Tur til Blåfjellenden helt i slutten av august.

En flott tur selv med skikkelig regn på tilbaketuren.

Det er ikke alltid være lett å finne to dager med noenlunde bra vær for en tur inn til Blåfjellenden. Denne uka ville det være bra vær på onsdag, men mer usikkert på torsdag. Det ville antakelig regne litt den dagen, men med opphold inne i mellom. Yr mente det ville lyne og tordne midt på dagen. Jeg planla å gå sent på dagen tilbake.

Det var andre på tur. Det satt en hel gjeng – en skoleklasse, som hadde kommet ned etter en natt i lavo. De hadde også hatt en natt på Sandvatn. De satte pris på å få dele noen flasker pepsi.

De mente Fossebekken hadde gått stor, og hadde måttet gå litt rundt for å komme over. Da jeg kom til Fossebekken var den lavere enn hva den har vært den siste tiden, og jeg gikk ganske som normalt.

Før jeg kom til Fossebekken, måtte jeg forbi Tangane, og gjerdet som holder sauene oppe i heia. Det dårlige været hadde fått mange sauer til å samles her. De var tydelig lei av regn og vind – som meg.

Innover var det forholdsvis tørt. Det hadde regnet tidligere, men sola som tittet gjennom tørket ut stien. De dype sorpehullene var fortsatt våte.

Det var i løpet av uka blitt mye mer brune og mørke farger. Høsten har kommet, og det viser godt på bjørkene som nå har gule blader. Nå mener yr vi vil få varmere og bedre vær noen dager, så det kan bli en smak av sommer senere.

Nede ved hytta var jeg alene. Det var så pass kaldt inne at jeg fyrte opp i ovnen. Noen hadde latt vinduer stå oppe, og med gjennomtrekk ble det kaldt.

Ute kom sola gjennom skydekket av og til og det ble varmt i sola, om jeg bare holdt meg inne ved døra i le for trekken. Jeg fikk en stund for meg selv, til og med uten blusen. Brunfargen trengte litt fornying.

Det er virkelig kjekt å sitte i sola på trammen til annekset, med varm te og skoleboller. Jeg tok meg god tid til å nyte varmen og utsikten – og ikke minst roen. Det trakk over etterhvert, og jeg måtte trekke inn. Til hytta som var blitt varm. Det er jo også noe eget med varme fra bjørkeved...

Litt ut på ettermiddagen kom det et par fra Langavatn. De hadde brukt lang tid på turen, og det gikk ikke fort den siste bakken opp til annekset. Jeg hadde klar kaffe og litt å spise. Vi fikk en virkelig hyggelig stund utenfor hytta , med prat og historier.

Temperaturen var bra på turen innover, og nede ved hytta minnet det om sommer. I løpet av natta trakk det over og det ble kaldere. Litt ut på dagen kom regnet. Yr mente det ville bli bedre vær på ettermiddagen, så jeg tok ikke ut før rundt tre på ettermiddagen.

Så feil kan man ta. Det var opphold omtrent til jeg kom opp bakken, men etter det ble det mye regn. Det ble til og med skikkelig slagregn et par ganger. Det regnet så det slo i bakken og det bråkte skikkelig når de tunge dråpene traff hetta.

I dårlig vær tar det lengre tid å gå turen tilbake til Hunnedalen. Jeg går forsiktig når det blir skikkelig vått. Det er sleipt i sorpa og grusen kan lett gi etter. Jeg holdt på å havne på rompa ned en liten skrent.

Selv en tur i regn tar jo slitt, og det var nærmest opphold da jeg kom til bilen. Hjemme var det sol og blå himmel....

Bjørndalsfjellet og Dalsnuten og et par topper i tillegg.

En helt vanlig tur.

Turer i regn og vind er ikke noe jeg egentlig synes er spesielt gøy. Siste turen til Blåfjellenden ga mye av både regn og vind. Det fikk holde for en stund, mente jeg.

Yr er ikke mye til hjelp for å finnedager med skikkelig turvær. De meldte regn nesten alle dager omtrent så langt varselet går. Nå ville mandagen – om Yr holdt det de lovet – bli en dag med bare litt nedbør, og helst overskyet med opphold.

