Ulvarudlå på en overskyet dag.

Nesten alene på en kjapp rundtur.

Det er en del turer som jeg bare går en sjelden gang. Noen fordi de er for langt vekke, andre fordi de er for bratte, og noen fordi de er for korte.

Ulvarudlå er både bratt og kort, men det er ikke spesielt langt til Tjåland hvor jeg vanligvis parkerer og starter turen. Nå er det ikke helt greit å finne denne parkeringsplassen. Den ligger et lite stykke innover Tjålandsveien, som igjen tar av fra Sikvalandsveien.

Det er vanligvis et par grinder som må opp og igjen, før jeg kan starte å gå. Denne gangen var begge grindene opp, og det betydde sikkert at det ikke er dyr på beite denne dagen. Å gå alene gjennom en stor flokk ungdyr er ikke noe jeg seter pris på.

Den vanlige turen fra Tjåland er en rundtur om Ulvarudlå og Aurenes. Den er ikke lengre enn 7-8 kilometer, men med en drøy bakke opp til toppen kan det lett gå over to timer.

Jeg ble litt overrasket da det sto en bil på parkeringsplassen. Det var andre enn meg som ville til toppen av Ulvarudlå denne dagen.

Jeg traff ei jente et stykke oppover bakkene mot Ulvarudlå. Det var hun som hadde bilen på parkeringsplassen. Utenom denne jenta, så jeg ikke et menneske på hele turen.

Veien innover mot «Roligheta» var mye bedre enn før. Det var lett å gå de første kilometerne inn til Butjønna – og bakken oppover. For meg som avgjort ikke liker bakker med stien helt på kanten, og lite å ta tak i før bunnen en del meter lengre ned, så betyr denne bakken høy puls. Og ikke bare på grunn av stigningen.

Denne dagen var det i tillegg is i stien. Bakken liggere i nordhellingen, og sola hadde ikke klart å smelte isen. Det var i tillegg fortsatt noen fenner oppover lia. Vinteren var ikke helt borte.

Med frost om natten, var myrene fortsatt harde, og det gikk greit å krysse noen vanligvis dype myrsøkk. Det gikk likevel ikke fort, for i bakkene nedover gikk jeg forsiktig. Det var sleipt i sorpa.

Det var en dag med ganske bra vær. Det var overskyet, men med noen små solglimt som lyste opp landskapet. På toppen var det god sikt, og som vanlig savnet jeg kikkerten. Det ble ingen lang stopp på toppen, men jeg fikk da sett meg om.

Som på Høgjæren, er det vindmøller rundt hele toppen. Det er omtrent ikke mulig å ta et bilde uten at det stikker opp en vindmølle i horisonten. Det kan muligens bli litt mye vindmøller...

Det er en kjekk tur fra toppen og nedover mot Aurenes. Det første stykket er hei og myr, men ikke langt nede blir det kulturlandskap og vei. Selv om det ikke er så mye av turen som går på bilvei, er det en god del traktorvei og stølsvei.

Mellom Aurenes og Tjåland er det gammel gårdsvei, som nok er brukt av hest og kjerre, men antakelig aldri av traktor. Det er flott å se at slike gamle veier fortsatt er tilgjengelige.