Påsken på Blåfjellenden 2024.

Mye dårlig vær og få gjester.

Det var ingen utfordring å komme inn til Blåfjellenden denne påsken. Som i fjor, ble det scooter transport. Som i fjor, er unnskyldningen at vi hadde så pass mye med oss til komlemiddagen skjærtorsdag at vi trengte å bli transportert.

Nå er påsken ikke uten fysiske anstrengelser. Det tar virkelig lang tid – mange timer, å støvsuge begge hyttene skikkelig. Spindelvev og støv og sand i krokene forsvinner ikke uten at støvsugingen gjøres skikkelig. Jeg blir i hvert fall svett.

Når hyttene er rene, gjenstår jobben med å få av og - ikke minst – få på sengetøyet. Blåfjellenden har nesten 50 sengeplasser (Det meste som madrass på gulvene oppe på hemsene.)

Nå har jeg heldigvis god hjelp av Bestyrerinnen. Vi må begge stå på for å bli ferdig med sengetøy og støvsuging på to dager. Det kjennes godt i muskler som ikke brukes til daglig.

Vi har opplevd mye forskjellig vær i løpet av alle de årene vi har holdt til på Blåfjellenden. Dette året går inn som den påsken med absolutt verst vær.

Vi fikk en dag – heldigvis. Det var mandag og den dagen vi kom til hytta. Den dagen var det mulig å sitte utenfor i sola. Det kom innom folk på dagstur. Gamle kjente fra mange påsker opp gjennom årene. Det er virkelig hyggelig å treffe de samme menneskene som har vært hos oss tidligere.

Tirsdag og onsdag kan bare beskrives som begredelige. Det regnet. Det blåste. Vinden var så pass kraftig i kastene at jeg hadde problemer med å stå oppreist. Det ristet i hytta om natten og jeg kunne høre regnet hele tiden, natt til onsdag.

Ut over uka forsvant det så pass mye snø at jeg trodde det muligens ville bli problemer med transporten tilbake. Nede ved Blåfjellenden, på 600 moh, gjorde regnet og vinden at det etter hvert ble bare rabbene bortover.

Nå viste det seg at oppe i høyden var været ikke helt det samme. Mens vi hadde regn omtrent hele dagen torsdag, fikk gjestene til Komlemiddagen på skjærtorsdag (ni stykker) en nesten tørr tur over heia på 7-800moh. De hadde vinden bakfra og det blåste heller ikke så mye som hos oss.

Vi så ikke blå himmel tirsdag og onsdag, og først sent torsdag etter middag, fikk vi enkelte solglimt. Fredag- da gjestene fra komlemiddagen, tok ut, regnet det skikkelig. Jeg kan tenke meg kjekkere ting å gjøre, enn å gå på skitur i regn.

Fredag gjorde vi rent og ryddig i begge hyttene – og uthuset/dassen. Nå er hyttene klar for nye gjester.

Selv om det var få overnattingsgjester, og færre dagsturister, så kom det to stykker på fredag som ville ligge over til lørdag. Far og sønn på påsketur. Været var nok bedre enn de andre dagene, men de fikk regn på seg, de og.

Lørdag morgen var vi klar for tilbaketuren og ventet litt spent på snøscooterne. De kom tre i følge, og selv med så pass mange sleder, fikk vi problemer med å få med alt som skulle ut. Føret var bløtt og de gjorde at sledene ikke kunne lastes for tungt.

Med regn og vind i tre dager, og bare litt bedre vær på fredag, hadde vi håpet på bra vær lørdag. Det var ikke vind, men til gjengjeld tett tåke. Skikkelig tett tåke. Vi fikk virkelig sett hvor nødvendig det kan være med kvisten som settes ut. Det var omtrent ikke mulig å se mer enn en kvist om gangen. Vi kom oss likevel greit tilbake til bilen.

Strandtur på palmesøndag – i flott vær.

Sammen med Bestyrerinnen, Bjørg og broderen.

