En flott rundtur med broderen på Høgjæren.

Litt sommer sent i september.På siste tur var været dårligere enn det YR meldte. Det ble mye mer skyer og mer vind. Da broderen og jeg gikk over Høgjæren, ble det mindre vind og mye mer sol. Likevel var det to flotte turdager.

Broderen lurte på om jeg ville være med på tur, eller om jeg ville ta en langtur. Noe han ikke alltid er helt klar for, selv om formen har kommet seg i det siste.

Jeg hadde ikke tenkt på hvor turen burde gå. Værmeldingen var så pass «uklar» kvelden før, at jeg ikke hadde bestemt meg for noen tur i det hele tatt. Da jeg snakket med broderen foreslo han Høgjæren, og det var ikke vanskelig å bli med.

Det var meningen å starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og gå ned til Steinkjerringå, for å ta samme vei tilbake til bilen. En tur på omtrent en mil og som tar oss nesten to timer, eller litt over om forholdene ikke er helt bra.

Det er ikke så ofte vi står på parkeringsplassen ved Tovdalsveien og gjørs oss klar uten at det er kaldt. Oftest er det vinden og temperaturen som gjør det til en litt grøssen start. Denne dagen – sent i september, var det bra vær og nesten ikke vind. Vi ble omtrent ikke kalde en gang.

Den vanlige stien fra parkeringsplassen og mot Synesvarden går mellom to gjerder nesten opp til Kartakalven, før den går nedover før bakken opp til toppen. Det er en traktorvei som gjør bakken litt greiere, men der er det en del søle og mye, - og ungdyr. Det var likevel den veien vi valgte denne dagen. Det ville antakelig være mye sorpe uansett hvor vi gikk – og dyra så vi ikke i det hele tatt på veien sørover.

Det var en litt underlig dag. Godt vær og flotte forhold – noe vi holder søle og sorpe utenfor, men nesten ikke mennesker på tur. Det satt to damer på toppen av Synesvarden, men eller så vi ingen andre. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det ingen biler, og det tror jeg ikke jeg har opplevd før.

For broderen og meg ble det en tur i jevn og grei fart opp til Synesvarden og videre nedover mot Steinkjerringå. Det var sorpet og sleipt, og det ble litt forsiktig gåing, men vi kom oss greit fram.

Nesten nede ved Rindarhagen – rett før Steinkjerringå, spurte jeg broderen om vi ikke skulle ta om Holmavatn og gjøre en rundtur av det. Det ville gjøre turen et par kilometer lengre, men det ville bli en litt annen tur en den vanlige opp og ned.

Det er for det meste opparbeidet sti mot Holmavatn og videre opp til Synesvarden, men likevel var det omtrent like mye sorpe der. Jeg hadde håpet på en noe mer «tørr» sti.

Det ble skikkelig varmt i ryggen nede i le av trekken. Det minnet mye om sommer en stund. Det var helt riktig å utvide turen i slikt flott turvær – på tross av sorpa.

Det ble til og med tid til en liten pause i solskinnet. Det er ikke alltid vi tar oss tid til å sitte ned – jeg er ikke helt sikker på hva som haster, men ting må gå kjapt.

Det gikk i jevn fart tilbake til Synesvarden. Bakken nedover på veien mot parkeringsplassen er så pass grei at vi i gamle dager jogget nedover. Denne dagen ble det litt mer forsiktig gåing.

Da vi skiftet tøy på parkeringsplassen, mente broderen at jeg burde ha på jakke, men temperaturen var så pass sommerlig at jeg ikke hadde problemer, selv i en tynn bluse. En flott tur så pass sent i sesongen.

Bjursfjellet fra Sjelset.

En lang bakke opp til flott utsikt.

Det har vært en lang periode med dårlig vær, men med noen dager inne i mellom som har hatt godt vær. Tirsdag meldte YR om sol og rimelig bra turvær. Det skulle være opphold og midt på dagen mente YR sola ville skinne skikkelig.

En slik dag måtte utnyttes. Det har ikke vært for mange flotte turdager, selv om YR i mange tilfeller tar feil og melder dårligere være enn det som kommer.

