En helt vanlig tur rundt Engjavatnet.

Mye spor av dyr denne gangen.

Det var nok en dag med litt ymse vær. Yr mente det ikke skulle regne, og det var også muligheter for sol. Temperaturen ville i hvert fall være bra. En god dag for tur.

Det var likevel ikke helt greit. Jeg var liksom ikke klar for mer tur. Det hadde blitt nok så mange turer den siste tiden. Jeg følte meg «trøtt» og lite klar for flere anstrengelser. Det er selvsagt ikke første gang det kjennes slik, og jeg vet at det vil bli mye bedre bare jeg kommer igang.

Her var det bare å hive seg på en av de helt vanlige turene og sette i gang. Jeg pakket sekken og tok med meg lett utstyr. Jeg tenkte på kortbukse, temperaturen var høy nok til det, men med høyt gress og våte forhold, ville det likevel være greit med langbuksa.

Uten å vurdere det nærmere, satte jeg kursen mot Sælandsskogen og parkeringsplassen der. Det var merkverdig lite folk og biler da jeg kom. Jeg tror forklaringen var at stien var full av spor etter hest.

Det er helt greit å krysse jorder med hest i andre enden, noe helt annet å komme forbi store hester på en trang vei. Jeg tror ikke mange synes det er morsomt.

Jeg kom meg likevel bort til stølsveien oppover mot Stølssletta og Ragnhildsstølen. Det var mange spor, og jeg kikket etter dyr. Jeg syntes jeg kjente lukta av hest, men hverken så eller hørte noe.

Litt forundret så jeg at sporene fortsatte oppover mot Vindskaret. Bare et par spor, og det kunne se ut som om det var en hest som hadde gått opp, snudd og kommet ned igjen. De gikk helt opp til toppen av Håfjell. Det slo meg etter hvert at det antakelig må ha vært hest med rytte på tur.

Det var mer vann enn vanlig i Moldtjørn. Det ble klatring i stien med mye stein. Som vanlig tok jeg over myra, og unngikk de dypeste vannhullene.

Det var masse sauer ved Bjødnali og mange nøkkelroser i Bjødnalivatnet. Denne gang kom det et par nedover veien i det jeg sto ved porten mot «Skogen». De ville mot Bjødnali.

På veien mellom Bjødnalivatnet og Engjavatnet så jeg en bevegelse nede i vannet. Det var fru stokkand med unger. Ungene for utover vannet og mora holdt seg inne ved land mens hun laget lyd. «se meg og ikke se på ungene»...

Jeg fikk demonstrert hvor lite det skal til for å lage ugagn. Det for en unge utover Engjavatnet – uten at jeg tror mora så det. Jeg håper familien finner sammen igjen.

Så var det dyra ved «Skogen». Nesten som vanlig holdt de seg langt ute på jordet ute mot vannet, og langt fra veien der jeg gikk. Denne gangen laget de heller ikke problemer.

Det var ikke like enkelt helt nede ved Sjelset. Der sto det en hel flokk ungdyr i veien for porten der jeg skulle gjennom. «Heldigvis» hadde jeg med stokken, og nesen uten problem så kom jeg forbi dyra. De flyttet seg bare jeg stakk stokken litt foran meg.

Den siste kilometeren inn mot parkeringsplassen gikk som vanlig kjapt og greit. Det var flere biler enn da jeg kom, men fortsatt var det ikke mange.

Turen ble på de vanlige 10 kilometerne og den gikk unna på 2 og en halv time – som vanlig.