Fra Tomannsbu til Hunnedalen etter dugnad.

En lang dag med jobbing - og så tur. 

Det var snakk om dugnad på Tomannsbu inn av Hunnedalen. Hytta har fått nye vinduer, og slikt krever en skikkelig omgang med både støvsuger, kost og filler. I tillegg var det en hel del varer som skulle inn og masse verktøy, gamle vinduer og liknende som skulle ut.

Nå ville det bli helikoptertransport inn, men en spasertur tilbake til bilen. Meningen var vi skulle innover på torsdag, og gå tilbake på fredag. Været satte en stopper for det.

Nå ville været tillate helikopteret å fly på lørdag, og for de andre og meg, passet dette. En titt på værmeldingen – for søndag, gjorde at jeg sa fra at jeg kom til å gå tilbake lørdag. Det skulle – i følge YR - regne i bøtter og spann hele søndag.

Av en eller annen grunn ble det på lørdagen klart at alle ville ut samme dag. Ingen syntes det ville være kjekt å gå tilbake i skikkelig regnvær på søndag.

Nå skulle det regne på lørdagen også, men langt mindre enn på søndagen. Det var opphold da vi sto på parkeringsplassen under Tveidebrekka og så på en masse storsekker og et billass med utstyr og varer.

Alt var på plass da helikopteret kom brummende over fjellet i nord. Det er jo kjekt med en helikoptertur, men de 7-8 kilometerne inn til Tomannbu gikk kjapt. Knapt 3-4 minutter, så var vi ved hytta.

Det ble mange tunge tak den dagen. Vi skulle gjøre mest mulig av det som var planlagt på to dager på bare en. Det ble lite tid til å spise. For egen del grabbet jeg noen matbiter inne i mellom å lempe vedsekker.

De andre var unge og friske, og jobbet på. Jeg, som antakelig var dobbelt så gammel som de andre frivillige, klarte ikke helt å holde følge ut over ettermiddagen, og vi skulle fortsatt gå tilbake...

Det ble sen middag og først i syv-tiden gjorde vi oss klar for å ta mot Hunnedalen. Nå hadde heldigvis YR tatt feil når det gjaldt nedbør, først da vi startet på tilbakeveien kom det noen dråper.

Det ble mer regn etterhvert, men aldri så mye at det ble skikkelig regnvær – bare vått. Nå var bakken også våt. I den oppgåtte stien var det sorpe og søle til langt opp på skoene. Jeg valgte å gå over myrene, som fortsatt var harde, men det var litt overvann, uten at det gjorde meg våt på beine. Gode sko hjelper.

Turen fra Tomannsbu til Hunnedalen er ikke mer en 7-8 kilometer, men det går ganske mye opp og ned. Skaret ned mot Øyarvatnet er både langt og bratt, og med stor – og små steiner i stien. Etter å ha gått opp og ned noen ganger, så står bakken opp fra Øyarvatnet for tur. Her er det ganske bratte bakker og kneiker. Det lagt ut kjetting enkelte plasser, men for meg er det ikke mulig å komme opp bakken uten å bli skikkelig andpusten.

Bakker opp og ned, bratte skar og lange myrer, er en ting, men sorpa er noe annet. Tilbake mot Tveidebrekka vasset vi i sorpe. Jeg pleier å ta turen innover til Tomannbu et par ganger i året, men alltid i tørt vær. Det går lettere da.

Etter et par timer på beina, kunne vi se bilene langt nede i Tveidebrekka. Den bakken er bratt , lang og våt med store steiner og utydelig sti. Det tar alltid tid å komme ned til brua. Jeg går, på slike plasser, ekstra forsiktig. Det skal så lite til for oss uten god balanse – og gode knær, før vi – i beste fall - havner på rompa.

Jeg kom ned denne gang også. Skitten til knærne og ganske våt, både av svette og regn. Det ble en lang dag med mye kjøring og jobbing. Jeg var ikke hjemme før halv ti.