Annen hver tirsdag er egentlig en dag med «sosiale forpliktelser», men denne dagen var for flott til å sitte inne. Jeg fabulerte om en riktig langtur, om jeg bare kunne bli enig med meg selv om hvor turen skulle gå. Da ringte Einar, og ville gjerne være med på en tur.

Det er alltid kjekt med følge på tur, og det er etter hvert ikke så mange som er interessert i tur på samme måten som meg. De fleste jeg kjenner er jo i samme aldersgruppe som meg.

Med Einar som følge på turen, ville det være helt greit med en litt kortere tur enn fire – fem timer. Det er en tur jeg har tenkt på ganske lenge – i flere år faktisk, men som jeg aldri har kommet meg til å gå. Den kunne faktisk passe bra denne dagen.

Det står et skilt oppe i Jærbuskaret, som viser vei til Bjursfjellet. Fra Skiltet er det tre kilometer til toppen. Jeg har ikke fått meg til å gå fra Sælandsskogen , opp til toppen og tilbake. Det har virket som en lang tur, og med mye bakker.

Etter hvert har jeg jo kommet meg opp på toppen av Bjursfjellet, etter en runde rundt Engjavatnet. Noe som må være mye lengre enn opp til toppen fra Sjelsetveien. Det ville likevel være greit å sjekke ut den korte turen til toppen av Bjursfjellet.

Einar var gjerne med på en tur fra Sjelset til toppen. En liten sjekk på kartet fortalte meg at det ville bli mellom 100 og 50 høydemeter mer enn opp til Dalsnuten, og at det i det minste ville være dobbelt så langt.

Vi startet fra veien mellom Kleiva og Sjelset, og tok veien oppover mot Jærbuskaret. Sola Yr mente vi ville få ble bak skyene, og det blåste en del mer enn meldt. Været var bra for tur, men jeg hadde håpet på skikkelig sol.

Fra Jærbuskaret er det mulig å komme ned til «den søta hola» på begge sider av Bukkanuten. Denne gagen ble det til at vi tok vestsiden rundt og bakken ned. Det er vanskelig å si hva som er letteste vei, men på sørøst siden av Bukkanuten går turen hele tiden på god traktorvei. Det gå antakelig kjappest.

Det er enkelt å følge veien over de flotte markene, og videre oppover mot toppen. Selv om det er noen bratte kneiker, så er det helt greit å komme opp.

Øverst og opp mot selve toppen er det bar hei og vidt utsyn. Det er mulig å se store deler av Jæren fra toppen, og innover var det lett å finne Vådlandsnutene omtrent rett øst.

Vi tok en god pause før vi startet nedover, som var mye lettere en oppover, og vi holdt noe høyere fart. Med nesten bare nedoverbakker, gikk det helt greit å komme tilbake til bilen.

Turen ble ikke på mer en omtrent 8 kilometer, og vi brukte omtrent to og en halv time – uten å regne med pausen. En enkel og grei topptur.

Over haug og hammer fra Gramstad.

5 topper og mange høydemeter.

Værmeldingen denne søndagen, var ikke den aller beste. Det skulle ikke regne, men sola ville være skult bak skyene, og det skulle blåse opp mot 12 m/sek i kastene. Det måtte bli tur, men hvor burde jeg ta ut.

Oppe i heia er vind ikke spesielt bra. I det åpne terrenget, kjennes vinden godt, og det kan lett bli tungt å gå mot vinden, selv på flat mark. Jeg fikk holde meg i lavlandet denne dagen. Det ville muligens være greit med en tur fra Gramstad.

Nå er det mange turmuligheter fra Gramstad, men de fleste går opp og ned til Dalsnuten. En tur på 3-4 kilometer, og selv om det er en drøy bakke opp til toppen, er det greit mulig å gå fram og tilbake på en time.

Det er en for kort tur for meg, og jeg liker helst å ta stier hvor det ikke er «trengsel». Oppover mot Bjørndalsfjellet er det adskillig mindre trafikk. Det går folk mot denne toppen også, men langt færre enn mot Dalsnuten.

