En sommertur rundt Engjavatnet i september.

En flott tur i flott vær.

Plutselig var sommeren tilbake. Her hadde jeg tatt ut på tur for å utnytte et på dager som YR mente ville bli flotte dager, men ellers var det smått med sommer i værmeldingene fremover. Så ombestemte de seg og kom med varsel om mye mer sommer.

Mandag var det snakk om sol, lite vind og høye temperaturer, og det måtte bli en tur. Jeg var ikke helt klar for en ny overnattingstur, og tok derfor kontakt med broderen for å høre om han kunne tenke seg en tur fra Sælandsskogen.

Vi avtalte å treffes på parkeringsplassen. Jeg tenkte på en tur oppom Bjursfjellet – om broderen bare ville ta den korte runden over Håfjell og Bjødnali, før Jærbuskaret og tilbake via Sjelset. Det var jo mulig jeg fikk presset broderen med på den etter hvert vanlige runden rundt Engjavatnet. Det fikk tiden vise.

Da vi møttes i Sælandsskogen, hadde vi på sommerklær. Kortbukse og bare en tynn kortarmet ullbluse. I sola var det varmt, men inne i skogen var det fuktig og det føltes mye kaldere. Det tok jo ikke lange stunden oppover bakkene før vi var varme.

Øverst i bakken i Vindskaret, var det en kald trekk, men vi tok likevel turen opp om Håfjell – som fortsatt har skiltet med Blåfjell. Bakkene nedover mot Bjødnali gikk lett og fint, og det tok ikke lang tid før vi sto midt i en stor saueflokk nede ved garden.

Det var skikkelig kjekt å gå langs Bjødnalivatnet i sola. Vi tok det egentlig litt rolig, og da vi sto ved porten mot «Skogen» og Breilia, bestemte broderen seg for å bli med rundt Engjavatnet.

Det ville ikke bli en tur til toppen av Bjursfjellet denne gangen. Det kunne på mange måter passe bra å ta en litt kortere tur. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt en del turer i terrenget i det siste. Nå er turen oppom Håfjell og innom Bjødnali og rundt Engjavatnet, omtrent 11 kilometer og tar mellom to og en halv til tre timer.

Det er alltid litt spennende å gå fra «Skogen» og mot Engjanemyra. Denne gangen kunne vi ikke se dyra ute på marka og det kunne jo hende at vi ville støte på flokken på veien. Denne dagen var det ikke spor eller annet etter dyra som holder til her, og vi kunne følge stien – uten å gå rundt dyr.

Mellom de gamle steingardene og gjeilene, passet det godt med en pause. Broderen hadde med saft, og på en varm dag var det nødvendig med veske. En kjapp pause gjør ofte godt. Det gikk lett bortover mot myra etter pausen.

Sporene av driften på stedet er fortsatt godt synlig, og selv om driften opphørte på 50 tallet, er kontrasten stor til hvordan en gard blir drevet i dag. Steingjerder og små åkerflekker og i myra merke etter uttak av torv til brenne.

Fra Jærbuskaret og videre tilbake til bilene er det god vei og traktorvei stor sett helt til parkeringsplassen. 3 kilometer på god vei, med nedoverbakke og lite oppover, går kjapt. Etter nesten tre timer på tur, sto vi ved bilene. Broderen var godt fornøyd med å ha tatt en litt lengre tur en planlagt, og jeg var godt fornøyd med sommerværet.