Jeg kunne ikke sitte hjemme i mange dager for å vente på godt vær. Selv om det kunne komme noen dråper, så var det, tross alt, bedre å være på tur enn å sitte hjemme å sture.

Den vanlige runden fra Gramstad, er grei om værmeldingen ikke er helt å stole på. Det er mulig å forlenge, eller forkorte turen alt etter som været blir bedre eller dårligere enn meldt.

Runden jeg tenkte på er opp til Mattirudlå via Bjørndalsmyra, Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten – og om været holder seg sånn noenlunde – Dalsnuten helt til slutt. Med flott vær tar jeg av og til også med Øvre Eikenuten. Det var ikke med i planen for denne dagen.

Det var lavt skydekke og tunge skyer på Gramstad. Jeg var en halv time tidligere enn vanlig, og det var få andre biler, og nesten ikke folk. Stien oppover mot Bjørndalsfjellet, blir brukt av ganske mange, men denne dagen trodde jeg det ville bli en ensom tur.

En utenlandsk familie var på vei oppover, og jeg gikk greit forbi oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Innover myra var jeg alene, og det var virkelig kjekt å vandre innover i litt «villmark».

Stien var fortsatt nesten usynlig. I lange strekk innover myra var det mer vassing en tørr sti. Videre mot bakken opp Bjødnaskaret og mot Mattirudlå var det mer tørt.

Det er alt høstfarger. Myra er brun og bjørkene begynner å få gule blader. Tyttebærene ligger på bakken og blåbærene er overmodne. Det er slutt på sommeren.

Det går opp og ned over Kulheia. Jeg har aldri funnet stien som er merket på siden. Den samme gjengen jeg hadde passert på vei oppover, traff jeg i bakken opp mot Bjørndalsfjellet. De hadde brukt tid på turen mot toppen.

Bakken opp mot Fjogstadnuten var merkverdig tung denne dagen. Kan det være at Coronaen hadde satt meg noe tilbake? Videre over Rinnane mot Kvitemyr, så det ut som om det ville komme regn. Mørke skyer med slør under. Ved stidelet til Kjørkerinnå måtte jeg bestemme om jeg skulle ta med Dalsnuten denne gangen.

Jeg valgte å gå over Kjørkerinnå og opp mot Dalsnuten. Jeg hadde ikke sett folk fra jeg forlot veien mot Gramstad, og på stien opp mot den merkede stien fra Dale, var det heller ikke noen andre. Det var ikke en gang spor av folk.

Så snart jeg kom opp trappene mot Dalsnuten var det masse folk. Været var ikke det beste, og det hadde omtrent ikke vært bil på parkeringsplassen da jeg startet, så jeg var litt overasket over hvor mange som var på tur.

Det ble en kjapp runde rundt varden før jeg fortsatte nedover og mot bilen. Dette var tidligere en «langtur». Denne dagen hadde jeg gått runden på under tre timer. Med tøre og flotte forhold kan jeg muligens klare turen på to og en halv time. Noe å se fram til.

En regnværstur i heia.

Regn og vind både fram og tilbake.

Nå var det en god stund siden jeg hadde vært innover til Blåfjellenden. Først en uke med «ferie» og så noen dager med corona hadde gjort at jeg ikke fikk den vanlige turen. Yr gjorde det ikke enklere. Det var umulig å finne to dager med noenlunde bra vær.

Denne gangen måtte det bli en regnværstur til Blåfjellenden. Det er i så fall ikke den første regnværsturen innover. Tidligere ble det en tur vanligvis på fredag etter jobb, nesten uansett hvordan været skulle bli.

Etter å har blitt pensjonist, har det helst blitt turer i greit vær, uten for mye regn og vind. Jeg har jo vanligvis tid til å vente litt på været. Om jeg tar turen en eller to dager senere betyr lite.

Denne gangen ble det å pakke med tanke på regn. Klær og mat i plastikkposer, oppe i vanntette bagger opp i sekken som burde være «vanntett»....

Det viste seg at jeg nok har glemt gamle kunster. Da jeg kom inn til hytta, kunne jeg tømme ut en halv liter vann av den ene plastposen. Huskeregel: åpningen på posen må lukkes skikkelig....