Nå tar jeg, i hvert fall så lenge jeg går alene, innover Bjørndalsmyra og opp til Mattirudlå før jeg setter kursen mot Bjørndalsfjellet. Inn myra og opp mot Mattisrudlå er det aldri folk. Det hender jeg treffer noen på vei fra Bjørndalsfjellet, men denne dagen møtte jeg ingen.

Jeg kunne se folk på toppen da jeg gikk bortover, men oppe var det bare tre stykker som tok en pause bak varden – i le av vinden. Nedover mot veien og videre over Fjogstadnuten og bort til stidelet mot Resasteinen gikk det folk. Så snart jeg la stidelet bak meg og gikk mot Løemyr og Sørdalsleite, var jeg alene.

I bakken opp over mot Resasteinen kunne jeg se en kar som også gikk oppover. Da jeg begynte på det bratteste partiet, så jeg karen på vei nedover. Han gikk adskillig mer forsiktig enn meg, og ble kjapt tatt igjen av andre på vei nedover. Det hender jeg ser folk som løper ned denne bakken, hvor karen forsiktig kom ser nedover på hendene og beina.

Det ble ingen tur mot Dalevatn, jeg gikk over toppen , og bestemte meg for å ta den gode stien nedover mot «Skaret» og videre mot Revholstjørn. Noen har lagt ned ganske mye arbeid med å rydde og forbedre stiene fra Skjørestadfjellet.

Jeg tok den nye – merkede – stien fra «Skaret» mot Gunnarsbeget og Sørdalsbakken. Her var stien tidligere ganske våt, og jeg tenkte litt på hvor mye sorpe og vann det ville være her. Det var lagt ut ganske mange lemmer på dette strekket, og nå er stien grei å gå, selv med våt bakke.

Dalsnuten var tidligere en topp jeg bare av og til tok med på en tur over Skjørestadfjeller og ned til «Skaret». Denne gangen hadde jeg tenkt å ta med den toppen og. Jeg har vanligvis tatt ut i terrenget og ned mot stien mellom Revholstjørn og Resasteinen. Det er en merket sti i den retning som jeg aldri hadde gått. Den gikk litt opp og ned og var – om jeg ville opp til toppen på Dalsnuten – en omvei.

Jeg kom likevel greit opp stien på østsiden av Dalsnuten og gikk bort til den andre «oppstigningen». Her var det mye folk, rene folkevandringen, selv om det blåste så pass at jeg måtte ta «støttesteg» øverst.

Det var helt greit å ta enkleste vei om Revholstjørn tilbake mot Gramstad. Turen er en langtur på muligens 13-14 kilometer og med en del høydemeter over fem topper. Jeg var likevel i rimelig god form da jeg kom til bilen – etter nesten fire timer på tur.

En høst-tur med lyden av fosser som følge.

En tur med flotte farger.

Det er så avgjort høst på Blåfjellenden. Sauene er tatt ned, lyden av sauebjeller forstyrrer ikke på morgenen. Myrene er brune og med en mørkerød undertone. Bjørkene har en gylden tone, men mye av bladene er alt havnet på marka. Det er ofte den fineste tiden for en fjelltur, men her bestemmer været.

Som vanlig hadde Yr varsler om mye nedbør, og noe vind. Den skulle komme fra sør, og med været fra sør, blir det oftest mindre regn innover mot Blåfjellenden fra Hunnedalen enn det YR mener vil komme.

Denne gangen var det opphold og bra vær, selv om mente det kunne regne hele dagen. Jeg hadde i hver fall ikke mer enn noen få dråper helt i starten av turen innover.

Det var likevel mye vann i elver og bekker. Det rant og fosset over alt. Det var lyden av fossene som fulgte meg denne dagen innover heia. Så snart lyden av en foss var bak meg kunne jeg høre en ny foss.

Det hender, spesielt i snøsmeltingen og med mye nedbør at Fossebekken går større, og denne gangen var det vanskelig å komme over helt tørrskodd. Jeg måtte nedi vannet til langt opp på leggen. Jeg fikk litt vann i den ene skoen, men ikke så mye at det laget problemer.

Selv om ikke vannet laget problemer, så var marka så pass bølt at det liksom ikke var noe hold. Torva forsvant under foten og det ble noen «støttesteg» nedover bakkene, og med «bremsespor» enkelte plasser.

