En grei tur fra Gramstad over Skjørestadfjellet til Dalevatn og Dalsnuten.

Bare en helt vanlig tur.

Det flotte været bare fortsetter, og når det også blir mindre vind, er det jo skikkelig greit turvær. Som vanlig er det ikke helt greit å finne en tur som jeg kan tenke meg å gå.

Det er fortsatt så pass mye snø oppe i heia at det frister mest med en tur på kjente og velbrukte stier. Nå er det heldigvis mulig å ta litt forskjellige turer ut fra Gramstad.

Selv om det fristet litt med en skikkelig langtur, var mine bein ikke helt i form for mere en helt vanlig tur. Det er en tur som jeg har brukt noen ganger tidligere. Fra Gramstad til Resasteinen og Skjørestadfjellet og nedenom Dale og tilbake til Gramstad.

Denne turen ble etter hvert utvidet til også å ta med Dalsnuten på tilbaketuren, og de siste gangene har jeg også først tatt med meg Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da blir det en skikkelig langtur på opp mot fire timer.

Stive og tunge bein gjorde at jeg så for meg bare den enkleste turen. Nå hender det ganske ofte at beina kommer seg så snart de første bakkene er gjort unne, så det var ikke umulig at jeg la inn en ekstra topp på slutten.

Jeg startet oppover mot Fjogstadnuten, og oppover veien til der stien begynner, var det ikke helt greit. Jeg fikk liksom ikke helt opp dampen og det var et eller annet i et lår.

I bakkene opp mot Fjogstadnuten glemte jeg selvsagt hele greia, og det ble tur som så mange ganger før. Denne gangen fant jeg til og med den umerkede stien ned mot Sørdalsleitet og videre opp mot Resasteinen. Den var nesten grodd igjen, men fortsatt synlig – så vidt.

Denne dagen hadde jeg på lave og lette sko og ikke fjellstøvlene. Både myrene over mot Resasteinen og nedover mot Dalevatn var så tørre at jeg ikke hadde problemer med våre sko. Dette er ikke en tur jeg vil ta med lave sko om det er vått.

Nå merket jeg så vidt ruta nedover fra traktorveien og til den T-merkede stien. Det er ikke mer en tre-fire hundre meter, og bare ned bakken til en gammel «vei» er det ikke sti. Fra der jeg kom ut på «veien» og videre mot den T-merkede stien var det nå et godt tråkk. Det så ut til å være både dyr og mennesker som hadde brukt denne stien.

Siden jeg ikke hadde tatt med Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, ble det ingen stopp ved Dalevatn. Jeg fortsatte videre ned til Kjerdal og bort til bakken opp mot Kvitemyr og Revholstjønn – eller Dalsnuten.

Fra Dale til toppen av Dalsnuten er det nesten 300 høydemeter. Det er for meg en ganske lang bakke, og på slutten av turen, kan det være krevende å komme oppover.

Etter å ha gått denne bakken noen ganger, vet jeg at her gjelder det bare å ta tiden til hjelp. Det hender jeg blir både forbigått, og til og med noen som løper opp denne bakken. Det er ikke noe jeg satser på.

Med rolig gange, og noen små stopp, sånn inne i mellom, kom jeg ganske greit opp til toppen av Dalsnuten. Nedover går mye lettere, spesielt der det er laget trapper.

Etter å ha «hvilt» nedover bakken mot Revholstjørn, var det mulig å holde bra fart tilbake til bilen. Selv om det hadde blitt en litt kortere tur enn det jeg har gått den siste tide, ble det en helt grei tur likevel.