Det ble "bare" en rundtur med fire topper.

En kjapp og kortere tur enn planlagt.

Det hender jeg glemmer hvor lett det er å planlegge turer hjemme. Planlegging krever ikke mye krefter. Det er ingen lange bakker, og pusten går greit. Det er på tur at tingene ikke er like lett.

Denne dagen var planen å ta en av de – etter hvert – vanlige langturene. 5 eller muligens 6 topper fra Gramstad. Det burde jo være grei skuring. Det er jo bare å sette i gang og siden holde på – noen timer.

Jeg trodde det ville være mulig å komme opp til Mattirudlå, over til Bjørndalsfjellet og videre fra Fjogstadnuten over Løemyr til Resasteinen og Skjørestadfjellet. Som en avslutning hører også Dalsnuten med, og hva med Øvre Eikenuten?.

Dette er en tur på opp mot fire timer og ganske mange høydemeter. Helt greit å planlegge, men da jeg kom til Gramstad og begynte på bakken oppover mot Bjørndalsmyra, var det ikke så enkelt.

Det var is i stien, og jeg måtte gå rundt. Nå har jeg normalt lite lyst til å gå på islagte stier, men det var egentlig ikke så mye is. Nå ble det også til at jeg kjente godt etter, og jeg syntes det kjentes skikkelig tungt ut i bakkene oppover.

Siden jeg kjente etter, gikk det heller ikke helt greit over Kulheia. Det gikk ikke akkurat trått, men heller ikke lett. Når jeg kjente etter. Så var det isen da.

Nedover mot veien og videre mot Fjogstadnuten gikk det som vanlig, men når jeg kjente etter så...

Ved stidelet for stien mot Resasteinen og Skjørestadfjellet, var det enkelt å bare holde rett fram og ta direkte mot Dalsnuten.

På en høyde etter Fjogstadnuten, sto det en jente. Hun spurte om jeg kunne tenke meg å ta et bilde. Helt greit det, men det tok tid å forklare at telefonen tok bilder «bakover» og ikke fremover mot jenta. Jeg er ikke helt sikker på om det var jeg som ikke kunne forklare eller hun som ikke forst...

Den vanlige stien går ned til et stikryss under Kjørkjerringå. Stien som går opp bakken kommer ned på andre siden og videre mot Dale eller Revholen. Nå går det en umerket sti på andre siden av steingarden og nedover svabergene, og videre direkte mot Dalsnuten. Det er denne stien jeg følger for å komme opp på Dalsnuten.

Denne stien kommer ut der trappene oppover begynner, og hvor det står et skilt som viser vei mot Dale. Over trappene går det så en sti over marka mot stien oppover på sørsiden. Stien på sørsiden er mye enklere, men lenger – enn å gå – klatre – opp på østsiden.

De fleste som tar turen til toppen av Dalsnuten går stien på sørsiden, og denne dagen var det nærmest folkevandring. Det var folk på vei mot toppen og folk på vei nedover, og selvsagt en hel del som hadde pause rundt varde.

Det bli som oftest samme vei nedover, og så rundt Revholstjørn og tilbake til Gramstad. Det betyr en enkel avslutning på en kortere tur enn planlagt. Denne dagen var liksom ikke kroppen med. Det var tungt og selv om det egentlig ble en kort tur, så kjente jeg det i beina da jeg nærmet meg bilen.

Det var helt greit å sette seg i bilen etter to og en halv time på tur. Planlegging av neste tur er alt i gang, også det en «langtur».