Det hele begynte egentlig ganske greit. Oppover i bilene var det tørt på veien, og på parkeringsplassen var det bare litt småregn. Det endret seg fort. Det ble regne hele turen, med et lite unntak på noen minutter.

Nå kom vinden bakfra, så egentlig var det greit å gå innover, men med jakken igjen og hetta over hodet, så ble det en våt tur likevel. Jeg var gjennomvåt av svette da jeg vrengte av meg de våte klærne.

Jeg hang jakke og bukse ute i skuten for at vannet kunne renne av, og gikk inn i hytta i nok så lett antrekk. Til en viss forbauselse for fem sveitsiske jenter.

Disse jenten hadde tatt en dag ekstra på hytta. Våret var så pass dårlig at valgte å ikke gå over fjellet. Nå var ikke været så dårlig, men disse jentene var ikke helt vant med norske fjell.

Det var forskjell på værmeldingen mellom YR og Storm for lørdagen. Denne gangen mener jeg Storm hadde mest rett. De traff i hvert fall best med når det skulle komme skikkelig regn.

Lørdagsmorgen så det en stund ut til å klare opp. Det var opphold og sola kom gjennom noen ganger. Jeg ventet med å ta ut til det ble «bare litt bedre vær». Helt feil, selvsagt.

Bare et lite stykke oppe i bakken måtte jakken på og hetta på. Jeg hadde håpet at vinden ville snu. På natta virket det som om vinden kom mer fra nord., og jeg håpet jo at jeg ville få medvind hjemover også.

Det nytter lite med gode ønsker. Oppe i høyden fikk jeg været og vinden rett i ansiktet. Her var det ikke nok med bare hetta på hodet. Jakken måtte også lukket helt opp til under haka. Jeg fikk også bruk for de tynne vantene jeg alltid har med.

Det kom to ganske store gjenger i mot, men de hadde været bakfra, og med godt utstyr gikk det nok greit å komme inn til hytta. Det så ikke like greit ut for en engelsk gjeng. Kortbukse og lett jakke er liksom ikke helt rett antrekk i slikt vær. Det vil helst gå godt.

Denne ganen var jeg – igjen – glad for å ha brukt ganske mange store lapper på bukse og jakke. Jeg fikk bruk for Norrøna Recon klærne. Det er jo litt stas at klærne blir bruk under forhold de er laget for. Det blir en del turer i flott vær med dette utstyret, noe som er litt unødvendig.

Strandvandring 2024 fra Reve havn til Orre.

Vi var noen som også tok turen tilbake.

Etter feber, sår hals og ikke helt klar for en langtur i nesten en uke, var det muligens tid for å prøve seg på en liten tur. Hvor skulle jeg i så fall ta turen.?

Nå har Bestyrerinnen i noen år gått en tur sammen med folk fra Klepp Frivilligsentral, og de har hatt en årlig Strandmarsj. Jeg har vært med på noen, men turene har vært korte og det har tatt tid, så jeg har ofte funnet andre turer.

Nå var det nettopp en slik Strandmarsj Bestyrerinnen skulle ut på denne dagen. De ville gå fra Reve havn til Orre Friluftshus. En tur på omtrent 5 kilometer. Hele turen ville gå i strandsonene, og store deler på sandstrand. Revestranden og Orrestranden.

Om jeg ble med på denne turen, så ville det bli en helt grei tur, men uten en bakke og antakelig i et rolig tempo. Det kunne passe etter å har ligget hjemme med Corona i noen dager.

Denne gang fikk vi bruk for begge bilene, selv om det bare er noen få kilometer til Reve havn. Bestyrerinnen ville gå en vei og måtte ha bil i begge ender. Hun hadde avtalt med andre. Jeg planla å gå både frem og tilbake og hadde bare behov for en bil.

Nå har Strandmarsjen vært noen år. Noen ganger har vi hatt med ganske mange på turen , mens andre ganger har det helst vært få andre. Jeg ble overrasket over hvor mange som ville på tur denne dagen.

Vi ble 24 stykker denne gangen, og faktisk var det ganske mange kjente blant de som møtte opp på Reve Havn.

Det gikk greit sørover fra havna, selv om stien var tråkket godt opp av ungdyr. Jeg bruker denne turen stort sett bare på vinteren og da er det ikke dyr ute.