Dagen før starten på den store påsketuren til Blåfjellenden, kan det ikke bli en lang og tidkrevende tur. Avtalen er at vi skal treffe Inge Marton i Hunnedalen klokke ti på morgenen dagen etter. Da må bilen være pakket å klar før fuglene har stått opp.

Broderen ville på tur, men han hadde tenkt seg på en av de vanlige dagligdagse kortturene – fra Sele til Hellestø og retur. Nå var jeg ikke helt klar for en langtur, og selv om det ikke fristet spesielt mye med (nok en) strandtur, så ville det være bedre enn å sitte inne å se ut på det nydelige søndagsværet.

Siden vi tenkte oss en kjapp og grei tur, ble det også til at Bestyrerinnen og Bjørg ville være med. Vi ble fire på tur denne dagen.

Nå var det mange andre som også ville på tur denne dagen. Mange andre. Med sol og blå himmel og lite vind var det mange som satset på tur i sjøkanten. Parkeringsplassen ved Borestranden var langt fra full, men det var flere biler enn det jeg har sett, utenom på sommerdager med varm sand sol og flotte forhold.

Broderen og jeg hadde snakket om å gå fra Bore til Reve havn, og tilbake. En tur på omtrent ni kilometer. En tur vi har gått en del ganger i år, og en tur helt uten bakker. En grei og kjekk søndagstur.

Nå ville det muligens bli en tur i lengste laget for Bestyrerinnen og Bjørg, men det ville jo være mulig å snu for de som ønsket det, og vi andre (broderen og jeg) ville jo ta de andre greit igjen.

Det var fortsatt en smak av vinter i lufta da vi tok fatt på stien sørover mot Fuglingene – på innsiden av stranddynene. Vinden kom fra nord, (bakfra), men vi hadde likevel behov for både lue og vanter.

Nå var det andre som var enda mer innpakket enn oss, med fullt vinterutstyr. Andre var mer modige, og en enslig sjel solte seg i kortbukse og med bar overkropp, og godt i le bak sanddynene.

Det ble en kjekk og grei tur sørover mot Reve havn. Fortsatt er natur på denne turen nok så annerledes enn det vi har langs sandstrendene. Det er mye åpne marker og bratt heng ned mot sjøen. Heldigvis er det ikke mye rullestein, men mer gress og åpne områder.

Nå var det ikke bare folk på tur denne dagen. Det var store bølger som kom inn fra havet, og surferene var i sjøen. Bølgene var så pass høye at det brøt innover mot stranden. Surferene måtte ganske langt ut i sjøen.

Det ble ingen pause ved Reve havn. Der jobbet de med å tømme havnen for sand, og ute i sjøen var det en mengde surfere. Vi snudde og gikk tilbake samme vei som vi kom, men med vinden i mot og sol bakfra. Det ble kaldere.

Det ble en helt grei søndagstur, og jeg tror alle var glad for å ha valgt strandkanten på en så flott dag. For noen var turen lang nok, men alle trenger trening til nye turer ut over vår og sommer.

Karten og Brusanuten.

Brusanuten - det høyeste punktet på Jæren.

Det blir ofte de samme turene for meg på vår og høst, og da ganske mange turer med utgangspunkt i Gramstad eller Sælandsskogen. Noen turer er etter hvert blitt «glemt» som Bynuten og rundt Lifjellet.

Et par turer går jeg omtrent bare en eller to ganger i året. Ofte på våren. Dette gjelder Ulvarudlå og turen til Karten og Brusanuten. Jeg sjekket denne turen og det var noen år jeg ikke hadde vært på Brusanuten i det hele tatt.

Jeg hadde tenkt på denne turen en stund, og som vanlig «ventet» jeg på godt vær. Det er kjekkere å gå tur i godt vær, men det blir ikke mange utfluktene om det skal skje i sol og lite vind.

Dårlig erfaring har nok gjort at spesielt turen til Karten og Brusanuten ikke frister med feil værmelding. Det har blitt noen turer i både regn og med sterk vind, selv om værmeldingen i utgangspunktet var grei.

