Over haug og hammer fra Gramstad.

5 topper og mange høydemeter.

Værmeldingen denne søndagen, var ikke den aller beste. Det skulle ikke regne, men sola ville være skult bak skyene, og det skulle blåse opp mot 12 m/sek i kastene. Det måtte bli tur, men hvor burde jeg ta ut.

Oppe i heia er vind ikke spesielt bra. I det åpne terrenget, kjennes vinden godt, og det kan lett bli tungt å gå mot vinden, selv på flat mark. Jeg fikk holde meg i lavlandet denne dagen. Det ville muligens være greit med en tur fra Gramstad.

Nå er det mange turmuligheter fra Gramstad, men de fleste går opp og ned til Dalsnuten. En tur på 3-4 kilometer, og selv om det er en drøy bakke opp til toppen, er det greit mulig å gå fram og tilbake på en time.

Det er en for kort tur for meg, og jeg liker helst å ta stier hvor det ikke er «trengsel». Oppover mot Bjørndalsfjellet er det adskillig mindre trafikk. Det går folk mot denne toppen også, men langt færre enn mot Dalsnuten.

Nå tar jeg, i hvert fall så lenge jeg går alene, innover Bjørndalsmyra og opp til Mattirudlå før jeg setter kursen mot Bjørndalsfjellet. Inn myra og opp mot Mattisrudlå er det aldri folk. Det hender jeg treffer noen på vei fra Bjørndalsfjellet, men denne dagen møtte jeg ingen.

Jeg kunne se folk på toppen da jeg gikk bortover, men oppe var det bare tre stykker som tok en pause bak varden – i le av vinden. Nedover mot veien og videre over Fjogstadnuten og bort til stidelet mot Resasteinen gikk det folk. Så snart jeg la stidelet bak meg og gikk mot Løemyr og Sørdalsleite, var jeg alene.

I bakken opp over mot Resasteinen kunne jeg se en kar som også gikk oppover. Da jeg begynte på det bratteste partiet, så jeg karen på vei nedover. Han gikk adskillig mer forsiktig enn meg, og ble kjapt tatt igjen av andre på vei nedover. Det hender jeg ser folk som løper ned denne bakken, hvor karen forsiktig kom ser nedover på hendene og beina.

Det ble ingen tur mot Dalevatn, jeg gikk over toppen , og bestemte meg for å ta den gode stien nedover mot «Skaret» og videre mot Revholstjørn. Noen har lagt ned ganske mye arbeid med å rydde og forbedre stiene fra Skjørestadfjellet.

Jeg tok den nye – merkede – stien fra «Skaret» mot Gunnarsbeget og Sørdalsbakken. Her var stien tidligere ganske våt, og jeg tenkte litt på hvor mye sorpe og vann det ville være her. Det var lagt ut ganske mange lemmer på dette strekket, og nå er stien grei å gå, selv med våt bakke.

Dalsnuten var tidligere en topp jeg bare av og til tok med på en tur over Skjørestadfjeller og ned til «Skaret». Denne gangen hadde jeg tenkt å ta med den toppen og. Jeg har vanligvis tatt ut i terrenget og ned mot stien mellom Revholstjørn og Resasteinen. Det er en merket sti i den retning som jeg aldri hadde gått. Den gikk litt opp og ned og var – om jeg ville opp til toppen på Dalsnuten – en omvei.

Jeg kom likevel greit opp stien på østsiden av Dalsnuten og gikk bort til den andre «oppstigningen». Her var det mye folk, rene folkevandringen, selv om det blåste så pass at jeg måtte ta «støttesteg» øverst.

Det var helt greit å ta enkleste vei om Revholstjørn tilbake mot Gramstad. Turen er en langtur på muligens 13-14 kilometer og med en del høydemeter over fem topper. Jeg var likevel i rimelig god form da jeg kom til bilen – etter nesten fire timer på tur.