MYTHBUSTER - Myten om vann

Drikk, drikk og drikk før du blir tørst – hvorfor i alle dager....

For friluftsfolk har det gjennom årene skjedd store endringer på utstyrsfronten. Det er nok å nevne Goretex og for eksempel forskjellen mellom den gamle ”gode” sekken med meis og dagens vidunder. Mange er også opptatt av vekt, og det er masse lettvektsutstyr på markedet.

Og det viser seg – selvsagt – at all ny viten ikke alltid er best og til å stole på. Når det gjelder utstyr, er det enkelt å sjekke om det er bedre enn forgjengeren. Den som har skoen på kjenner fort hvor det trykker.

Det er ikke alltid like enkelt å sjekke om nyvinningene er bedre når det gjelder andre mindre håndgripelige ting.

For min egen del har jeg hengt meg opp i påstanden om at det er viktig å drikke – drikke mye og helst FØR du blir tørst, for å kunne yte på et høyt nivå.

Det finnes lite forsking som støtter påstanden. 

Påstanden oppsto i forbindelse med at sportsdrikke kom på markedet og skulle selges.

 Hvorfor vi skal drikke -mer- vann, følger at to ting, så vidt jeg har klart å få med meg.

Det er for å opprettholde veskemengden og/eller veskebalansen.

Når det gjelder veskemengden, viser forskingen at ytelsesnivået IKKE blir påvirket av om vi mister veske gjennom svetting, før det dreier seg om flere liter. (Selvsagt avhengig av kroppsvekt.)

Påstanden om at vi må drikke like mye som vi ”mister”må også være pølsevev. Vektreduksjonen ved langvarig fysisk arbeid, vil ikke bare være vann, noe vil være fett og kullhydrater, og vi må uansett ha noe vann å gå på.   

Og hvordan klarte vår forfedre å springe viltet i senk på savannene i Afrika. Bar de på vann?

Hadde dagens maratonere snakket med sine forgjengere fra tidlig 1900tallet, så ville de blitt sterkt advart mot å drikke vann i det hele tatt. Jeg tror ikke det er riktig tilnærming til problemet, men det viser at de tenkte annerledes i tidligere tider.

Når det gjelder veskebalansen, så blir begrunnelsene for at det IKKE er viktig å tilføre vann i mengder under langvarige fysiske anstrengelse, noe mer vitenskaplig. Og her blir det å stole på kilder.

Men for meg virker følgende fremstilling rimelig.

Veskebalansen (mengden salt i forhold til veske – for enkelthets skyld) er viktig for ytelsen. Det er antakelig den som styrer vårt behov for vann.

Det som skjer er at osmolalitet stiger som respons til svettetap. Dette er helt avgjørende for å forstå - du kan ikke tape salt, selv om du er en "salt svetter". Hvis natriuminnholdet i blodet synker, er det fordi du drikker for mye vann, ikke fordi du svetter salt. Og det er selvsagt helt normalt og helt uten problemer at osmolalitene stiger under langvarig arbeid. Det er vi laget for.

 I denne sammenheng kan det nevnes at inntak av sportsdrikk gir en merøkning av mengden salt i forhold til veske, og økt saltinnhold gir behov for mer vann. Med andre ord du blir tørst av å drikke. Litt ironisk, men det blir jo tross alt kalt ”tørsteslukker”.

En god del undersøkelser viser at overdreven drikking faktisk er farlig. Kroppen har flere strategier for å tilføre salt til kroppsvesken, så det skal selvsagt en god del vann til før det kan bli skadelig.

Naturen har gitt alle dyr evnen til å drikke når de er tørste. Men i følge myten må vi mennesker drikke FØR vi er det. Menneskene må være temmelig spesielle i forhold til andre dyr.

Så drikk når du er tørst og ikke tenk så mye på hvor mye du drikker. Kroppen trenger glukose, men den inneholder sannsynligvis vann for minst 2 timers fysisk arbeid.

Høgjæren - Synesvarden søndag 2. mars

Vårtur med innlagt vinterstemning.

Forrige uke ble det en omlegging av planer, det var derfor naturlig at vi prøvde å gjennomføre turen denne søndagen.  Lørdagen hadde vært knallfin – varme, sol og nesten ikke vind. Rene våren.