Nå var meldingen for denne dagen ikke spesielt god. Det skulle blåse litt og sola kunne godt være gjemt bak skyene, men det ble ikke nevnt regn. Jeg hadde gått alle de vanlige turene og det var på tide med en litt mindre vanlig tur.

Nå er ikke turen om Karten og Brusanuten lang eller tung. Det er en god del opp og ned, men lite bratte bakker. Spesielt opp til Karten er det bare en lang og grei bakke oppover. Det er likevel nesten 200 høydemeter til toppen. Hele tiden på vei, om ønskelig. Det er en litt kortere sti.

Selv med omveien om Karten, blir turen på ikke mer enn 8-9 kilometer, og med god sti og litt vei er det stort sett en grei tur. Brusanuten er Jærens høyeste topp på 430 moh, så det er totalt noen høydemeter.

Første utfordringen på denne turen er å finne utgangspunktet. Det enkleste er å ta utgangspunkt i Buvegen, og kjøre forbi Kartavodl og forbi Husavatnet. Mellom Husavatnet og Mellomstrandsvatnet går det en vei inn mot sør. Bare 100 meter innover er parkeringsplassen.

Denne dagen fant jeg ikke stien mot Karten, Jeg gikk rett og slett forbi veien som går opp Himmariksskaret og til stien mot toppen. Derfor ble det til at jeg gikk veien til toppen og tilbake ned til stien videre mot Brusanuten langs Kartavatnet.

Kartabekken i sørenden av Kartavatnet har av og til bydd på problemer. Denne dagen var det så pass lite vann i bekken at det gikk greit å komme over på steinene. Bakken opp over i skogen mot Bruaberget var både bratt og sorpet denne dagen.

Rett før den siste oppstigningen mot Brusanuten er det en gjerdeklyver, og her sto det et skilt som viser vei til Hå kommunes høyeste punkt. Som ligger 50 meter ned under toppen. Fra Brusanuten er det altså mulig å se ned på Hå.

Videre tilbake mot bilen går det ganske kjapt ned til Skåddamyra, og denne gang valgte jeg å gå stien på sørsiden av Nedre Skoddamyr og bort til «veien» mot Ognedalsstøen.

Fra der stien tar ut i terrenget og langs Fjæratjødnet og videre mot Kartaviknuten og til veien ned, er det bare en myr som må krysses. Det er lagt ut stein i stien, men det er fortsatt ganske enkelt å bli våt – om du tråkker feil.

For min del var turen rundt helt grei, selv om det ikke var sol hele tiden, og det blåste en del. Turen er likevel ganske kort, og tok meg ikke mer en to og en halv time denne gangen. Det skal bli litt spennende å se om turen kommer til å bli mer brukt fremover.

Engjavatnet og Bjursfjellet - en flott rundtur.

Fra Sælandsskogen i vårvær til vinter på toppen.

Sist jeg planla en 3-4 timers tur, gikk det ikke så bra. Det ble en mye kortere tur en det jeg hadde sett for meg, og likevel kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur.

Antakelig er det to skikkelig «travle» uker i syden, med tur nesten hver dag, og en del lange turer etter at jeg kom tilbake som slår ut. Likevel var det nok en lang tur jeg så for meg denne dagen. En tur fra Sælandsskogen og opp om Håfjell, videre til Bjødnali og så rundt Engjavatnet, før den siste utfordringen, opp til toppen av Bjursfjellet.

Dette er en tur jeg har gått noen ganger, etter at jeg først tok mot til meg og tok med denne siste biten opp til Bjursfjellet. Det gjorde turen rundt Engjavatnet til en litt større «utfordring» enn tidligere. Jeg bruker mellom tre og en halv time og fire timer på denne turen, og sist ble det jogging nedover bakken mot Sjelset.

Tanken var altså å ta turen rundt Engjavatnet og så opp til toppen av Bjursfjellet. Det er antakelig en like lang tur som den jeg ikke gjennomførte fra Gramstad. Med like mange høydemeter og nesten like lang. Ville det gå greit denne dagen.