Forbi Brennevinskulå og Skarstein og videre sørover, kan det ofte være vanskelig å gå på stranden. I vinter var stranden der helt full av stein og grus, og virkelig tung å gå. Det ble helst turer oppe sanddynene det første stykket.

Nå var det – igjen – flott sandstrand, selv om det lå en grus haug inne ved sanddynene. Vi fikk en grei tur, og da sola kom skikkelig fram ble det virkelig kjekt.

Ved Jærens rev holdt folk på å ringmerke fugler, og vi fikk en liten innføring i hvilke fugler de holdt på med i denne omgangen. Det betød også en liten tur rundt området som var merket med en tau.

Det ble også en liten nokså uhøytidelig konkurranse med spørsmål rundt Reve og Orre. Et av spørsmålene gjaldt vraket som det fortsatt er rester av ved Sørnes. Vi gikk senere rett forbi vraket og videre mot Friluftshuset.

Oppe i sanddynene på vei mot bilene, var vi fem som også ville ta turene tilbake. Det ble en skikkelig hyggelig tur i godt følge. Nå holdt vi oss innenfor stranden den første halvparten, og det gikk antakelig litt fortere enn ute på selve stranden.

I godt selskap går det greit, og selv om vi måtte gå rundt ute ved revet, så tok det ikke lang tid vi fem sto ved bilene og sa takk for turen.

Det hadde vært en kjekk tur med mange i følge sør til Orre, og bare fem på tilbaketuren. Vi som gikk begge veien fikk en tur på omtrent en mil den dagen. Noe som er absolutt godkjent.

En flott og enkel tur rundt Engjavatnet med broderen.

Fin tur, flott vær og en god pause.

Det var lenge siden sist det ble et innlegg på bloggen. Først kom en tur til «syden» i veien, og så ble det en omgang med Corona. I tillegg hadde jeg ikke lagt inn et innlegg fra den siste turen jeg og broderen tok før «ferien». Ting tar tid.

Dette er derfor en litt forsinket rapport fra en enkel tur rundt Engjavatnet, men siden den var sammen med broderen, så er det likevel en tur jeg ønsker å huske.

Broderen er tilhenger av korte og kjappe turer. Det blir en del turer om Håfjelle og Bjødnali og tilbake til parkeringsplassen i Sælandsskogen, mens en slik tur blir litt kort for meg. Vi har funnet ut at rundt Engjavatnet er en grei tur for begge.

For broderen blir dette en langtur, mens for meg er dette en helt greit tur på 2-3 timer. Vi legger nesten alltid turen oppom Håfjell. Det er en god bakke opp til toppen og ned mot Bjødnali, og vi har begge godt av litt bakketrening.

Sommeren nærmer seg slutten, men denne dagen mente Yr det ville bli bra vær. Det var ikke diskusjon om kort eller lang bukse – kortbuksa var en selvfølge denne dagen. Broderen var i tvil om han burde ta fjellstøvlene eller de korte lette skoene. Jeg var ikke mye i tvil om at det ville være så pass fuktig i myrene at høye sko ville være riktig. Det ble litt vassing i myra inn mot Bjødnali.

Det er litt trist å se at markene har blitt mer brune enn grønne oppe i høyden og at det høye gresset alt er tørt. Nå er det siste egentlig ganske greit, for da viser plutselig stien ute i marka igjen.

Turen til Bjødnali blir antakelig ikke mye brukt om sommeren. Det går hester på beite, og mange er nok skeptisk til å gå forbi hester på den trange veien nedover mot Urdådalen.

Vi for vår del, så ikke hester denne dagen, men det kan ikke være lenge siden hestene la fra seg «spor». I veien.

Som vanlig var det bra utsikt fra Stølssletta og oppe i Vindskaret, og vi fikk tatt de vanlige bildene. Nede ved Moldtjørnet, måtte vi holde oss inne i stien og ikke ute ved vatnet. Det går antakelig et minutt ekstra, og det er jo viktig for oss pensjonister.

Etter å ha vært oppe ved Bjødnali og tatt bilde at treet til broderen, ble det den vanlig diskusjonen om vi virkelig skulle ta rundt Engjavatnet eller bare ta den kjappe turen opp til Jærbuskaret.

