår å gjøre tabber.

Erfaring, påstår noe, er å gjenkjenne en feil når du gjør samme feilen en gang til. Jeg gjenkjente min tabbe, før jeg var ferdig med turen...

Det var en varm dag, og jeg fant ut at jeg skulle ta turen til Bynuten i Sandnes. Det er en tur på tre fire timer med en god del stigning opp mot toppen.

Alt på parkeringsplassen kjente jeg at det ville bli en skikkelig varm dag. Det var omtrent ikke vindpustet, og det kjentes bra ut å være i skyggen. Sola steikte.

Oppover de første bakkene gikk det greit. Det var en del trær og skygge, Videre oppover ble det varmt. Jeg kunne kjenne at blusen ble våt, og at svetten rant ned i øynene. Det ble «sakte i bakken» etter hvert.

Oppe i høyden, uten trær, var det en svalende bris. Ved varden satte jeg meg ned og fant fram saftflaska. En halvliterflaske. Den ble nesten tømt, før jeg hadde fått sukk for meg. Helt opplagt burde jeg ha hatt med minst en flaske til. Ekstraflaska med saft lå i bilen – og ble varm.

Jeg var jo bare halvveis og hadde hele tilbaketuren før jeg igjen kunne drikke. Nå var det heldigvis litt igjen på flaska, men det sparte jeg på. Det ble en liten stopp før den siste bakken oppover.

Det er uansett lettere å gå nedover bakkene enn oppover, og med drikke innenbords, gikk det greit et godt stykke. Det ble mer «slitsomt» etterhvert.

Jeg vurderte å hoppe uti et av småvannen på veien nedover. Det fristet ikke mye, det var mye «grums» på bunnen og mye stein. Jeg fortsatte i «rolig» tempo nedover mot bilene.

Det er ikke så ofte jeg går i regnvær lengre. Som pensjonist kan jeg velge turdager etter været, og det blir som regel dager med opphold. Det er likevel ikke vanskelig å huske turer i regnvær det jeg etter hvert har blitt kliss bløt – fra innerst til ytterst.

Denne dagen ble jeg også våt. Alt var vått av svette. Selv bokseren klisteret seg til baken. Det var noen tørre flekker på blusen men de var ikke store. En våt historie.

Langs Trodlabærtjønnet på tilbaketuren, kunne jeg igjen kjenne at det ikke var overskudd. Jeg hadde nok med bare å komme meg videre.

I de siste bakkene opp mot toppen, hadde det ikke vært mye futt og fres i kroppen. Jeg stoppet før siste bakke oppover på veien tilbake og drakk resten av saften. Det hjalp litt.

Jeg har opplevd noe lignede på en flere dagers tur inne i heia. Da gikk jeg «tom» og jeg måtte ta en pause i skyggen.

Nede ved bilen ble ekstraflaska med saft tømt i en slurk, og det var heller ikke mye igjen på Pepsiflaska. Da jeg kom hjem, ble det omtrent en liter til.

Da jeg gikk på vekta – etter å ha drukket, viste den at jeg var omtrent et par kilo letter enn da jeg tok ut om morgenen. Jeg hadde med ekstra saft dagen etter.