Værmeldingen var ikke så veldig bra. Det skulle være overskyet hele dagen, men det var ikke meldt noe nedbør. Temperaturen ville også være over null den natten. Alt i alt gode forhold.

Nå ble det faktisk bedre enn meldt. Sola var nesten igjennom og av og til ble det skikkelig solskinn. Selv om det ikke var mer enn 5-6 grader ble det likevel varmt. Det var lite vind.

Jeg hadde kledd meg for vinter, men jakken ble åpen nesten hele turen og lua hadde jeg i hånden mye av dagen. I de øyeblikkene sola var fremme, ble det skikkelig vårlig. Det var kjekt å kjenne sola varme.

Siden det var en vanlig arbeidsdag, trodde jeg ikke det ville være mange andre på tur. Det var spor oppover mot Vinddskaret og på toppen av Håfjellet, (Hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.) traff jeg en som var gått oppover bakken før meg. Etter det var jeg alene.

Vel nede fikk jeg grei på at også andre hadde vært på toppen av Bjursfjellet den dagen, men det var en stund før jeg kom til toppen. Han hadde gått fra Edlandsfjellet.

Selvsagt måtte jeg oppom Bjødnali. Treet til broderen sto på den vanlige plassen, og siden han ikke var med måtte jeg ta bildet denne gangen. Det ble ingen stopp før jeg gikk videre mot Engjavatnet og «Skogen».

Det er alltid litt spennende hvor dyra står, på turen mot Skogen og bortover mot Skogsånå. Denne gangen, som så oftest, var de ute på jordet, men det var ferske spor i «geilen» fra «Skogen» mot Skogsånå. Dyra har alltid vært så greie å gå til sides – et godt stykke – når jeg treffer de i stien.

Bakken opp til Bjursfjellet var like lang og like bratt som alltid. Den begynner greit, men blir brattere etterhvert, og opp mot brinken under toppen, er det bratt...

Jeg kom opp og fikk beundret utsikten, men glemte helt å stoppe opp for å drikke. Trekken gjorde nok sitt. Etter å ha hatt det varmt nesten hele turen, ble det kaldt på toppen. Det var på med lue og vanter, og opp med glidelåsen på jakken.

Av en eller annen grunn er det mye enklere å gå nedover og tilbake til «Den søta hålå». Det er ikke mange utfordringer på resten av turen mot Sælandsskogen. Det er likevel omtrent 6 kilometer tilbake til bilen.

Jeg kunne kjenne det i beina da jeg sto på parkeringsplassen, og jeg burde nok ha drukket noe under turen, men eller var jeg godt fornøyd med en tur i bedre vær en meldt.

Det ble "bare" en rundtur med fire topper.

En kjapp og kortere tur enn planlagt.

Det hender jeg glemmer hvor lett det er å planlegge turer hjemme. Planlegging krever ikke mye krefter. Det er ingen lange bakker, og pusten går greit. Det er på tur at tingene ikke er like lett.

Denne dagen var planen å ta en av de – etter hvert – vanlige langturene. 5 eller muligens 6 topper fra Gramstad. Det burde jo være grei skuring. Det er jo bare å sette i gang og siden holde på – noen timer.

Jeg trodde det ville være mulig å komme opp til Mattirudlå, over til Bjørndalsfjellet og videre fra Fjogstadnuten over Løemyr til Resasteinen og Skjørestadfjellet. Som en avslutning hører også Dalsnuten med, og hva med Øvre Eikenuten?.

Dette er en tur på opp mot fire timer og ganske mange høydemeter. Helt greit å planlegge, men da jeg kom til Gramstad og begynte på bakken oppover mot Bjørndalsmyra, var det ikke så enkelt.

Det var is i stien, og jeg måtte gå rundt. Nå har jeg normalt lite lyst til å gå på islagte stier, men det var egentlig ikke så mye is. Nå ble det også til at jeg kjente godt etter, og jeg syntes det kjentes skikkelig tungt ut i bakkene oppover.