Vi kunne meget godt tenke oss tilsvarende forhold søndag.  Men de som bestemmer, tok ikke hensyn til våre beskjedne ønsker og startet dagen med vind og nedbør.  Nå gir ikke vind fra øst som oftest noe særlig mye nedbør. Det ble vått på bilruta.

På Parkeringsplassen på veien over mot Tovdal, var det direkte surt. Vind, selv om den nok ikke var sterkere enn en stiv bris, og temperatur ned mot null. Nedbøren som kom som regn litt lengre nede, var her oppe (250 moh) gått over til snø.  Det var liksom ikke vintertur vi hadde sett for oss.

For riktig å gjøre oss oppmerksom på at høgjæren ikke var rette plassen denne søndagen, kunne vi se at det var sol lenger vest.

Det kunne ha vært litt sånn Garborgsk  Alvelandstemning – ”det kviler klårt mot himmelrand”, men vindmøllene ødelegger mye av dette.

Nå var bakken bar, og det var ikke antydning til frost, selv om myrene øverst fortsatt var litt harde.  Forholdene var derfor ikke slik at turen ikke kunne gjennomføres. Vi salte opp og tok oppover stien – i et alt for raskt tempo for å få opp varmen. Det resulterte kjapt i høy puls og akutt behov for et mer bedagelig turtempo. 

Som så mange ganger før, etter å ha gått oss varme, justert hette og fått på vanter, kommer den gode turfølesen, og vi kan konsentrere oss om andre ting.  Som å holde tempo oppe i bakkene mot Synesvarden. Og om de vi så foran går fortere eller senere enn oss. (Vi tok litt innpå nedover mot Holmavatn, men ikke merkbart mye….)

På stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå fikk vi vinden i fleisen. Heldigvis holdt det opp å snø. Og vind har vi kjempet med før noen ganger, selv kald vind.  Det går litt senere, og krever noe mer krefter, men hindrer ikke turen.

Det var noen folk ute og gikk, på vei mot ”kjerringå” vekslet vi noen ord med gjengen. Vi tok igjen folkene på returen, og da viste det seg at det var noen vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden.

Uten om disse var det ikke mange på tur denne dagen, men det sprang to spreke jenter forbi oss.

Med vinden i ryggen, og uten nedbør, blir returen til Holmavatn svært grei. Det blir igjen mulig å diskutere. Pust og bein glemmes, og verden er et greit sted å være.

Vi var litt skeptiske til bakkene opp mot Synesvarden, men disse gikk noenlunde. Vinden hadde løyet litt, og det var bare noen steder den tok i.

Turen totalt er opp mot 15 km, og det tar oss noen timer. En passende søndagstur, som denne gangen fikk en helt grei slutt.

Godværs – treningstur Li lørdag 1. mars

En glad dag i mars.

Endelig kom en dag med bra vær.  Sola skinte, og værmeldingen lød godt.  Ingen mørke skyer verken bokstavlig eller i overført betydning.  Det burde ligge til rette for en skikkelig bra tur.

Det hjelper ikke med arvinger. Som dumper barnebarn i fanget på, her må jeg nok si: bestyrerinnen.

Men hun er nok så klar på at morfar må tre støttende til. To små som – en som egentlig ikke er så liten lenger, krever sitt. Dagseddelen lød derfor på en kort tur. Og da passer det med en treningstur rundt Li. Og, det kan i grunnen ikke sies for mange ganger, været var nydelig. Varmt, uten vind og sol.  

Vår.

Det har ikke vært tilsvarende vær siden januar, og da var det helst kaldt.  Det var mange som hadde fått med seg at været var bra. En god del biler på Dale. Og mange folk i løypa.

Jeg traff samme mann som jeg har truffet noen ganger før. Det er andre enn meg (og broderen) som bruker Li som treningstur.  Nå er det hyggelig å treffe folk igjen, og veksle noen ord om været.

Jeg var spent på formen. Torsdagens trening gikk ikke helt etter planen. Den var tyngre enn på lenge.