Jeg hadde ikke regnet med at det ville være andre i heia på en dag midt i uka, men innover kunne jeg se spor av to personer – og jeg gikk innpå.

Inne på hytta satt det to danske gutter. De hadde kommet fra Danmark den dagen og ville til Sandvatn dagen etter – via Langavatn. En tur på 6-7 timer. De hadde brukt over fire timer inn.

Jeg forsøkte – litt forsiktig – å antyde at turen via Langavatn er lang, og at de muligens burde tenke på å gå direkte – en tur på «bare» tre – fire timer normalt. Det ble til at gutta tok turen direkte mot Sandvatn, men først etter å ha tatt en omvei nedover Fidjadalen mot Mån. Direkte motsatt vei av den de planla å gå. Det er en fordel å sjekke kart og himmelretning før en tur.

Jeg fikk også anledning til å prøve min nye Garmin Inreach. Nå er den gamle Iridium 9555 pensjonert. Det er muligens bedre med toveis tale, men i løpet av de – ganske mange – årene jeg har hatt telefonen, så har det aldri blitt en virkelig nødsituasjon. I hvert fall ikke en situasjon der telefon vil være bedre enn en SMS – som kan sendes fra en Garmin Inreach.

Bestyrerinnen fikk beskjed om at jeg var kommet vel fram, og jeg fikk svar tilbake. I tillegg ble jeg også oppmerksom på at den nye dingsen burde skues av innendørs. Den brukte over 80% av strømmen i løpet av natta.

Det blir tidligere og tidligere mørkt. Alt i halv ni-tiden måtte jeg tenne stearinlysene. Natta var overskyet og mørk, men på morgenen klaret det opp, og solskinnet lyste opp fjellsiden mot nord, og krøp nedover til sola skinte inn vinduet på hytta.

Pytten utenfor lå speilblank. Lyset var helt fantastisk. Fargene kom skikkelig fram, og det ble en virkelig flott høstmorgen på Blåfjellenden. Det er en slik morgen jeg får oppleve, bare en sjelden gang.

Det var meldt skikkelig bra vær den dagen, og jeg hadde det ikke travelt med å komme meg avgårde, tilbake til Hunnedalen. Timene ble tilbrakt i eget selskap på Blåfjellenden. En riktig flott anvendelse av tid.

Turen tilbake ble helt som vanlig. Vannet i bekker og tjern hadde minket. Det var helt uproblematisk å krysse over denne dagen. Det var flott å gå i solskinn med høstfarger. Jeg brukte tid på å se meg rundt denne dagen.

Ensom tur rundt Engjavatnet fra Sælandsskogen

Sol i stedet for regn.

Høsten er her, med varsel om store nedbørsmengder og om lyn og torden. Yr var klar på at det ville regne nesen hele tiden resten av uka. Som vanlig var jeg litt skeptisk til en slik værmelding. Så galt kunne det ikke helt være. Det måtte være mulig å gå en tur uten å få regn hele veien.

Tirsdag var det fortsatt gule varselskilt på sidene til yr for Sælandsskogen. Jeg forsøkte å finne en periode med litt mindre regn eller aller helst med litt opphold inne i mellom.

Midt på dagen, så det bedre ut en resten av dagen. Noe som selvsagt passet meg bra. Jeg kunne tenke meg den helt vanlige turen over Hafjell, til Bjødnali, vider forbi «Skogen» og Brei lia og rundt Navngjeten, før retur til bilen. En tur på to-tre timer.

Med varsel skilt og greier på YR sine sider, regnet jeg med å måtte vandre en del i regn, og jeg lurte også på hvor mye vann det ville være i elvene. Nå har jeg gått våte turer før noen ganger, og det blir som regel en grei tur på tross av nedbøren. Her var det bare å komme i gang.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen skinte sola, og det fortsatte den å gjøre mens jeg strevde meg oppover bakkene mot Hafjell. Først helt oppe på toppen kunne jeg kjenne de første dråpene. Jeg fikk på meg jakken og fortsatte nedover, og regnet holdt opp.

