En skikkelig fin juni tur til Blåfjellenden.

Flott turvær inn, men torden og lyn senere på dagen.

Det er tre ting som jeg alltid lurer på når jeg går innover mot Blåfjellenden tidlig i sesongen. For det første, og viktigst, er det snøen. Hvor mye snø er det igjen og hvor har den forsvunnet siden sist jeg gikk innover.

De to neste tingene gjelder egentlig for hele året. Det er først og fremst været. Vil det blåse, eller vil det komme regn. Sist, og ikke spesielt viktig, men likevel noe jeg pleier å tenke på, er om det vil være folk i heia. Vil det være folk på vei ut fra hytta, eller har det gått folk foran meg innover, slik at jeg ikke blir alene.

Denne dagen var det i tillegg et spørsmål om hvor mye gjengen som var på dugnad i uka, hadde fått gjort. De var en stor gjeng og med flere dager til rådighet, er det mulig de har fått gjort nesten alt som sto på lista.

Værmeldingen for dagen var nesten den aller beste jeg kunne ha. Det skulle bli sol, varme og lite vind. Når det i tillegg er tørt i bakken, er forholdene skikkelig gode. Det kan bli skikkelig varmt, men det er egentlig ikke noe stort problem.

Dagen var grei, men ettermiddagen var ikke like bra, mente YR. Det var snakk om lyn og torden, og regn. Mye regn i korte bøyer.

Nå har jeg gått tilbake til Hunnedalen fra Blåfjellenden en gang det kom lyn og torden. Jeg la meg langflat i sorpa, og ventet til det verste var over. Det blinket i ett, og tordenen lød som tredje verdenskrig. En litt skremmende opplevelse.

For å unngå en lik hendelse, startet jeg denne dagen tidlig og var ved parkeringsplassen i elleve-tiden. Da ville jeg være inne på hytta i god tid før værgudene stillet med lyn og torden.

Det var en virkelig flott dag for en tur innover i heia. Det har vært skikkelig bra turvær i lang tid, og denne dagen føyde seg fint inn i rekken.

Det var nesten vindstille på morgenen. De små tjønnene innover lå speilblanke. Himmelen var blå og oppe i høyden lå det fortsatt noen små små snøflekker.

All snøen var forsvunnet nede mot Hunnedalen. Den vanlig fonna rett over første tunge bakke opp, var også omtrent vekk. Den kan enkelte år ligge til langt ute i juli.

Etter det, var det bar bakke og nesten tørre forhold helt opp til Ølbakken på litt over 800 moh. Fra der og til bakken nedover mot Blåfjellenden var det snø omtrent som «normalt» for midten av juni.

Det var fenner på de vanlige plassene, og de var stor sett greie å komme over. Bare ved Saftbekktjønnet, halvveis innover var det nødvendig (for meg) å gå rundt fonna som ligger i stien, som igjen ligger over ura bratt nedenfor.

På forrige turen kunne jeg gå på snøen innover, og gjennom ura på tilbakeveien. Denne gangen var det ikke snø i ura, og helt greit å komme fram. Det er faktisk noen «nødlinger» som viser vei gjennom ura. Det tar muligens et minutt lengre å gå gjennom ura enn å gå på fonna over....

Selv om det kom noen skyer seilende etter hvert, kom jeg ned til sol og sommer på Blåfjellenden. Hytta lå i solskinnet og varme, men nede i dalen lurte det mørke skyer. Det ville ikke ta lenge før været ville bli dårligere. Det hadde uansett vært en flott tur over heia.