En kjapp tur tilbake fra Blåfjellenden.

I flott vær og med gode forhold.

Det har blitt mange virkelig flotte morgener på Blåfjellenden. Så pass mange at det er litt uvirkelig å få en blåsende, kald og våt morgen. Nå hadde det regnet skikkelig på ettermiddagen, og det ville jo ikke være helt umulig at det kom torden og regn på lørdagen. Om morgenen virket det litt umulig.

Morgenen var så nær det perfekte som jeg kunne tenke meg. Det var vindstille. Pytten utenfor annekset lå speilblank, og selv om det var «bare» 14 grader tidlig på morgenen, var det allerede sommertemperatur klokka ni.,. Det var mer en 20 grader, og det ville bli en varm dag.

Jeg hadde gjort klar hytta på kvelden. Det var ingen andre på annekset, og jeg hadde tid til å rydde , å vaske og få på plass «greier».

Det manglet bare å spise frokost, vaske opp, pakke og gå. Morgenen var elt for flott til ikke å nyte forholdene en time og to. Det var tross alt ingen ting som hastet hjemme. Det tok litt tid før jeg kom meg av gårde.

Det var fire unge menn på hovedhytta den natta. De hadde kommet fra Sandvatn, og ville til Hunnedalen. Det viste seg at de var klar til å ta ut samtidig med meg. Vi tok følge oppover bakken.

Ungdommen hadde selvsagt bedre kondisjon enn meg, men de kom ikke mange meterne foran, og da en av gutta stoppet for å drikke, kom jeg meg forbi. Jeg så ikke gjengen etter det.

Gjengen hadde gitt meg «pes» opp bakken, og videre mot Hunnedalen gikk det ganske fort. Nå var det heldigvis mindre snø enn da jeg gikk innover, så det ble ikke så mange «omveier».

Nedenfor Ølbakken kom det en kar løpende bakfra. Han hadde vært inne på stølen Blåfjellenden. Der hadde andre hatt med seg sauer innover – i et skikkelig tordenvær og med styrtregn. Det var antakelig ikke den beste turen innover med sauer de hadde opplevd.

Nå hadde jeg snakket med ham før noen ganger, og vi tok følge et stykke nedover bakkene mot Fossebekken. Det ble ikke mindre fart av å ta følge med den karen.

Ved Fossebekken sa han takk for følget og løp videre. For meg ble det en pause med stopp for drikking. Turen inn eller ut til Blåfjellenden går normalt uten stopp i det hele tatt. Denne gangen ble det pause liten med både drikking og avslapping.

Da jeg sto nede ved bilen og sjekket turen hadde den gått unna på en respektabel tid. Ikke fort i forhold til «gamle dager», men fort nok til at jeg synes det var kjekt å sjekke klokka. Jeg kan fortsatt gå en kjapp tur i ny og ne...

Nå var det egentlig en alt for flott dag til bare å rase over heia. Selv om det gikk fort, ble det noen stopp underveis for å ta bilder.

Det er ikke ofte jeg ser Leitevann speilblankt, men det var hva som møtte meg da jeg kom rundt en knaus og fikk se ned mot vannet. Leitebu speilet seg i vannet, og med grønne bakker og noen snøfenner rundt om, måtte jeg ta bildet.

Snøen var minket i forhold til da jeg gikk innover. Nå er det bare fonna som ligger i stien rett opp av ura ved Saftbekktjødnet som lager problemer. Jeg gikk gjennom ura, og ikke oppe i fonna. Det tror jeg ikke blir nødvendig på neste tur innover.

Med det været vi har, vil det være sommerforhold innover, og selv over 800moh, vil mesteparten av snøen ha forsvunnet.