Det ble igjen sol og bra vær, men vått var det. I bakken opp mot toppen var det enkelte plasser som å vasse i en bekk. Heldigvis holder fortsatt mine ALFA Impala vannet ute, selv etter tre år og bytte av såle og Ore-Tex.

Det var lam på marka da gikk mot «Skogen» Sauene stå lengre borte bak porten og kikket mot lammene. De for foran bortover veien og jeg måtte ta det med ro for ikke å stresse dyra for mye.

Skogsråen gikk stor, og fossen litt lengre oppe i dalen buldret høylytt. Jeg har kommet over denne nå med mer vann. Men jeg måtte tette lukene, og bare hoppe over. Det ble med et par steg ned i vannet, uten at det kom vann i støvlene.

Jeg har noen ganger tatt turen opp om Bursfjellet på turen rundt Navngjeten. Denne gangen hadde jeg sosiale forpliktelser, og måtte være hjemme tidlig. Det ble ingen tur i høyden. Det får bli neste gang.

Hele uværet på denne turen besto av en liten skur og noen dråper senere. Den siste delen av turen var det mer sol enn skyer, og temperaturen steg merkbart.

I det flotte været, for det ble flott turvær etterhvert, så ble det til at jeg gikk og kikket mer rundt. Det var flotte farger, med blå himmel og mørke brune myrer. Vannet lå omtrent speilblankt og sola skinte på toppene. Det ble en virkelig kjekk og fin tur.

Det var ikke mange andre som syntes det kunne være greit med en tur i regn. Jeg traff ikke andre på hele turen. Det ble en ensom tur. Helt nede ved Sælandsskogen traff jeg en kar som jobbet med å forbedre stien. Det er et vått parti i veien, og her ville han grave grøfter for å lede vannet vekk, som frivillig dugnad. Godt gjort.

Søndagstur på Høgjæren med flott følge.

Fint vær og mange folk på tur.

Bestyrerinnen ville på tur denne søndagen. Nå var det ikke så underlig. Værmeldingen var full av meldinger om regn og vind – fremover. Søndag skulle det være bra vær med sol og god temperatur.

Bestyrerinnen mente det ville være en grei dag å ta ut på tur. Det ville antakelig være den siste dagen med en smak av sommer. Fremover så det mørkt og regnfullt ut.

Problemet var å finne en tur som passet for alle. Vi ville ikke bli alene på turen, broderen hadde alt meldt interesse for å være med, og da han hørte at Bestyrerinnen skulle ut å gå, fikk han også med Bjørg.

Vi ville bli fire på tur, men det er litt forskjell på hva slags turer de forskjellige er interessert i å ta ut på Jeg, for min del, kunne tenke meg en skikkelig langtur, noe som antakelig ingen av de andre var helt klar for.

Broderen kunne nok tenke seg en «normal» søndagstur på en mil eller der omkring. Jenten så nok for seg en litt kortere tur og i et noenlunde rolig tempo. Bestyrerinnen har vært plaget med en fot en tid, og ville gjerne ta en test tur.

Det var ikke vanskelig å bli enige om en runde på Høgjæren ut fra parkeringsplassen ved Holmavatn. Den vanlige runden, til Synesvarden og ned mot Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn, er en av broderen og jeg sine «onsdags»turer. Korte og kjappe treningsturer,som ikke kommer med i loggen.

For mange er dette en langtur, hvor mange bruker «hele dagen». Turen er ikke mer en 7 kilometer og ta oss normalt en og en halv time. Sammen med jentene ville det nok ta litt lengre tid.

Sekken ble pakket med te og kaffe og Gjendekjeks. Det var meldt flott vær og det kunne på mange måter passe bra med en stopp underveis. Vi hadde det jo ikke travelt.

I motsetning til når broderen og jeg går denne turen, starter alltid Bestyrerinnen med å gå mot Synesvarden. Vi går mot Steinkjerringå. Samme turen i avstand, men Bestyrerinnen mener hun får en kjekkere tur ved å ha utsikten mot havet på turen mellom Synesvarden og Steinkjerringå.. Broderen og jeg ser vel ikke fullt så mye på utsikten.

