Tur med utsikt utover havet.

Sol og litt varme.

Det fine været bestemte hvor turen skulle gå denne lørdagen. Sol og vind, og litt frost tidlig på morgenen, gjorde at jeg syntes en tur langs sjøen var en god ide.

Der ville det i hvert fall holde seg tørt ute ved sjøen, og ikke mye ville skygge for sola.
Nå er turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård ofte en "reserve"tur, som tas når andre turer er vanskelig å å gå på grunn av frost og is. Denne lørdagen var det motsatt. Jeg tok turen, fordi ute ved kysten, er våren kommet lengst, og det ville være sol i ansiktet. I hvert fall den ene veien.

Det var en lei vind fra  nordvest. Iskald, før jeg fikk opp varmen. Vinden kom stort sett bakfra på vei "nedover" mot sør. Det ga skikkelig gode forhold - til å begynne med. Medvind, sol i ansiktet, tørt på bakken - bedre enn det er det vanskelig og få.

Det ble en fin tur rundt Obrestad fyr og videre ned til havnen. Her har jeg gått noen ganger i regn og vind, adskillig mer ubehagelig enn denne lørdagen.

Med litt kald vind fra start, ble det til at jeg satte opp dampen - først og fremst for å få opp varmen. Men som så mange ganger før, når jeg først starter med god fart, blir det ofte til at jeg fortsetter i samme tempo. Nå må jeg innrømme at tempoet nok ikke er like kjapt som for 10 år siden Det mangler liksom viljen og evnen til å gi på det lille ekstra.

Likevel mangler det ikke mye på at tempoet - nede langs kysten og på god sti på en del av turen, og nesten vei enkelte plasser nede ved Bodle - holder utmarsjmerke fart. Som er ni minutter på kilometeren. Selvsagt har jeg lettere sekk en kravet for marsjmerket, og avstanden er bare litt under to mil i stede for tre, men likevel...

Jeg var fornøyd da jeg sto på kirkegården nede på Varhaug. Turen nedover hadde gått greit. Hva med hjemturen i motvind?

Etter en kort pause, litt saft, og noen foto, så tok jeg nordover - i motvinden. Som var kald, men ikke over 7-8 meter i sekundet.  Det tok ikke lang tid før jeg ble vandt med vinden, selv om den var kald i ansiktet og glidelåsen i vindfleecen var trukket helt opp. Turen nordover var ikke like behagelig som den sørover. Jeg var mer opptatt av tempoet og hvor langt det var igjen. Det ble til at jeg satte delmål. Når jeg kom til den porten, var jeg halvveis... Og når jeg da kom dit så flyttet jeg målet - halvveis - litt lengre...
Bakken opp mot toppen av Komedelen gikk greit. Dagsformen må være inne, selv om det hadde blitt litt tur på fredagen.

Jeg kom fram, og det gikk både greit og kjapt. I hvert fall til "halvveis", hvor nå det var...

Mot Obrestad er det en del nedover, og resten flatt.  Mot fyret, med litt mer opp og ned, slo tanken meg - klarer jeg å holde tempoet helt inn?  Det må ha gått g reit, for da jeg sjekket bildene fra turen, kunne jeg se at tilbaketuren faktisk hadde gått kjappere en turen "nedover".

Litt overraskende, men motvinden må ha gjort at jeg holdt større fart enn i "varmen" nedover.
Kjekt var det i hvert fall å kunne konstatere at det fortsatt er litt fart i gamle bein.

Jeg var ikke alene på tur denne lørdagen. Ikke så rart, med tanke på det fine været. Det er helst nede ved Bodle jeg så folk denne gangen.

Det var ingen andre biler på Hå da jeg parkerte, men en hel del da jeg kom tilbake. Jeg traff  likevel ikke mange folk mellom Hå gamle prestegård og Obrestad.

En grunn til at jeg valgte å gå langs sjøen denne lørdagen, var at jeg ikke fikk øye på vipå på fredagsturen. Den var kommet, hadde både blitt sett og hørt av andre.
På en tur mellom Hå og Varhaug burde det være mulig å få øye på, eller høre, vipå.

Jeg så og hørte fuglen - våren er kommet....

Reve havn til Orre - en glad dag i mars.

Det er vår på Jæren.

Det vil si at vi har alle årstider på samme dag. Jeg kikket ut vinduet og været var bra. Sol, og litt vind. Før jeg hadde fått turklærene på, regnet det skikkelig.

Ett stykke på tilbakeveien gikk stien nede mellom sandynenen. Her sto sola på, og det ble sommer. Rett før det, sto jeg i le av en gammel tyskebunker, for ikke å bli gjennombløt. Og selvsagt hadde kommet sludd rett før det.

