Tur til Reasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

Det gode sommerværet mangler fortsatt.

Etter en tur til Blåfjellenden så jeg for meg en rolig og grei tur dagen etter. Det trengte ikke å være en dag med mye og lange bakker og helst bare en kjapp og kort tur.

Siden det alltid er et spørsmål hvor turen skal gå, fikk jeg virkelig tenkt meg om denne gangen. Helt til jeg kom på at det var ganske lenge siden jeg hadde gått fra Gramstad til Dalevatn.

Jeg har en gang gått fra Gramstad om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet før jeg gikk over Løemyr og opp til Resasteinen og videre til Dalevatn . Og til slutt Dalsnuten. Det var en skikkelig langtur på opp mot fem timer.

Denne dagen var planen å gå direkte mot Resasteinen og Dalevatn fra Gramstad. Jeg var heller ikke sikker på om det ville bli en tur oppom Dalsnuten. Uten denne avstikkeren ville turen antakelig bli på litt over to- og en halv time.

Det var andre som også ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen var langt fra full, og selv om det var en del folk, så var det langt fra så mange som på en god tur-dag. For meg hørtes det ut som om mange var «utlendinger» og på ferie i Norge.

Yr mente det skulle være opphold hele dagen. Alt på vei opp bakken mot Gramstad fikk jeg regn på ruta. Det ble kjapt opphold, men det var fuktig og sleipt i stien da jeg kom bort til Kvitemyr og gikk mot Resasteinen.

Jeg kunne se en jente oppe ved Sørdalsleitet, og etter å ha gått forbi Resasteinen traff jeg jenta et stykke oppe i lia mot flyvraket. Hun ville ned mot Skjørestad og til «Skaret». Jeg skulle over småtoppene og videre nedover mot Dalevatn.

Det er etter hvert blitt sti nedover og mot veien som kommer fra Midtskar. Noen har i tillegg kuttet grantrærne slik at det er helt greit å komme fram- Det var vått nedover det første stykket, og i lia der jeg tidligere merket veien med rød tape, hadde dyr nesten laget sti.

Stykket videre mot STF-stien, var tydelig oppgått av dyr, og det var helt greit – og enkelt, å komme tilbake til merket sti. Det tok likevel tid nedover bakken mot Dalevatn. Det var sleipt, og jeg gikk forsiktig.

Dalevatn lå blankt og flott. Det frister med et bad, men sola gjemte seg bak tunge skyer, og det kom noen dråper. Badet fikk utstå til en annen dag.

Det gikk kjapt nedover bakken til Kjerdal og videre bortover mot Dale. Jeg så egentlig ikke fram til bakken opp mot Dalsnuten. I begynnelsen av bakken var jeg sikker på at det ikke ville bli en topptur, men at jeg ville ta kjappeste vei tilbake til bilen.

Det er omtrent 300 høydemeter til toppen og der stien tar av mot toppen, ble det til at jeg tok videre oppover. Jeg var alene i trappene på nordsiden, men så snart jeg kom bort til sørsiden og «bestemorstien» så var det andre på tur.

For meg ble det en kjapp runde rundt varden og god fart tilbake til stien på nordsiden av Revholstjørn. Jeg synes det går lettere å ta veien tilbake til Gramstad enn å gå over myrene, selv om det er lagt ut mye planker og stein.

Tilbake på parkeringsplassen – i solskinn, sjekket jeg klokka og turen hadde denne dagen tatt meg omtrent tre og en halv time. Det hadde ikke vært en skikkelig langtur, men en grei tur likevel. Selv om jeg var skitten til lang opp på lårene...