Med flott vær og lite vind, vil det være andre enn oss på søndagstur. Det var en del biler på parkeringsplassen da vi kom, men det ble flere etter hvert. Vi møtte og ble forbigått av en del på første strekket mot Synesvarden.

Det var ikke like mange folk mellom Synesvarden og Steinkjerringå, men på vei fra statuen og tilbake til Holmavatn, var det masse folk, rene folkevandringen. Det er sjeldent jeg opplever så mange folk på Høgjæren.

Vi holdt en grei og jevn fart, og det ble ikke stopp for en liten pause før vi omtrent var ferdige med turen. Det var kjekt å sitte ned i sola og ta en kopp te med et par – fem – Gjendekjeks.

Det ble en grei tur. I det flotte været var det kjekt å gå i det åpne landskapet på Høgjæren. I tillegg var det klar luft, og det var lett å se alle vindmøllene, over 200, på turen. Og utsikten mot havet var flott.

En ensom høst-tur til Blåfjellenden.

En flott tur på tross av dårlig værmelding.

Forrige uke var det antakelig et siste farvel til sommeren, og denne uka meldte YR at det ville være skikkelig høst, med vind, regn og temperatur under ti grader.

Det var i hvert fall ikke sommer da jeg startet innover mot Blåfjellenden. Lett regn men lite vind. Meldingen lød på bare lett regn de første timene., og siden skulle det komme skikkelig nedbør.

Ingen hadde nevnt sol. Det var nettopp hva jeg opplevde den første timen innover heia. I tillegg var bakken omtrent tørr, og det var egentlig gode forhold.

Nå hadde jeg både vinden og solgløttene bakfra, jeg måtte hive av jakken bare et kort stykke oppe i bakken. Det kom mørke skyer og lett regn da jeg nådde Saftbekken, og jakken kom på igjen.

Det enkleste grepet for å slutt på regnet er selvsagt å ta på regntøy. Det ble med den lille regnskuren, og jeg kunne omtrent ha beholdt jakken i sekken på hele turen.

Det er litt spesielt å gå innover heia på høsten. Sauene er vekk, småfuglene har dratt, og denne gangen var det ikke folk på tur i det hele tatt. Jeg var alene, og det var stillheten jeg «hørte». Det er flotte farger, men ikke vårgrønne optimistiske farger, mer brune og dempede farger, som passer litt til en mer dyster stemning.

Jeg burde være vant med å suse rundt i heia alene, likevel er det grei om andre også er på vei i samme stien som meg. Denne gangen ventet jeg å bli alene på hytta, og ville bli skikkelig overrasket om andre også var på tur. Værmeldingen var ikke god. Været var derimot helt greit.

Inne på hytta var det å gjøre de vanlige tingene. Hente vann og ved, sette på tevann og fyre opp i ovnen. Det var lenge siden det hadde vært nødvendig å fyre, men denne gangen var det bare så vidt over ti grader inne, og selv om jeg var varm da jeg kom, ville det fort bli kaldt.

Det med fyring er for så vidt ikke så enkelt, etter et par timer ble det selvsagt for varmt, og det ble lettelse i antrekket resten av kvelden. Heldigvis uten andre til stede...

Regnet Yr hadde nevnt kom rett etter jeg hadde kommet til hytta. Det kom en del regn i løpet av natta også, så værmeldingen var «nesten» riktig, bare litt forsinket.

Mørket kom rundt ni, med en god bok på lesebrettet, hadde jeg ikke problemer med å få tiden til å gå til leggetid. I løpet av natta steg temperaturen noen grader, selv om det klaret opp en del.

På morgenen var det noen tåke dotter på toppene. De forsvant og skydekket sprakk litt opp. Kunne Yr igjen ha meldt litt dårligere vær enn det som ville komme. Meldingen var mer vind og mer regn, men først litt ut på dagen.

Jeg pakket sekken og kom meg avgårde ganske tidlig. Jeg håpet at regnet ville holde seg borte til jeg kom opp bakken. I toppen av bakken kunne jeg se mørke og truende skyer i sør, men regnet holdt seg fortsatt vekk.

