Blåfjell, Bjødnali, Engjavannet og Engjamyrane.

Flott vær, fire flotte folke og fin ferd.

Søndagsmorgen med sol og omtrent blå himmel. Det var en stund siden. De siste tre uken har det blitt mandagstur i stede for tur på søndag. Denne dagen så det ut til å bli turvær.

Bestyrerinnen ville gjerne være med. Vi tok også kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. Vi ble fire som ville på tur sammen. Det har blitt noen kjekke turer for oss sammen, og vi skal også en tur til «syden» i vinter for å gå – mange turer. Til det, trengs trening.

Som vanlig blir det en diskusjon rundt hvor turen skal gå. Bestyrerinnen hadde alt nevnt at hun gjerne ville være med til Bjødnali-Sjelset. Sigbjørn mente vi muligens burde ta turen opp om Blåfjell eller Sælandsfjellet.

Turen over toppene har Bestyrerinnen og jeg tatt en gang før, og det kunne være helt greit å gjøre denne spesielle turen en gang til. Jeg er ikke sikker på om det gjør turen lenger enn den vanlige rundt, helt litt kortere, men det blir i hvert fall mer høydemeter.

På vei mot Sælandsskogen fikk vi en overraskelse. Skyene broderen jeg jeg hadde i horisonten på lørdagen, hadde flyttet seg inn i landet og drysset et lett lag med snø over terrenget.

Yr hadde ikke nevnt snø med et ord, kun sol og kulde. Noen av oss ble litt betenkt på å ta oppover i høyden med snø på bakken. Ville ikke en strandtur være bedre? Vi bestemte oss likevel for å følge planen.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen, og det var både snø og is i stien. Det var likevel greit å gå på siden av isen, når vi så den. Et stykke oppe i bakken mot Blåfjell, tror jeg det var flere av oss som kunne tenke seg å ha tatt turen et annet sted. Heldigvis fortsatte vi mot toppen.

Vi tok den lille avstikkeren mot toppen, ikke mot sør men mot nord og kunne se nedover lia mot Urådalen. Det var snø helt ned.

Det gikk forbausende greit å komme ned til Urådalen og videre til Bjødnali. Der ble det funnet fram mat og drikke, og vi benket oss rundt et bord dekket med hvit duk – som smeltet der koppene sto.

Vi tok veien rundt Bjødnalivannet og mot Engjavannet. Der veien deler seg spurte Sigbjørn om vi ikke skulle ta rundt Engjavannet også. I det flotte vinterværet hadde ingen av oss noe i mot å forlenge turen et par, nesten tre kilometer.

Sigbjørn mente det ville være traktorvei på andre siden, slik at hele ekstra stykket ville gå greit. Fram til Skogen og Skogsånå gikk det greit. Vel framme på andre siden av Engjavannet gikk vi feil, og holdt nede ved vannet. Og måtte over, eller helst gjennom Engjamyrane. De var ikke frosset....

Traktorstien gikk på oversiden av vannet. Anne Lise fant omsider denne, og resten av turen ble plutselig adskillig enklere.

På tross av at vi fikk en litt tung og våt opplevelse av Engjamyrane, var turen rundt så avgjort verdt strevet. Det var virkelig kjekt å gå litt i ukjent terreng i finværet. Og det ble noen flotte bilder av det, synes jeg.

Vi brukte nesten 3 1/2 time på 11 kilometer. En del av turen går på god vei og utenom Engjamyrane, vil det være grei sti nesten hele veien. En tur vel verdt å få med seg.

Høgjæren med broderen.

Tur i kuldegrader og sol.

Det var lenge siden, mer enn en måned, siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Det var på høy tid at vi tok en tur. Broderen har vært litt uheldig, både fått ødelagt et kne, fått dårlig akilles og i tillegg sykdom som har hindret å kunne ta ut på tur.

Nå var han endelig klar for en tur. Det var egentlig ikke mye tvil om hvor turen burde gå. Vi har det siste året gått på høgjæren sammen. Onsdagsturene har vært «runden» fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det er en passe onsdagstur på omtrent 8 kilometer og vi bruker i underkant av halvannen time.

En litt lengre tur går fra Topdal til Synesvarden og ned til Steinkjerringå, med retur samme vei. Det er en tur på nesten en mil og vi bruker omtrent to timer. I medvind og med hjemlengsel....

Været var fortsatt skikkelig bra. Sol og nesten ikke vind, men med minusgrader. Broderen er skeptisk til frost og is, og var langt fra sikker på om vi virkelig burde ta den «vanlige» turen – fra Topdal.

Det kunne hende at det var is og glatt. Det er lett for gamle folk å ødelegge seg på holka...

Jeg var sikker på at det ville være bra forhold. Det kunne hende at det lå en isflekk en og annen plass, men helst ville det være tørt og hardt.