Alt på en gang, og kjekt er det.

Nå hadde jeg hatt styrketrening både tirsdag og torsdag, og tur på onsdagen. Det var ikke helt nødvendig med tur på fredag. Men været var jo bra - da jeg sjekket.
Helt ute ved kysten på Jæren, med bare norsjøen utenfor, kommer våren svært tidlig. Det har hendt at det er skikkelig vårstemning i februar. I midten av mars bør jeg kunne finne skikkelige vårtegn.

Dette måtte sjekkes.

Jeg har gått denne turen en god del ganger. Da jeg begynte å gå tur - for å komme i form og miste noen kilo, var dette en av mine faste turer.

Etter hvert har turen blitt noe for kort, og uten de helt stor utfordringene. Det er jo ikke mye høydemeter å kjempe mot - tilsynelatende. Inne i sand-dynene går det opp og ned. 3-4 meter opp og like mange meter ned, gang på gang på gang...


Det er faktisk til å bli både anpusten og sliten av.

Tilbake til vårtegnene. Hva burde jeg kunne finne av slike i midten av mars.
Et av de sikreste vårtegn er vipa. Å se vipa spankulenrende ute på jordene, er for mange selve vårtegnet.
Når det gjelder planter, så blomstrer hestehoven tidlig. En glad dag i mars, bør det være mulig å finne noen blomster som slikker vårsol.
Grønne marker er ikke alltid et godt vårtegn, fo r de kan egentlig være grønne hele vinteren. Men hevdalukt er et sikkert vårtegn, men ikke så veldig godt likt.

Utenom vipa, er det mange andre fugler som trekker over Reve. Og bruker den lune bukta på Revtangen  som stoppeplass.

Jeg så, eller hørte ikke vipa. Derimot fikk jeg tatt bilder av en fugl jeg ikke kjente. Så om dette er et  vårtegn, kan jeg ikke helt sikkert si. Andre med kjennskap til fugler kjenner sikkert fuglen, men ikke jeg.

Selvsagt fant jeg hestehov i blomst. Det skulle bare mangle, med omtrent sommertemperatur i sola enkelte plasser. Det var ikke hevdalukt, men det luktet gjødsel. Noen hadde spredd kunstgjødsel, og det luktet sterkt.

På vei sørover, måtte jeg for sikkerhets skyld opp i sand-dynen for å komme fram et stykke. Sjøen gikk nesten helt over hele stranden. Jeg var usikker på om det var flo. På tilbakeveien var det enklere, da var det i hvert fall litt strand å gå på.

Løs sand og opp og ned, gjorde turen tyngre enn jeg hadde forutsett. Det tok faktisk tid å komme ned til Friluftshuset å Orre og tilbake. Nå var det likevel en kjekk  tur. Selv om jeg rakk å bli våt, gikk mesteparten av turen i sol. Godt vær, fin utsikt ut over stombølger, og varierende himmel, gå noe å se på. Det gjorde at jeg syntes det var kjekt å gå på tur.

Å kjenne det i beina etter et par timer gjør jo egentlig ikke noe, det går over.

Søndagstur på høgjæren.

Søndagstur, og sammen med broderen.

Nå hadde jeg hatt en tur både fredag og lørdag, så det trengte ikke å være en langtur denne søndagen. Broderen mente at vi fikk satse på høgjæren. Der kunne vi tilpasse turen. Det er mange muligheter - utenom å gå fra Tovdal til Steinkjerringå og tilbake.

Broderen har vært plaget med en lei forkjølelse i et par uker og mente at formen ikke var på topp. Heller det motsatte, og han var ikke klar for "full fart" opp og ned...

En sur sørøst vind hadde blåst bort det meste av våren fra fredag og lørdag. Jeg tok på vinterklær og lue - heldigvis. For oppe på parkeringsplassen i Tovfdal lå det fortsatt fenner. det var hardt i noen av myrene. Ikke alle fant vi ut...

Vinden gjorde at vi valgte å gå med jakken på. Det blåste opp mot 10-12 meter i sekundet en stiv bris. Med bare et par varmegrader - kalde varmegrader - gikk jeg med hetta opp den første bakken.

Brodenen var helt klart ikke i den formen han hadde hatt for noen uker siden. Vi tok det med ro, spesielt i starten. Det tar litt tid før gamle rustne kropper kommer i siget, men etterhvert ble, i hvertfall jeg, både varme og i godt humør. Det er kjekt å gå søndagstur, og i godt selskap blir det enda kjekkere. Broderen og jeg har alltid noe å prate om, og vi har ofte det samme synet på  saker og ting.