Hvordan ville det slå ut rundt LI?  Jeg tok det litt med ro helt i starten, men det fine været og gode forhold gjorde det kjekt å ta i litt. Det ble helst slik at jeg gikk og holdt igjen i bakken. Det er et tydelig tegn på ar dagsformen er på plass. Det var fortsatt sorpet og glatt enkelte plasser, men det var ikke vått i stien. Endelig gode forhold, det var bare å gi på.

Opp bakken gikk det i vanlig tempo, pulsen kom selvsagt opp, men det var enkelt å holde den på et rimelig nivå, og det tok ikke lang tid før den var nede på ”normal” nivå på de flate partiene oppover.

På toppen traff jeg to på sykkel. De hadde syklet opp veien, og ville ta samme rute tilbake. Jeg fortalte at folk hadde syklet ned bakken mot stien langs sjøen. Det ser umulig ut for meg, og virker temmelig vannvittig, men bildene fra turen lyver antakelig ikke. 

I det fine været var det selvsagt folk på tur. Jeg traff flere som kom i mot, og det satt folk rund om kring som hadde pause. Det luktet stekte pølser.  Dette var første turen der jeg ikke så spor av is eller snø/haggel.  I nordhellingen i skyggen var det nok litt hardt i bakken. Det hadde vært frost om natten.  Som tidligere sagt, når skaren bærer st. Hans blir det en sen vår.

Hos oss har det omtrent ikke vært snø, og i motsetning til de foregående årene er det ikke frost til ut i mars. Snøklokker og krokus er vårtegn.

Hva trengs på en lengre dagstur

Innhold i dagstursekken.

I tillegg til mat er det egentlig ikke mye som trengs.

Jeg for min del har alltid med tørre klær (i to plastposer i sekken). Det er sokker og ragger. Undertøy (ullbluse) og ekstra fleece genser. En tynn for sommerbruk og en noe tykkere for vinterbruk. I tillegg har jeg alltid med en stillong, ekstra par tynne fingervanter og ekstra lue.

Kart og kompass (i hvert fall det siste) trenger jeg vel ikke å nevne? Det er selvfølgelig med.

Det blir opp mot 80-90 dagsturer i løpet av et år. Regner vi 80 pr år og at jeg har holdt på med dette i 25 år så blir det 2000 turer – pent og rundt. 

Det vil være litt spesielt om ikke min erfaring er temmelig representativ for de fleste.  Jeg har hatt mine fall og ulykker – blant annet brukket foten på tur alene. 

Og erfaringen (da tar jeg også med de ”tilfellene” jeg har vært borte i), er at utstyret IKKE hindrer alvorlige ulykker. Alvorlige ulykker skjer ved fall og ved vading av bekker og elver eller tilsvarende.

Der sekken og innholdet kan gjøre en forskjell, er når noen – andre – går seg vill i tåke, eller kommer ut av stien.  Med andre ord er det i disse situasjonene innholdet i sekken kan gjør en forskjell.

Et mindre sykehus, med utstyr for større operasjoner er, etter min mening helt unødvendig å bære på, og veier adskillig mer enn nødvendig. 

Jeg har alltid litt mat med (en kjekspakke). Når det gjelder førstehjelp utstyr, så bærer jeg på plaster, sårstrips, pinsett og smertestillende.

Og dette er det utstyret jeg har hatt behov for gjennom hele mitt turliv – til nå.

Om dette er nok, vet jeg jo ikke. Fremtiden kan fortsatt bringe overraskelser, men jeg tror temmelig sikkert at dette blir innholdet til jeg hiver turskoene på bålet.

Vind, men lite regn Li søndag 23. februar

Noen må ha skylda – værmeldingen?

Noen dager må det bli en kort tur. Kalenderen inneholder alt for ofte fødselsdager og andre familiære hendelser. Hvorfor disse legges tilsøndager, når tur står på programmet, er litt uforståelig – for oss som går på tur. Og om det etterlyses forklaring så er svaret som oftest –”ordre fra overkommandoen skal følges” eller noe i den duren.

Når det i tillegg blåser så husene rister og hattene flagrer, så ligger det egentlig godt ann til nok en tur rundt Li. Godt i le for sørøsten og ikke for lang.