Yr var sikker på at lørdag ville det fortsatt være flotte forhold med sol, og lite vind. Jeg var ikke like sikker da vi kjørte oppover mot parkeringsplassen. Det lå en mørk rand ute i havet, og den så egentlig «sint» ut. Siden vi alt hadde bestemt oss for tur, kunne ikke en sky ute i havet gjør stort fra eller til.

Det var andre på tur denne dagen. Vi ble hurtig tatt igjen av tre karer. Far med to sønner, alle voksne. De var ute på en treningsrunde. Lysefjorden inn er et tøft løp. Vi snakket med folkene på toppen av Synesvarden. Selvsagt hadde vi felles kjente.

Nedover mot Steinkjerringå var det sol og stille luft enkelte plasser. Da ble det varmt. Det ble ingen egentlig pause da vi nådde statuen. Vi snudde omtrent med en gang og tok fatt på tilbaketuren. På tilbaketuren fikk vi trekken på oss, og det ble kaldt, så pass kaldt at det kjentes i ansiktet.

Det hadde gått greit nedover. Vi holdt et bra tempo, og jeg syntes ikke broderen hang noe spesielt etter, selv uten skikkelig trening i en måned. I bakken opp mot Synesvarden, på hjemturen, måtte han slippe og ta det rolig.

For egen del var jeg både stiv og kunne kjenne at jeg hadde gått tre dager, da vi tok fatt på de siste stykket. Nedoverbakken gikk greit, men jeg fikk aldri opp farten. På enkelte dager blir det småløping akkurat i denne bakken. Opp siste bakken slet både jeg og broderen.

10 kilometer på litt over to timer. (9 minutter) Det er noe lengre tid enn vi tidligere har brukt på samme turen. Broderen mener det vil ta litt tid før han igjen er i bra form. Det gjelder bare å mange nok turer.

Reve til Orre-elva i flott vær.

Med Bestyrerinnen på fredagstur.

Fredag, sol og nesten vindstille. Det hadde vært en flott dag for å dra til Blåfjellenden. Temperaturen var rundt null. Det betyr frost og is oppover i heia. Med andre ord, ikke forhold for å suse innover i Frafjordheiene alene.

Det måtte likevel bli tur. Jeg tenkte på en tur rundt Lifjellet. Bestyrerinnen hadde andre planer. Hun ville på tur langs stranden. Nå har vi mye strand på mine kanter av landet. Helst milevis, så det er en del mulige strandturer å ta av.

Det er bare 6-7 kilometer til Reve havn. Et greit sted å starte en strandtur. Fra Reve havn er det mulig å gå både sørover og nordover. Vi går vanligvis sørover mot Orre og friluftshuset.

Denne gang ville Bestyrerinnen mot Orre og foreslo også at vi skulle ta helt ned til Orreelva før vi satte kursen nordover. En grei plan. Det ville bety en tur på omtrent 11 kilometer og vi ville antakelig bruke mellom to og tre timer.

Farten er avhengig av forholdene på stranden. Løs og tørr sand, gir «tunge» forhold.. Frost gjør sanden fast, og grei å gå på. Det er også mulig å gå i sjøkanten ved lav-vann, men det betyr en god del ekstra meter siden sjøkanten går i små bukter.

Det første stykket går langs utmark. Det er etterhvert blitt god traktorvei det første stykket. Etter det, måtte vi krysse en mark sterkt opptråkket av ungdyr. Ikke helt enkelt med frost i marka. Det går ikke helt fort, men heldigvis er det ikke lange stykket.

Det var helt greit å gå sørover fra Reve. Det var en god stund siden vi hadde gått «nedover» mot Orre. Det er alltid litt spennende å få se hvordan stranden nå er. Det kan være store endringer på ganske kort tid. Alt avhengig av vær og vind.

Denne gangen var det mye sandstrand, selv på plasser som normalt er dekket av rullestein.

Det ligger rester av et vrak rett før Orrestranden. Gjennom årene har vraket minket fra en hel bag til nå å bare være enkelt løse metalldeler. Selv metall forsvinner bare det går lang nok tid.

Orrestranden er lang, flere kilometer, og siden den ligger mot sør, var det harde øverste laget tint i sola, og det ble litt tungt å gå. Vi kom likevel til Orreånå i god stil og tok inn i landet. Landskapet innenfor sand-dynene er helt spesielt. Flatt selvsagt, men med et gressdekke som er helt spesielt.. Og med havet bare et godt steinkast unna.

Det ble en liten pause ved Friluftshuset. Bestyrerinnen hadde ikke med kaffe. Det fikk holde med saft denne gangen. Frem til pausen, hadde vi gått rimelig kjapt. Helst fort. Bestyrerinnen er ikke helt vandt med slike flate langturer i bra tempo. Stive muskler gjorde nok den siste delen tyngre enn ønskelig.