Denne gangen ble det en rolig tur nedover mot Holmavatn. Her hadde vi vinden fra siden og gikk i le for det meste. Da vi snudde nesa mot Steinkjerringå fikk vi vinden midt mot oss. Ikke like behagelig, men etter en stund merkes ikke vinden og det blir omtrent som før. Utenom at vi måtte ta noen "støttesteg" enkelte plasser, der vinden fikk skikkelig tak.

Vi møtte noen få turfolk på vei mot Synesvarden da vi gikk nedover mot Holmavatn. Til vanlig treffer vi flest folk mellom Steinkjerringå og Holmavaten, men denne søndagen var det heller ensomt. Vi gikk forbi et par og det var omtrent alt. Et par av de vi hadde passert tidligere, kom også i mot. Det var rundturen Holmavatn, Synesvarden, Steinkjerringå, og tilbake til Holmavatn som var populær denne dagen.

Bordene var temmelig klar på at vi burde ta mot Synesvarden da vi kom nedover mot Steinkjerringå. Han så ikke syn på å gå tilbake samme vei vi hadde kommet. Det ville ha forlenget turen med ca en halv time. Og noen bakker opp og ned i tillegg...

Vi tok direkte mot Synesvarden. Nå er dette en strekning som går i terreng, mer en på god og opparbeidet vei. Litt mer morsomt, og krever mer. Men stien går over noen myrer - som ikke var frosset...

På toppen av Synesvarden, ble det en liten pause før vi tok nedover bakken. Litt rart å tenke på at tidligere gikk folk flest fra toppen av Tovdal til Synesvarden. Dette var den "brede sti" og godt synlig. Tråkket av mange hvert år...

Nå er denne gamle stien knapt synlig. Det er ikke mulig å se stien på avstand. Det viser at naturen tar tilbake selv de mest håpløse tilfellene.

Vi gikk rolig tilbake til bilen. Selv om det hadde blåst, og det var mer vinter enn vår, fikk vi en skikkelig fin søndagstur.

Og det er jo ikke lenge til påske og skikkelig vår.

Vår og fine forhold rund Li.

Yr har mer rett enn feil.

Været er alltid viktig for oss som bruker tid utendørs. For meg er YR en av de faste siden jeg må innom, som oftest et par ganger til dagen. At værmeldingen tar feil, er ingen overraskelse...

Jeg lurer på om værgudene har et lotteri, en dag vinner jeg, andre dager andre - og da "taper" jeg...
Denne lørdagen var det antakelig min tur til å vinne. Værmeldingen meldte regn utover dagen. Det kom i det jeg satte meg inn i bilen for å kjøre hjem.

Med andre ord var det greit vær på treningsturen rundt Li.

Det måtte bli tur på lørdagen. Selv om jeg hadde tatt en litt lengre tur på fredagen, var det ingen grunn til å holde seg hjemme på lørdagen. Og siden vinteren holder seg borte, var det helt greit å ta turen rundt Li - igjen.

Etter fredagens tur, var det mulig å sammenlikne stien rundt Li med stien opp til Bjørndalsfjeller og Fjogstadnuten. Det er helt tydelig at disse stiene er mer benyttet enn den rundt Li. Det mer folk på sørsiden av Dalsnuten enn lengre nord. Nå er det sorpe begge plasser, og skitten blir jeg uansett, men rundt Li er det ikke så veldig mange som bryr seg - om jeg treffer folk i det hele tatt.

Treningstur? Jeg kunne godt kjenne at jeg hadde tatt noen høydemeter dagen før. Syra kom ganske fort, og det tok en stund før jeg syntes det gikk greit. Et stykke ute langs sjøen gikk jeg  forbi to blide jenter, og fra da og til jeg var nede, ble det en kjekk tur. Antakelig fordi jeg ikke tok meg ut, men la det være en hemmelighet.

Siden været var bra - overskyet og litt sol, ganske høy temperatur, så var det lettelse i antrekket i forhold til vinterturer. (det vil si at jeg gikk i skjortearmene, og uten "lang under").

En første prøve på vårlig antrekk. Det ga mersmak. Nå gjelder det bare at våren kommer kjapt, men helst slik at det fortsatt er nok snø til å komme inn til Blåfjellenden i påsken.

Ungdommen av i dag har ingen respekt for den eldre generasjon. Også denne gangen kom det to stykker friskt joggende forbi oppe på toppen. Omtrent samme plassen som det kom noen joggende forrige gang. De burde selvsagt holdt seg bak - eller jeg burde være i stand til å gå fortere.

