En kald sommertur til Blåfjellenden.

En tur der jeg fikk bruk for ekstrautstyret i sekken.

En kjapp titt på YR viste at om jeg ikke kom meg innover til Blåfjellenden denne helga, så ville det være noen dager til neste periode med nesten brukbart vær.

Lørdag og søndag skulle det være bra vær med sol og lite vind, selv om temperaturen ikke ville nå 20 grader. Det var ikke vanskelig å pakke sekken på lørdagsmorgen å ta mot Hunnedalen.

Alt på vei oppover, ble det klart at YR nok ikke helt hadde truffet med sitt varsel. Sola var godt gjemt bak skyene, og selv om det var ganske varmt, så ble jeg kald på parkeringsplassen. Ikke langt oppe i bakken kom svetten fram.

Jeg holdt vanlig fart oppover, og et stykke oppover gikk jeg forbi en hel familie som også skulle ned til Blåfjellenden. Ikke lenge etter tok jeg igjen far og sønn. Også de på vei mot hytta. Dette minnet litt om gamle dager, da jeg holdt høyere fart enn mange andre.

Innover heia kunne jeg se endringer bare på de få dagene siden sist tur. Det var mye mer brunt og mindre grønt. Sommeren begynner å nærme seg slutten og høsten er nær.

Nå ble det også bedre vær lengre inne i heia. Det ble mer og mer blå himmel og sola kom igjennom. Etter en liten runde for å sjekke hyttene, tok jeg en bøtte og et håndkle og gikk ned til elva. Jeg hadde ikke mer en så vidt dyppet meg i vannet da sola forsvant.

Jeg ble jo ikke alene på hytta sen natta. I tillegg til de jeg hadde gått forbi på veien innover, kom det også folk fra Hunnedalen senere på kvelden.

I tillegg kom det to karer gående fra Flørli -sammen med Bamse. Karene – far og sønn, var begge gamle kjente, og vi har både gått tur sammen og vært på hytter i lag. Det ble en hyggelig kveld, med prat om hytter og ruter og frivillig arbeid for STF.

Det ble en mørk og vindfull natt. Været var langt fra så bra som yr hadde meldt. Det kom til og med noe nedbør, og morgenen var kald. Det var ikke stort mer enn 10 grader.

Det blåste ganske friskt på morgenkviste da de fleste tok ut. Jeg syntes jeg så en lysning i vest, og ventet til ut på dagen. Det er jo alltid noe som bør gjøres, så tiden gikk fort.

Lysningen kom og gikk. Ut på ettermiddagen måtte jeg bestemme meg. Skulle jeg gå denne dagen eller vente til dagen etter. Det ble til at jeg pakket sekken og kledde meg for tur – med lang gore-tex bukse og ullbluse og mellomlag. Nesten vinterklær. Jeg sjekket til og med om vantene – som jeg alltid har med – lå i jakkelommen.

Det viste seg å være litt mye klær oppover bakkene fra hytta. Jeg ble fort både varm og svett, men folkene som kom i mot og ville ned til hytta, hadde jakken helt igjen og både lue og vanter var i bruk. De hadde vinden i mot. Jeg fikk den bakfra, og selv om det ikke ble skikkelig varmt over heia, så kom temperaturen seg ganske fort da jeg kom ned mot Hunnedalen.

Termometret i bilen viste 17 grader da jeg startet hjemover. Likevel vil jeg huske turen som en heller kald opplevelse hvor jeg for en gang skyld fikk bruk for ekstraklærene som alltid ligger i sekken.