Som omtrent alltid fant broderen ut at det ville passe med en litt lengre tur denne dagen, og vi tok veien innover mot «Skogen». Det ble en grei tur innover, og da sola kom skikkelig fram, passet det også bra med en pause ved «Skogen».

Her er det stein å sitte på, og de gamle grunnmurene gir ly nesten uansett hvor vinden kommer fra. Te og Gjendekjeks er som alltid en god kombinasjon, og så passer det jo med en pause på en flott dag.

Som alltid er det kjekt å gå videre i terrenget mot Engjanemyrane og opp til Jærbuskaret. Som alltid går det kjapt og greit ned til Sjelset og de siste kilometerne inn mot bilene er også greie. Det meste på god vei,

En flott og kjekk tur med broderen denne gang også.

Til Blåfjellenden med brune myrer og grå himmel

En kjekk tur i heia.

Det ble selvsagt noen runder på Yr for å finne to dager med bra vær. Denne uka var det ikke lett. Igjen var det mandag og tirsdag værmeldingen mente det ville bli turvær. Ikke helt sommervær, men bra vær for tur.

Det ville være greit vær på mandag, men tirsdag ville det regne ut på dagen og blåse – i følge Yr. Storm mente det ville være regn på morgenen og bedre vær ut over dagen, men var enig i at det ville blåse.

Hverken Storm eller Yr fikk helt rett, men tilsammen dekket de omtrent det været vi fikk. Innover gikk det greit med kortbukse og ullbluse, selv om det ble litt kaldt helt øverst. Med vinden bakfra gikk det greit.

Forrige gang hadde jeg med klær for dårlig vær. Denne gang hadde jeg med sommerklær, og håpet det ville bli bedre enn meldt.

Innover heia var det tørrere enn på lenge. For første gang siden mai, var det ikke nødvendig å hoppe over Fossebekken. Den var så lav at det omtrent ikke rant vann.

Innover var myrene tørre og det var mulig å gå der det vanligvis er sorpe og søle. Det burde gjøre turen lettere, og det burde gå fortere. Klokka viste at jeg gikk inn på nøyaktig samme tid som vanlig.

De to siste gangene innover har det vært tydelige tegn på at sommeren alt er over. Selv om det fortsatt er grønt gress, så er myrene brune og bjørnskjeggtuene er helt brune i tuppen.

Denne uka var det blitt mye mer brunt og grått i heia. Det var store endringer i forhold til forrige uke. Sommeren har som vanlig gått alt for fort. Heldigvis kan høsten by på flotte opplevelser, og med bra vær er det mulig å ta nye turer innover heia.

Denne gangen var det ikke noe spesielt som ventet på meg nede på hytta. At det likevel dukket opp noe, kom ikke som en stor overraskelse. Den kroken på døra til annekset, burde jeg jo ha ordnet for lenge siden.

Det er virkelig kjekt å kunne sette seg ned på hytta med te og et par skoleboller og bare slappe av. Kroken ved vinduet, passer nesten perfekt sammen med lesebrettet. Jeg har ofte hele annekset for meg selv, og slik ble det denne gangen. Jeg kunne gjøre som jeg ville.

Nå var det andre i hovedhytta. Det kom folk fra både Hunnedalen og Flørli. Dagen etter dukket det opp far med sønn på 10 år. De hadde kommet opp Fidjadalen. Like under Fidjafossen hadde de fisket, og sønnen hadde fått en flott øret. Det er flere som har fått stor fisk i dalen det siste året.

Det blåste stikker og strå neste morgen, og på natta hadde det regnet skikkelig. Vinden var sterkere enn det Storm mente vi ville få. Jeg ventet til ut på dagen med å ta ut, og stolte derfor mer på Storm enn på Yr denne gangen.

Temperaturen var bra, men selv med over 12-15 varmegrader ble det kaldt da jeg kom opp i høyden. Vinden var fortsatt så pass sterk at jeg måtte ta i for å komme fram. Heldigvis kom vinden rett fra sør – midt i mot, og jeg gikk derfor litt i le oppover bakkene.

Nedover mot Hunnedalen minket vinden, og det ble mye varmere. Ved bilen var det 17 grader og hjemme var det skikkelig sommer.

