Engjavatnet og Bjursfjellet fra Sælandsskogen.

En flott langtur med en del bakker.

Det var ikke helt klart om det ville bli en vintertur eller vårtur denne dagen. Dagen før fikk jeg snø på meg da jeg tok den vanlige runden rundt Gruda og Øksnevad: Snø var ikke helt det jeg hadde ventet ut fra værmeldingen tidligere i uka. Da var det snakk om sol.

I følge værmeldingen, skulle det egentlig være sol denne dagen også, men så snudde YR, og de meldte overskyet, men ikke nedbør. Uten noe særlig vind, ville det være greit å ta en tur.

Det har gått en stund siden jeg var på en skikkelig langtur ut fra Sælandsskogen. Det er to langturer fra parkeringsplassen, som begge er på tre-fire timer. Den ener går til Ristølen og videre til Lauvlia og ned til Skogen. Den andre er den vanlige runden rundt Engjavatnet, men med en avstikker opp til toppen av Bjursfjellet.

Den første synes jeg virkelig flott i godt vær, og Bjursfjellet kan jeg ta oppom selv om det ikke er sol. Det var turen om Engjavatnet og opp til Bjursfjelelt jeg satset på denne dagen.

Utenom arbeidsfolk med traktor og motorsag, var det bare en bil på parkeringsplassen da jeg kom. Det burde da være flere på tur en nesten tørr dag, selv om det ikke var sol.

Jeg måtte jo oppom Bjødnali, og det er minst tre stier opp til garden fra parkeringsplassen. Nå hadde jeg gått stien om Stølsletta og Vindskaret noen ganger, og stien, eller nærmest «veien» opp Urdådalen, består av mye stein. Jeg valgte denne gang det tredje alternativer, å gå rett opp da jeg kom gjennom porten og ut på traktorveien.

Denne stien er nok brattere og noe lengre enn de to andre, men er likevel en skikkelig flott tur oppover mot toppen av Håfjell. (Jeg skulle ønske de som har satt opp skiltet med Blåfjell, sjekket kartet. – Der går det helt greit fram at det er toppen under som heter Blåfjell)

Uansett navnet på toppen, er turen oppover lia i eikeskoen, og med glimt av Taksdalsvatnet under, en flott tur. Det var med høy puls jeg kom opp.

Jeg hadde ingen problemer med å planlegge turen denne dagen. Jeg så virkelig fram til å få en tur på 3-4 timer. Nå hadde jeg vært på både langtur og kjappe turer de siste dagene, og oppover bakkene mot toppen av Håfjell, kunne jeg kjenne at kroppen nok ikke var helt med. Det kan jo være at 14 dager med tur i syden og spilte en rolle.

Jeg var usikker på hva jeg burde gjøre, og da jeg kom til Bjødnali, var det ikke vanskelig å avstå å gå bakken oppover mot Ristølnuten. Det fikk bli en vanlig tur rundt Engjavatnet.

På vei i skogen på andre siden av Engjavatnet, synes jeg det gikk greit, og det ble til at jeg likevel tok stien oppover mot «Den søta hålå» og traktorveien mot toppen av Bjursfjellet. Det gikk ikke fort oppover, men jeg kom opp.

Øverst var det lite sikt og både fjellene inne landet og sjøen ute i horisonten forsvant i disen. Det viste seg at det var hardt i bakken, og det lå is på pyttene. Det var fortsatt vinter i høyden.

Nedover, tilbake mot Jærbuskaret og veien mot Sjelset, gikk greit. Det er god sti - Traktorvei – for det meste, og nedoverbakke...

Nede ved ånå var det tydelig vår, med knopper på buskene og nesen grønne bakker. Kontrasten til forholdene oppe i høyden var ganske stor.

Den siste kilometeren inn mot bilen gikk greit, men jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer. Selv uten sol og sikt, hadde det vært en fin tur. Jeg var tilfreds med å gjennomført nok en langtur. Det legger litt grunnlag for sommerens turer i heia.