Men hva med regnet? Det regnet skikkelig på morgenen. Yr hadde regn på planen, men helst i små mengder og fordelt ut over formiddagen. Denne gangen var vi heldige. I stede for å spre nedbøren tynt utover, fikk vi hele greia i hodet i starten av turen. Nå kom det noen tunge og skikkelig mørke partier i skydekket seilende innover, men på en eller annen måte klarte vi å gå i mellom regnet.

Men det var selvsagt både vått og sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Og det tar tid. 

Ikke for alle. På vei ned bakkene fra Dalevann sprang det en kar forbi. Vi vekslet noen kjappe ord. Han hadde gått hele runden – uten de snarveiene vi tar – og hadde helt sikkert startet lenge etter oss. Vi fant ”trøst” i at karen var 30 år yngre og at han sprang uten sekk.

Det hjalp ikke et øyeblikk. Det er bare å innse at ting tar tid, og at ungdommen på 30 - 40 eller der omkring tar over. 

Det var ikke mange bilene på Dale, og det var heller ikke mange spor utover sjøen. Nå er det egentlig ikke så mange som tar turen helt rundt, men det pleier å være noen. 

Sjøen gikk hvit, og radaren på toppen ulte som en syk ku. Det tyder på kuling. Og på de verste plassene hadde vi problemer med å holde balansen i vinden. Men det er bare på de mest utsatte stedene. Turen går helst i le.  Inne i skogen ved Einerneset ble det så pass varmt at jakken kom av. Og vi fikk en god tur i skjortearmene.  Til oppe i mot snaufjellet. Der kom jakken på igjen.

Vi forventet jo at det skulle blåse skikkelig på toppen, men denne gangen ble vi snytt for blåsten. Det var litt vind og vi måtte ta i litt for å komme frem, men det var alt.

Nedover så vi ikke folk. Ved Dalevann var det et par gjenger som hadde slått seg ned. Og det var noen biler på Dale da vi kom ned. Men ikke den helt store utfartsdagen

Tur i normalvær – regn og vind, lørdag 22. februar

Treningstur som ikke ble så ensom likevel.

Med det været som ble meldt, ville det nok en gang passe med en tur rundt Li. Hva kommer det av at yr og storm ikke skjønner at det passer best med noenlunde greit vær i helgen. Skuffelsen over været er ikke større enn at det selvsagt måtte bli tur. Ikke mye regn, men sånn litt hele veien lød værmeldingen. Og selvsagt vind. Ikke over kuling, men….

Og jeg var nok ikke den eneste som hadde sjekket været denne morgenen. Det var bare en bil uten om min på Dale. Og jeg traff en kar i første bakken som også bruker området til trening. Vi har truffet hverandre noen ganger. Og veksler som regel noen ord. Han hadde kommet ned Øksendal/Revesdal. 

Men det var ikke et spor utover langs sjøen.

Med vinden bakfra, blir det jo egentlig greit. For virkelig å kjenne at det fortsatt ikke er verken vår eller sommer, tok jeg av jakken.  Jeg blir jo like våt om jakken er på eller av når det bare drypper.

Det ble kaldt der vinden fikk takk. Sjøen gikk jo tross alt hvit.

Og, selvsagt, etter en stund måtte jeg krype til korset og hive på jakken igjen. 

En bil på Dale, og en kar i mot, det ville bli en ensom tur rundt. Ved Bjorhabn, luktet det bål. Og det gikk tre karer utover. De hadde overnattet og var på vei rundt. Karene var utenlandske, det var bare en som pratet.  Og det gikk ikke helt greit. Med tunge sekker går det normalt noe roligere enn med lett sekk – som min. De hadde ikke helt greie på hvor lang turen rundt var, og ble litt overrasket over at jeg trodde de ville bruke 4-5 timer. Jeg tror de oppfattet tidsangivelsen som for hele turen, mens jeg mente fra der vi sto….

Nå ja, jeg har tatt feil før. 

Jeg kjente lukt av bål lenger ute også. Det var spor flere plasser, men jeg så ingen andre.

Det var i hvert fall ensomt på toppen, og jeg så ikke en kjeft før nesten helt nede. En jogger i godt driv oppover bakkene.  Denne gangen tok jeg det med ro ut på stien, etter å ha jogget ned de siste bakkene. Jeg trenger ikke akkurat å stupe inn i steinrøysa hver gang.