Siden jeg kjente etter, gikk det heller ikke helt greit over Kulheia. Det gikk ikke akkurat trått, men heller ikke lett. Når jeg kjente etter. Så var det isen da.

Nedover mot veien og videre mot Fjogstadnuten gikk det som vanlig, men når jeg kjente etter så...

Ved stidelet for stien mot Resasteinen og Skjørestadfjellet, var det enkelt å bare holde rett fram og ta direkte mot Dalsnuten.

På en høyde etter Fjogstadnuten, sto det en jente. Hun spurte om jeg kunne tenke meg å ta et bilde. Helt greit det, men det tok tid å forklare at telefonen tok bilder «bakover» og ikke fremover mot jenta. Jeg er ikke helt sikker på om det var jeg som ikke kunne forklare eller hun som ikke forst...

Den vanlige stien går ned til et stikryss under Kjørkjerringå. Stien som går opp bakken kommer ned på andre siden og videre mot Dale eller Revholen. Nå går det en umerket sti på andre siden av steingarden og nedover svabergene, og videre direkte mot Dalsnuten. Det er denne stien jeg følger for å komme opp på Dalsnuten.

Denne stien kommer ut der trappene oppover begynner, og hvor det står et skilt som viser vei mot Dale. Over trappene går det så en sti over marka mot stien oppover på sørsiden. Stien på sørsiden er mye enklere, men lenger – enn å gå – klatre – opp på østsiden.

De fleste som tar turen til toppen av Dalsnuten går stien på sørsiden, og denne dagen var det nærmest folkevandring. Det var folk på vei mot toppen og folk på vei nedover, og selvsagt en hel del som hadde pause rundt varde.

Det bli som oftest samme vei nedover, og så rundt Revholstjørn og tilbake til Gramstad. Det betyr en enkel avslutning på en kortere tur enn planlagt. Denne dagen var liksom ikke kroppen med. Det var tungt og selv om det egentlig ble en kort tur, så kjente jeg det i beina da jeg nærmet meg bilen.

Det var helt greit å sette seg i bilen etter to og en halv time på tur. Planlegging av neste tur er alt i gang, også det en «langtur».

Rundt Engjavatnet med broderen.

Fortsatt ikke skikkelig vår.

Vi skulle egentlig være tre på tur. Min sønn mente han – muligens – ville være med på tur denne lørdagen. Det er ikke så ofte at jeg får følge av arvinger, så denne gang måtte jeg prøve å finne en grei tur.

Nå viste det seg at min sønn likevel ikke kunne være med, så da ble det bare oss to «gamlinger». Broderen og jeg. Jeg hadde tenkt på en tur fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet. Passe lang og ikke for mye bakker. Broderen skulle i utgangspunktet kjøre selv,så han kunne velge å bli med rundt eller ta en litt kortere tur.

Værmeldingen var ikke helt den samme som da vi planla turen. Mer vind og mindre sol, men det skulle i hvert fall ikke regne. Nå viste det seg at det ble mer sol enn meldt og vinden ble aldri noe problem, selv om det var meldt 20 m/sek i kastene.

Det var andre som også ville på tur denne lørdagen. Det var en del biler da vi kom, og et par holdt på å gjøre seg klar. Vi traff det samme paret litt under Vindskaret. De hadde gått opp Urdådalen.

Vi for vår del, tok som vanlig oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Det ble en liten runde på om vi skulle ta opp om Håfjell. (Blåfjell på skiltet.)

Broderen mente at han burde forsøke seg på runden rundt Engjavatnet. Skulle vi ta oppom toppen, var det mindre sannsynlig av broderen ble med rundt. Vi tok ikke opp bakken mot toppen.

Nå var det 3-4 måneder siden sist han hadde vært med på turen rundt. Det var så avgjort på tide med en tur bort til Skogen og Breilia.