Først etter en time på vei mot Hunnedalen fikk jeg regn på meg og måtte hive på jakken. Regnet varte bare en kort stund, før det igjen ble opphold. Vinden som YR hadde nevnt, kom aldri over en lett bris, og laget ikke problemer i det hele tatt.

Bortsett fra at det var høstfarger og temmelig stille i heia, var både turen inn og turen tilbake greie og kjekke turer. Værmeldingen hadde nok skremt vekk en del folk, men denne gangen var det helt greit å være på tur. Det kunne godt ha vært flere enn meg i heia.

Fire støler fra Sælandsskogen - en flott tur.

Høst, men fortsatt sommertemperatur.

Etter en fire timers rundtur i Madlandsheia på lørdag, var jeg ikke helt klar for tur på søndagsmorgen. Beina var tunge og stive. Jeg var ikke sikker på om jeg burde gå tur i det hele tatt.

Det ble frokost som vanlig og jeg tok det egentlig ganske rolig. Det var ingen ting som hastet. Om det ble en tur rundt stuedøra, så kunne jeg starte godt ut på dagen.

Det var fortsatt varmt, men hjemme lå det skodde og skyer, og det så ikke ut som om sola skulle komme igjennom med det første. YR melde sol og fortsatt sommer, men mandag ville været snu og det ville være slutt på sommeren.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet, jeg burde utnytte den siste sommerdagen dette året. Kvart på elleve kom sola igjennom, og det så ut som om det likevel ville klare opp. Glemt var stive og såre bein. 6 minutter elleve satt jeg i bilene med kurs for Sælandsskogen.

Det var fortsatt ingen planer om noen langtur. Jeg så for meg en tur muligens rundt Engjavatnet, eller ville jeg klare å ta med Bjursfjellet også?

På parkeringsplassen bestemte jeg meg for å gå opp Urdådalen til Bjødnali, og i bakhodet spøkte det en forestilling om å gå over til Ristøl og Lauvlia og videre ned til Skogen og Breilia. Det ville i så fall nok en langtur den dagen.

Det er ikke så ofte jeg går opp dalen til Bjødnali, som oftest blir det en tur oppom Håfjell og Vindskaret. Det viste seg at turen opp Urdådalen er ti minutter kortere enn over Håfjell.

Det var rette dagen å gå Urdadalen. Været oppførte seg, og sola skinte lengre og lengre mellom skyene. Det var høst, og flotte farger. Løvet dekket stien og bladene som hang igjen var gule og rødgule. Blåknapp viste godt igjen langs stien.

Etter det vanlige bilde oppe fra gården, tok jeg fatt på bakken oppover mot Ristølnuten og Ristøl. Her viste stien ganske bra, og noen har tatt seg bryet med å varde oppover. Det var lett å finne greieste vei mot gjerdeklyveren øverst.

Denne gangen var det til og med greit å krysse myra mellom Ristøl og Lauvlia, og det var kjekt å få med seg de flotte fargene også her.

Det er flott utsikt fra stien oppover, og over på andre siden er det god sikt innover heia og mot Skårlandskulå og Sikvalandskulå. Tjernene lå nesten speilblanke og sammen med høstfargene ble det en opplevelse å gå turen denne gangen.

Selv på en søndag med godt vær og gode forhold, var jeg alene fra jeg forlot Taksdalsvatnet til jeg igjen var nede ved Sælandsskogen etter å ha gått Jærbuskaret og om Sjelset.

Området rundt de fire stølene og Engjanemyrane, er virkelig et flott turområde, og fortjener flere besøkende enn bare meg – på en fin søndag i september.

Nå er det litt feil å si at det ikke er andre. Det var ungdyr ute på markene nesten hele veien rundt, og i Jærbuskaret, måtte jeg dele veien med en flokk kyr. De gjorde ikke noe vesen av meg som gikk omtrent midt i flokken, og jeg var egentlig litt takknemlig for nettopp det.

Det ble ingen spurt mot mål denne gangen, for å si det slik. Jeg ble stiv igjen av å gå veien fra Sjelset og til Sælandsskogen, og kunne kjenne at det hadde blitt en langtur denne dagen også. Jeg var likevel godt fornøyd med turen.