Og helt ned kom det et par i mot. Han svensk og hun norsk. Det var utlendinger på tur denne lørdagen. De lurte på hvor stien mot toppen var, og hvilken tur som var lettest. Siden de sto midt i stien opp mot Dalevann og like ved et skilt med ”Dalevann”, foreslo jeg den ruten.

Våte og fuktige turer tar tid. Undres på om det bør innføres merknad tilsvarende den de har i ”Top Gear” med wet. Turen var så avgjort våt. 

 

Ny tur i gammel skog, søndag 16. februar

Reservetur

Det var hverken frost eller snø søndagsmorgen. Det var utsikter til en bra tur. Yr nevnte noe om vind, og muligheter for nedbør, men bare oppe i bris og helst lite nedbør.  Broderen ringte som vanlig, og vi fikk avtalte en tur på høgjæren.  Han sliter med noen knær som ikke helt er enige i langturer og som han helst vil spare til sommeren. Og han mente en tur på gode stier ville gjøre nettopp det, spare knærne.

Og det så bra ut på vei oppover, men på det siste stykket opp mot Topfdal, var det noe vemmelig hvitt som lå strødd ute i terrenget. Og det blåste. Og det for noen dråper i lufta.

Vi tok på klær, og slengte sekken på ryggen, og vasset forsiktig oppover stien mot litla Synesvarden.

Det tok ikke lang tid før vi begge var enige om at det ikke var videre smart å vasse i snø med glatt underlag, om hensikten var å spare knær.  Oppe i bakken ble det helt om og ned til bilen. 

Vi diskuterte selvsagt hva vi da skulle gjøre. En tur rundt Lifjell ville være mulig, men med kjøring så ville det totalt bli litt for lang tid.

Jeg hadde lest en turrapport på nettet fra Bjødnalia – Urådalen. Vi ville omtrent kjøre forbi Sælandsskogen der turen starter. Eneste minus med turen er at den ikke er særlig lang. Det er riktig nok mer enn 20 år siden jeg var på de kanter, men husker fortsatt turen som kort.

I Sælandsskogen var vi alene på parkeringsplassen. Det regnet lett, men inne i skogen var det ikke antydning til vind.  Her var det små om noen hindringer for en søndagstur. Første del av turen går på god sti. Oppover Urådalen, gjennom eikeskogen, er det også god sti. Det var bare det at stien for en del lå under vann. Det ble å klatre i ura enkelte deler av stien. 

I tillegg til at deler av stien var i bunn i elva, var også steinen skikkelig sleipe. Det var ikke mulig å stole på at skoen hang på toppen. Våt is er muligens sleipere, men jeg er ikke helt sikker. Det tok derfor tid oppover mot Bjødnali.

Vi benyttet også anledningen til å prøve oss som fotografer. Det ble tatt noen bilder.

Regnet holdt opp og vi kunne ta av jakkene. Det gir en liten smak av vår å kunne gå i skjortearmene.

I sol og varme må turen oppover Urådalen være skikkelig fin. Her står eikeskogen tett, og den har urskogpreg. Helst litt trolsk.

Det hadde tydelig regnet god den siste tiden og elva gikk stri. I de små fossefallene, var støyen opp mot godstog styrke – ikke ekspresstog, men noe lavere.  Og da vi kom opp mot Bjødnali og skulle krysse elva, viste det seg at brua lå på skakke midt i elva. Det ville ikke være mulig å krysse her uten å vasse. Og elva gikk hvit. Vi tok over myrene oppover. 

På bøene ved garden var det grønnskjær i graset, men fortsatt is på vannet. Typiske vårtegn. Og det er da hyggelig med en vårtur i midten av februar. Vi tok en liten pause ved garden, og fortsatte så mot bilen. Men først en bakke opp, på god sti og med god fart.  Nede i dalen ble det en liten svipptur oppe på veien før vi igjen tok ned til elva og skogen.  Her så vi endelig spor av folk, og det kom faktisk en kar i mot. 

Og broderen hadde et fall. Etter å ha gått forsiktig i et par timer, og er så nær bilen at vi omtrent ser den, da svikter konsentrasjonen. Plask i dammen – langflat. Heldigvis uten skader.

En kort men kjekk tur. I et terreng jeg ikke hadde sett på noen ti-år.