Det var fortatt så pass mye vann i Moldtjørn, at vi måtte opp i steinene en god stund, det gikk likevel greit å komme opp til brua og over mot Bjødnali. Underlig nok var det ikke andre å se denne dagen. Vi møtte et par gjenger da vi fortsatte på veien mot Sjelset.

Ved grinda på veien mot Skogen og Breilia, ble det selvsagt til at vi begge gikk videre innover langs vatnet. Som vanlig er det litt spennende å se hvor Høylandsfeet står. Store tunge dyr med horn, er ikke det vi vil treffe i stien. De sto heldivis ute på marka, og langt fra der vi skulle.

Det ble pause ved Skogen. Vi fant en lun plass inne i murene som fortsatt står. Der var det et par passe steine, og med sola midt i mot ble det ikke kaldt. Jeg hadde med te og kjeks, og det tok litt tid før vi igjen satte oss i bevegelse.

Fra Skogen og videre rundt Engjavatnet, går stien i et flott terreng. Det er ikke mer enn en drøy kilometer fra Skogen og opp til veien i Jærbuskaret, men stien går gjennom flott natur.

Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen, er det antakelig ikke mer enn 3 kilometer. Alt på vei eller på godt opparbeidet sti. En lang bakke ned til Sjelset, og nesten flatt etter det, gir få utfordringer.

Vi holdt som vanlig god fart mot Sælandsskogen og parkeringsplassen. Selv om det hadde vært en litt lengre tur en vanlig for broderen, var han i god form da vi nådde bilen. Han mente turen var nettopp det han trengte for å komme i bedre form.

Fra Reve havn til Friluftshuset på Orre - og tilbake.

En kjapp og grei tur.

Det er ikke alltid at det går helt slik jeg håper. Noen ganger er det helt nødvendig å gjøre andre ting enn å gå tur. Bestyrerinnen har lagt fra seg brillene med Colabunner, og fått et nytt syn på livet. Det var egentlig en vellykket operasjon, men nå måtte det en liten korreksjon til.

Jeg ble derfor opptatt hele formiddagen. Når var jo ikke turen til byen helt «bortkastet», jeg var innom Turistforeningen og fikk med meg en del ting som skal inn til Blåfjellenden i påsken.

Jeg var så pass sent hjemme at det ikke ville være helt greit å kjøre langt for å ta en tur. Som så mange ganger før ble det til at jeg satset på en tur i strandsonen.

En av mine første turer av en viss lengde, gikk fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Det er en tur jeg har gått en del ganger, men etter de første turårene – for 30 år siden, ble denne utflukten litt for kort, og nesten glemt.

Etter pensjonsalder, ble det blitt litt sånn at langturer ikke var helt det jeg satset på, og strandturer ble igjen populære. Spesielt på vinteren.

Denne vinteren har det blitt mange strandturer, og jeg håpet at det skulle bli færre nå på våren. Likevel hender det at en slik tur passer. Dette var en slik dag. Det ble til at jeg satset på å gå fra Reve havn og sørover.

Jeg var ikke alene på Reve havn. Det var fullt av biler, og ute i sjøen var det fullt av folk – med surfebrett. Det så nærmest ut som en fugleflokk ute i sjøen.

For min del tok jeg sørover mot Revesanden og Skarsteinen. Denne dagen slo sjøen godt over steinen og den gikk langt opp på stranden. Det var omtrent ikke sand mellom sjøen og sanddynene.

Siden Revesanden forsatt ikke er sandstrand, men full av grus og rullestein, måtte jeg opp i sanddynene. Det er en tur opp og ned ganske bratte kneiker og det er ikke like greit som ute på flate stranden. Det er likevel kjekkere å gå i dynene, nettopp fordi det går litt opp og ned og rundt.

Det ble «innsiden» sørover, og bare en liten pause ved Friluftshuset. Jeg valgte å gå ut mot Orresanden ,men holdt meg på stien i dynene over stranden. Denne dagen var det ikke et menneske å se. Jeg hadde hele Orresanden for meg selv.

