Rundt Engjavatnet med broderen.

Fortsatt ikke skikkelig vår.

Vi skulle egentlig være tre på tur. Min sønn mente han – muligens – ville være med på tur denne lørdagen. Det er ikke så ofte at jeg får følge av arvinger, så denne gang måtte jeg prøve å finne en grei tur.

Nå viste det seg at min sønn likevel ikke kunne være med, så da ble det bare oss to «gamlinger». Broderen og jeg. Jeg hadde tenkt på en tur fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet. Passe lang og ikke for mye bakker. Broderen skulle i utgangspunktet kjøre selv,så han kunne velge å bli med rundt eller ta en litt kortere tur.

Værmeldingen var ikke helt den samme som da vi planla turen. Mer vind og mindre sol, men det skulle i hvert fall ikke regne. Nå viste det seg at det ble mer sol enn meldt og vinden ble aldri noe problem, selv om det var meldt 20 m/sek i kastene.

Det var andre som også ville på tur denne lørdagen. Det var en del biler da vi kom, og et par holdt på å gjøre seg klar. Vi traff det samme paret litt under Vindskaret. De hadde gått opp Urdådalen.

Vi for vår del, tok som vanlig oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Det ble en liten runde på om vi skulle ta opp om Håfjell. (Blåfjell på skiltet.)

Broderen mente at han burde forsøke seg på runden rundt Engjavatnet. Skulle vi ta oppom toppen, var det mindre sannsynlig av broderen ble med rundt. Vi tok ikke opp bakken mot toppen.

Nå var det 3-4 måneder siden sist han hadde vært med på turen rundt. Det var så avgjort på tide med en tur bort til Skogen og Breilia.

Det var fortatt så pass mye vann i Moldtjørn, at vi måtte opp i steinene en god stund, det gikk likevel greit å komme opp til brua og over mot Bjødnali. Underlig nok var det ikke andre å se denne dagen. Vi møtte et par gjenger da vi fortsatte på veien mot Sjelset.

Ved grinda på veien mot Skogen og Breilia, ble det selvsagt til at vi begge gikk videre innover langs vatnet. Som vanlig er det litt spennende å se hvor Høylandsfeet står. Store tunge dyr med horn, er ikke det vi vil treffe i stien. De sto heldivis ute på marka, og langt fra der vi skulle.

Det ble pause ved Skogen. Vi fant en lun plass inne i murene som fortsatt står. Der var det et par passe steine, og med sola midt i mot ble det ikke kaldt. Jeg hadde med te og kjeks, og det tok litt tid før vi igjen satte oss i bevegelse.

Fra Skogen og videre rundt Engjavatnet, går stien i et flott terreng. Det er ikke mer enn en drøy kilometer fra Skogen og opp til veien i Jærbuskaret, men stien går gjennom flott natur.

Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen, er det antakelig ikke mer enn 3 kilometer. Alt på vei eller på godt opparbeidet sti. En lang bakke ned til Sjelset, og nesten flatt etter det, gir få utfordringer.

Vi holdt som vanlig god fart mot Sælandsskogen og parkeringsplassen. Selv om det hadde vært en litt lengre tur en vanlig for broderen, var han i god form da vi nådde bilen. Han mente turen var nettopp det han trengte for å komme i bedre form.