En kjekk tur i godt vær, og med gode forhold. Det er helt greit å få slike turer. De gjør det lettere å takle de mer "våte" turene.

En god start på våren.

Bjørndalsnuten, Fjogstadnuten og Dalsnuten

Alle på en gang, på en fredag.

Det er jo selvsagt fordelen med å være ansatt i NAV. Det er mulig å ta ut når været er bra.
Denne fredagen var været bra. Egentlig mer en bra, det var en svært så fin vårdag.
Ikke sol hele tiden, men litt inne i mellom. Ikke nedbør, selv om jeg kjente noen få dråper eIkke vind. Det var en kald trekk på toppen av Bjørndalsnuten, men da jeg nådde Dalsnuten var det nærmest vindstille.

Det har blitt til at jeg tar en tur på onsdagene. Denne onsdagen ble det ikke anledning, Jeg v ar så heldig å få besøk av barnebarn. Da fredagen kom, med fint vær og grei temperatur, var jeg klar for tur.
Jeg har brukt å ta opp til Bjørndalsnuten om jeg bare vil ha en kort tur. Det er mulig å forlenge turen ved å ta over Fjogstadnuten på tilbakeveien. En god plan. en slik tur vil antakelig ta omtrent to timer. Passe langt.

Muligens en litt lengre enn en vanlig onsdagstur?. Og hvor skulle turen gå?

Jeg har parkert på Gramstad midt i uken noen ganger, og blitt overrasket over hvor mange som er på  tur utenom helgen. Denne gangen var det også mange biler, og faktisk en jente på vei mot Bjørndalsnuten.

Det er sorpe på turen mot den første toppen. Sorpe nesten hele tiden. Denne gangen var det heldigvis tørt fjell. Det er lettere å komme oppover om skoene holder.

Jeg traff to personer som var på vei ned. Ikke direkte folksomt, men stien viser at svært mange tar turen - i hveert fall sammenliknet med stien rundt Li. Det var også den brede sti og sorpe mellom veien og Fjogstadnuten. Det var tydelig at det gikk en god del folk her også.

Det var andre gang for denne turen, og helt klart enklere å gå enn første gangen. Første gang jeg går en ny tur, seg jeg oftest bare "problemene" lange bakker, vankslige partier og bratte bakker nedover. Andre gangen er terrenget kjent, og alt går så meget bedre...

Det var kjekt å være på tur. Ett stykke går stien over en vanlig hei, med gras, lyng og einer.  Det var til og med et par sauer. Omtrent som i heia. Det er heldigvis ikke lenge til sommeren og skikkelige heiaturer.

Fra Fjogstadnuten kunne jeg se folk på Dalsnuten. Der, og tilbake til Gramstad, ville jeg ikke være alene.

Det må ha vært mange år siden jeg var på Dalsnuten. Det er egentlig en for kort tur til at den står på min meny...

Det var laget trapper oppover. Et godt stykke var det enkelt å komme seg oppover, om det ikke var for pusten.

Det ble høy puls i bakken mot toppen....

Oppe var det en god del folk. Familier, noen med unge i bæremeis, og andre med større unger. Et populært turmål på en fredag. Mot Gramstad kom det en del folk i mot. Noen kikket fælt på meg som kom i mot, med sorpe til langt over knærne. Det så antakelig ikke så veldig bra ut.

Jeg forsøkte å vaske av det meste i en bekk, men det var mer for å ikke skitne til bilen en med tanke på de som kom i mot....

Bjødnali og Selandsskogen.

Vinden som blåste bort.

Dagens turmål ble valgt ut fra hvor det ville være le for vinden som ble meldt. Opp mot stiv kuling. Det er ikke hverdagskost. Det var nesten som om det "burde" vært meldt ekstremvær....

Hvor ble vinden av?

Nå mente broderen at dagens tur burde være lett og grei. Han har hostet og harket i noen dager, og er fortsatt ikke helt på topp. Når bestyrerinnen også ville være med, måtte turen legges opp etter det. En rundtur fra Selandsskogen til Bjødnali og til bake til bilen ville passe bra.

Det blåste hjemme, og det ristet godt i bilene enkelte plasser. Et stykke før vi nådde Selandsskogen, begynte vindusviskerne å gå - regn eller aller helst yr. Ville vi få en våt tur?

Stien opp Urdådalen består for en stor del av stein. Som blir glatte i regn. Det betyr at jeg tråkker forsiktig imellom..