Fra Sørenes og nordover mot Revtangen gikk jeg ute på stranden, men også her var det mye grus og stein. Ute på søre Revtangen, kunne jeg også denne gangen se at bølgene slo inn fra begge side, et underlig fenomen.

Morgenen og formiddagen hadde vært flott med sol og god temperatur. Da jeg startet var det fortsatt sol, men den forsvant ganske snart bak dis og skyer. Vinden som ikke var mer enn 6-7 m/sek, ble ganske kald, men på tilbakeveien fikk jeg den bakfra. Noe som er adskillig mer behagelig.

Denne gangen tok det meg litt over to timer å gå frem og tilbake. Turen er nok så nær en mil. Det går litt saktere enn før, men turen er likevel ganske kjekk og grei, med flott (men litt kjedelig) natur. Det ble som vanlig en flott tur.

Ulvarudlå på en overskyet dag.

Nesten alene på en kjapp rundtur.

Det er en del turer som jeg bare går en sjelden gang. Noen fordi de er for langt vekke, andre fordi de er for bratte, og noen fordi de er for korte.

Ulvarudlå er både bratt og kort, men det er ikke spesielt langt til Tjåland hvor jeg vanligvis parkerer og starter turen. Nå er det ikke helt greit å finne denne parkeringsplassen. Den ligger et lite stykke innover Tjålandsveien, som igjen tar av fra Sikvalandsveien.

Det er vanligvis et par grinder som må opp og igjen, før jeg kan starte å gå. Denne gangen var begge grindene opp, og det betydde sikkert at det ikke er dyr på beite denne dagen. Å gå alene gjennom en stor flokk ungdyr er ikke noe jeg seter pris på.

Den vanlige turen fra Tjåland er en rundtur om Ulvarudlå og Aurenes. Den er ikke lengre enn 7-8 kilometer, men med en drøy bakke opp til toppen kan det lett gå over to timer.

Jeg ble litt overrasket da det sto en bil på parkeringsplassen. Det var andre enn meg som ville til toppen av Ulvarudlå denne dagen.

Jeg traff ei jente et stykke oppover bakkene mot Ulvarudlå. Det var hun som hadde bilen på parkeringsplassen. Utenom denne jenta, så jeg ikke et menneske på hele turen.

Veien innover mot «Roligheta» var mye bedre enn før. Det var lett å gå de første kilometerne inn til Butjønna – og bakken oppover. For meg som avgjort ikke liker bakker med stien helt på kanten, og lite å ta tak i før bunnen en del meter lengre ned, så betyr denne bakken høy puls. Og ikke bare på grunn av stigningen.

Denne dagen var det i tillegg is i stien. Bakken liggere i nordhellingen, og sola hadde ikke klart å smelte isen. Det var i tillegg fortsatt noen fenner oppover lia. Vinteren var ikke helt borte.

Med frost om natten, var myrene fortsatt harde, og det gikk greit å krysse noen vanligvis dype myrsøkk. Det gikk likevel ikke fort, for i bakkene nedover gikk jeg forsiktig. Det var sleipt i sorpa.

Det var en dag med ganske bra vær. Det var overskyet, men med noen små solglimt som lyste opp landskapet. På toppen var det god sikt, og som vanlig savnet jeg kikkerten. Det ble ingen lang stopp på toppen, men jeg fikk da sett meg om.

Som på Høgjæren, er det vindmøller rundt hele toppen. Det er omtrent ikke mulig å ta et bilde uten at det stikker opp en vindmølle i horisonten. Det kan muligens bli litt mye vindmøller...

Det er en kjekk tur fra toppen og nedover mot Aurenes. Det første stykket er hei og myr, men ikke langt nede blir det kulturlandskap og vei. Selv om det ikke er så mye av turen som går på bilvei, er det en god del traktorvei og stølsvei.

Mellom Aurenes og Tjåland er det gammel gårdsvei, som nok er brukt av hest og kjerre, men antakelig aldri av traktor. Det er flott å se at slike gamle veier fortsatt er tilgjengelige.