Kjekke og flotte folk på Nilsebu.

Det ble nye bekjentskap, men også oppfrisking av gamle.

Så var nok en Nilsebusommer over. Jeg vet ikke hvor mange uketurer til Nilsebu vi har hatt opp gjennom årene, men det begynner etter hvert å bli en del. Antakelig minst 15.

Som alltid er det spennende å stå på dammen og laste opp båten for å dra innover mot hytta. Dette året var det lite vann i Nilsebuvannet, og vi måtte legge båten langt ned under hytta på en sandstrand.

Vi hadde ikke ventet å møte folk på hytta, men det var alt kommet et par. Det var ingen bestillinger for den natta, men både søndag og videre ut over uka kom det folk som ikke hadde bestilt, og dette laget selvsagt ikke noe problem, selv om det på natt til onsdag var folk på alle rommene, inklusive hemsen. Det er god plass til alle på Nilsebu.

Det kom en del «utlendinger» fra Tyskland og Nederland, og noen av disse var på langtur fra Haukeliseter og «nedover». Flere gjester fra andre land var ikke den eneste endringen i forhold til tidligere år.

Svært mange av de som kom hadde en tilknytning til Turistforeningen. De første som dukket opp, var fire ungdommer på sommerjobb for å tømme dassen. Et par av disse hadde jeg møtt tidligere på Blåfjellenden. De gjorde en flott jobb før de vandret videre til Litle Aurodalen.

Vi hadde transportoppdrag på mandag, og det kom en gjeng godt voksne gjester. Det viste seg at dette var folk som hadde jobbet frivillig i Turistforeningen i mange år – men det var en stund siden. Dette var folk jeg hadde hatt med å gjøre da jeg begynte å være med på dugnader og liknende.

Dagen etter dukket det opp en gjeng muntre og blide jenter i sin beste alder. Også i denne gjengen var det noen som hadde vært leder av turlag og en som hadde jobbet på Stranddalen i mange år. Selvsagt hadde jeg snakket med flere av jentene tidligere.

Det kom også en familiegruppe, hvor en hadde vært turleder, men jeg kunne ikke huske å ha truffet henne for.

På slutten av uka kom Steffen nedover lia mot Gråfolåna på vei fra Grautheller. Han skulle dagen etter på langtur i heia – utenfor sti, over stokk og stein, til Melands Grønahei. En tur som egentlig er lang nok langs den merkede ruta. Han gjør – selvsagt – også en innsats for foreningen.

Noen var så vidt begynt å jobbe i fjellet, andre vandret med syv-mils steg over heia og antakelig på god vei til en lang og flott «arbeidsdag» i turistforeningen. Andre hadde avsluttet sin innsats, og var på tur for å nyte fjellet og et opphold på Nilsebu. Alle hadde interessante ting å fortelle om opplevelser og folk.

For egen del er jeg jo fortsatt «aktiv» og har gjort, og gjør fortsatt en innsats, selv om både krefter og «vilje» ikke er helt som den var. Alderen gjør sitt. Det var likevel kjekt å snakke med alle disse og høre hva de synes om fortiden og – ikke minst om fremtiden - for Turistforeningen og hyttene i fjellet.

Nå kom det selvsagt også andre. Vi hadde faktisk bra besøk den uka vi var hyttevakt. Først kom det en liten familiegruppe med yngstemann på 9 måneder. De var på langtur for å gjennomføre et prosjekt i samarbeid med NRK og DNT som de kalte «Gullnøkkelen». Vi ble behørig fotografert og intervjuet, med kryssede fingrer for at vi «oppførte» oss greit.

Det kom også en nederlandsk/tysk familie som var på vandretur med en fire år gammel gutt. De tok – fornuftig nok – et opphold på en dag ekstra før de vandret videre.

Det kom selvsagt også noen som var ute på tur – langtur, både godt vandt med fjell og hei, og andre med ikke helt den samme erfaringen. Alle var kjekke og greie og vi hadde mange flotte samtaler med, til da, helt fremmede folk. En av de flotte opplevelsene med å være på en selvbetjent turistforenings hytte. Nilsebu leverer som alltid.