I sterk vind er det helt greit å ta en tur i skogen i stede for på snaue heia. Det ble ganske fort klart for oss at vi hadde valgt riktig - eller at vinden hadde løyet. Vi kjente i hvert fall lite til vinden. Det  gikk hvitt på Engjavatnet, men der vi virkelig hadde ventet å få sterk vind,  over høyden uten skog, var det nærmest rolig.

Et stykke oppover stien mot Bjødnali gikk yret over til hagel, og litt etter ble det opphold. Oppe på markene ved Bjødnali, kom sola nesten igjennom. Det ble skikkelig greit å gå.

I godt vær og med vinden bakfra, kommer den gode turfølelsen fram - for alle.

Turen er ikke "krevende" og nedover mot Taksdalsvannet er det skikkelig vei. Og hva gjør vi når forholdene er god?  Vi prater - om alt mulig. .Det ble en skikkelig hyggelig tur nedover mot Taksdal og bilene. 

Det siste stykket langs bekken mot parkeringsplassen, er virkelig fint. Her er det skikkelig "malerisk".

Både broderen og bestyrerinnen mente  turen var mer en grei. Den passet for begge, både i lengde og i "vanskelighetsgrad".

Turen er ikke mer enn 7-8 kilometer. Det tar noe tid å gå Urdådalen med alle steinene. Det er ikke mer enn 350 høydemeter, og alle disse går greit - uten noen form for bratte partier.
Vi brukte omtrent to timer, men det vil være enkelt å gå fortere.

For oss, denne dagen, var det akkuratt passe med en to timers tur. Men vi lurte på hvor vinden ble av.

Tidlig vårtur rundt Li.

Gode forhold og godt humør.

Om det ikke helt er vår enda, så er det mye som minner om vår - på min tur rundt Li denne lørdagen.
Småfuglene kvitrer, det er grønt i sørhellingene. Bestyrerinnen har hentet krokus i hagen og det var båter på fjorden.

Fortsatt er det noen uker til bjørka står grønn. Og akkurat rundt Li er det noen plasse hvor bjørka kommer spesieklt tidlig.  Det var ikke antydning til knopper på de bjørkene der jeg oftest ser dette først.

Det var faktisk "fare" for frost om natten. Værmeldingen meldte ellers om oppholdsvær, helt skyet, og noen grader over null litt ut på dagen. Jeg trodde selvsagt på værmeldingen, men denne gangen tok de feil med noen grader, og sola tittet fram en del ganger.

Nær null gir "vinterklær", dvs lang under - helt feil denne dagen. Det ble varmt i første bakken. Og ganske kjapt ble det lettelse i antrekket. Vindfleen måtte av, og store deler av turen gikk jeg i bare ullblusen. Det er vårtegn det...

Uten frost og med forholdsvis tørre forhold, forsøkte jeg meg på "henget" opp i bakken, i stede for å gå nede langs sjøen.  Det var en stund siden jeg hadde gått "oppe", og det var lett å se at denne stien er mer brukt enn tidligere. på grunn av slitasjen før og etter bakken ned til Revesdal, er det lett å se at mange går til toppen via bakken i Revesdal. Og det er ikke så mange som fortsetter utover langs sjøen.

Denne dagen var det spor videre, og jeg kunne se et par opp Sprettraubakken. Etter det var jeg alene.
Sprettraubakken har fått litt status som en grei vei direkt mot toppen, men den er egentlig bratt. Steike bratt....

På nettet ligger det en film der noen sykler ned denne bakken, jeg har problemerm med å gå, selv på tørt fjell.

Ut over langs sjøen og mot Bymarka ble det etter hvert en skikkelig fin tur. Det har den siste tiden vært en del turer i dårlig vær, og når det endelig kommer en dag med bra vær, så er det kjekt å være ute i terrenget. I ullbluse og med tørre forhold kom godfølelsen. Jeg gikk plystrende gjennom skogen og oppover lia mot toppen.

Oppe på snaue fjellet måtte vindfleecen atter på. Det  ble en del stopp for regulering av bekledning, men denne gangen fikk det heller ta tid. Det var morsomt med fint dær - det gad god stemning.
Det var andrte som også benyttet anledning til å komme ut i naturen. På toppen satt det en hel gjeng med voksne og unger. De hadde tydelig tatt turen opp veien, men når det ikke er mulig å gå ute i terrenget, så er tur langs veien en god erstatning.

Det var selvsagt ikke mange ute en lørdag i mars, men for å understreke at det er forskjell på folk, kom det to karer joggende forbi. I lett trav. De hadde sikkert også tatt turen helt rundt.

Det kjentes greit å avslutte turen nede på Dale i godt humør og i god stemning. En slik vårtur før den skikkelige våre er en gavepakke  av de bedre.