5 topper - en lang runde fra Gramstad.

Sola kom fram på slutten.

I følge værmeldingen tidligere i uka skulle det regne på søndag. Hele dagen. Søndag morgen ville Yr ha det til at sola skulle komme fram i Sandnes, mens det ville være opphold og skyer stor sett alle andre steder.

Med bakgrunn i værmeldingen tidligere, hadde jeg slått fra meg tanken på en tur i heia, og jeg vurderte å ta en hviledag. Siden YR hadde ombestemt seg, fant jeg ut at det jeg likevel kunne ta en tur.

En søndagstur ut fra Gramstad, omtrent som på vinteren, måtte kunne være greit. Det ville i hvert fall ikke bli så mye kjøring. Det hadde blitt noen kilometer den siste tiden.

Yr mente det skulle bli en tørr dag, men alt på vei innover fikk jeg noen dråper på ruta, og på parkeringsplass var det helst litt kaldt med bare kortbukse og ullbluse. Jeg fikk stole på YR, og tok oppover veien mot Bjørndalsmyra og stien innover mot Mattirudlå.

Sist jeg gikk her ble det nærmest vassing innover myra. Det var tørrere denne gangen, men fortsatt en del vann. Det som manglet var sti. Den var så vidt synlig på myra, men oppover bakkene mot skaret mellom Mattirudlå og Kulheia, var det bare fordi jeg har gått her mange ganger, at jeg fant stien.

Det ble et par våte opplevelser inne i skogen. Så snart jeg var borte i et tre, fikk jeg tunge dråper på meg. Oppe i høyden var det grått og skyene var mørke. Det var i hvert fall ikke antydning til sol.

Litt lengre mot Bjørndalsfjellet så jeg en gjeng, Jeg regnet med å ta gjengen igjen på toppen, men de var alt på vei nedover mot veien, og først nesten nede ved veien gikk jeg på jentene.

De kunne fortelle at de ville ta 7-nuts turen den dagen. De hadde startet fra Vatne og var nå på vei mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Før de ville oppom Dalsnuten og Øvre Eikenuten og så siste topp.

Vi snakket litt om ruta videre. Jeg hadde også tenkt meg til Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det ville nok også bli en tur oppom Dalsnuten, og jentene fikk meg til å tenke på Øvre Eikenuten. Tok jeg den med på dagens tur, ville det bli seks av de syv toppene fra 7-nuts turen for meg denne dagen.

Videre mot Fjogstadnuten og forbi, var det de mørke skyene over meg som dominerte. Det kom noen dråper. Om det kom skikkelig regn, så ble det en kjapp tur tilbake til bilene, tenkte jeg.

Regnet kom aldri, men det ble heller ikke sol, som YR mente vi ville få. Det ble til at jeg tok stien mot Løemyr og Sørdalsbakken og Resasteinen. Bakken oppover er bratt og tung, og har ikke blitt mindre bratt men mer tung etter hvert.

Det gikk greit opp til flyvraket og videre over til østsiden og den flotte stølsveien videre nedover mot Skaret og stien over Skreppå og tilbake til stidelet ved Sørdalsleitet. Her ble det - selvsagt – sen vanlige veien over markene ned mot den merkede stien.

På veien nedover mot enden av Løemyr, tittet sola gjennom skydekket, og det ble lysere. Det kunne se ut som godværet yr nevnte ville dukke opp. Jeg tok den umerkede stien mot Dalsnuten og videre til sørsiden og opp til toppen.

Her var jeg ikke alene. «Alle» var på vei til Dalsnuten. Da jeg kom var det ikke mange biler på parkeringsplassen, men nå så det ut til å være mange. Det var i hvert fall mange på tur.

Det minnet litt om fuglefjell øverst. Det satt folk over alt. For meg ble det en kjapp runde rundt varden, før jeg fortsatte nedover og over mot trappene mot Revholstjørn.

På den siste kilometeren innover til bilen, ble jeg glad for kortbuksa. Det ble varmt og sommer. Det hadde vært en helt grei tur, men mer vann og søle enn jeg hadde tenkt. Turen gikk unna på de vanlige 3-4 timene, og er på omtrent 12 kilometer.