Det ble ikke bedre da vi kom til marka hvor ungdyr hadde tråkket. Her fikk anklene virkelig en omgang. Det var ikke bare Bestyrerinnen som var glad da vi igjen så bilen.

Det hadde vært en flott tur i kjempefint vær. En skikkelig treningstur. Bestyrerinnen var fornøyd med å ha gått omtrent en mil, og jeg var fornøyd med tempo.

En bra tur.

Vintertur fra Gramstad.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Tirsdag tidlig i november. Flott vær. Kaldt, men klart, sol og vindstille. Været burde utnyttes til tur. Slike dager er det ikke for mange av, og det blir alltid for få turer...

Temperaturen er det som legger hindringer i veien for tur i heia. Det er kuldegrader og is. Noen bruker isbrodder og tar seg fram som om det er sommerføre. Jeg er skeptisk til alt som minner om glatt føre.

Hjemme var det 3 grader. Yr meldte om temperaturer så vidt over null. Hvor kunne det da passe å gå? Jeg har en stund gått med planer om å ta en tur fra Gramstad, mot Paradis-skaret opp Rinda og til Bjørndalsfjellet over Mattisrudlå. Det er mulig å utvide denne turen med Fjogstadnuten og om alt stemmer og det går greit, så kan Dalsnuten også legges inn.

Med andre ord en tur der det er mulig å gå i to – to og en halv, eller tre timer, alt etter humør og form. Denne turen passer bra en solrik dag med lite vind.

Det var tre grader innover, men is på pyttene. Det så ikke ut som om det ville være helt isfritt rund Gramstad. Nå var planene for dagen lagt, så her var det bare å stå på, men jeg var skeptisk....

Jeg ble ikke mindre skeptisk på vei mot Paradis-skaret. Det var is og glatt.

Bakken opp mot Mattisrudlå er både bratt og litt «utsatt». Det hender jeg går opp bakken uten å tenke på høyden og at det er langt ned, bak meg. Denne gangen var det ikke lett å komme opp. Pulsen var høy, og ikke bare på grunn av anstrengelsene i oppoverbakken. Det var heldigvis ikke mye is i stien, og det var tørt. For nesten alle andre, var forholdene helt greie, og de aller fleste har ikke problemer med denne bakken i det hele tatt.

Jeg kom selvsagt opp – i god behold, og fortsatte mot Bjørndalsfjellet. Der traff jeg to karer som også var på tur i finværet. Vi fikk en kjekk prat, før jeg fortsatte mot veien og de mot Paradis-skaret.

Nede på veien kikket jeg på klokka. Det var ikke spørsmål om å gå mot Fjogstadnuten, I det flotte været, var det nærmest en selvfølge, men hva med Dalsnuten.

Jeg tok oppover bakkene mot nuten, og fikk en kjekk tur over flyene. Her var det rimelig tørt, bare enkelte sorpehull, som det var lett å komme over. Det var egentlig bra forhold, og jeg kunne holde litt fart.

Nesten nede ved Revholstjørn, var det på tide å vurdere Dalsnuten. En kjapp kikk på klokka fortalte meg at jeg kom til å bruke godt over tre timer om jeg la turen om toppen. Det syntes jeg ikke var fornuftig, og labbet i vei mot Gramstad.

Helt til jeg begynte på veien rundt Revholstjørn, hadde det gått greit. Jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde gått noen kilometer, og at det skulle være greit å sette seg i bilene. Det var likevel slik at jeg fortsatt hadde overskudd og greie bein. Jeg hadde nok vært adskillig mer stiv og støl om jeg også hadde tatt turen om Dalsnuten.

Vinterturen - rundt Lifjell i Sandnes.

Den vanlige lørdagsturen på vinteren.

Det ble ingen novembertur til Blåfjellenden dette året. Ikke denne helga i hvert fall. Is og snø er ikke det jeg foretrekker som underlag, spesielt når jeg går alene. Det er liksom ikke like morsomt å gå innover under slike forhold.

Det måtte derfor bli en tur i mer hjemlige trakter. Det er fortsatt ikke snø på de nærmeste toppene. Det ville sikkert vært mulig å gå til Vådlandsnuten eller Bynuten, men igjen helst ikke alene...

Nå var temperaturen på lørdag morgen ikke stort mer enn 3 grader. Da ville det ganske sikkert være is oppover mot de høyeste toppene. Det er ikke helt greit å starte på vinterturene alt tidlig i november, men når været slår seg vrangt, så må det bli en tur nær hjemmet.

Vinterturen frem for noen er rundt Lifjellet – fra Dale til Bymarka og mot toppen og tilbake via Dalevannet. Jeg blir aldri helt klar over hvor lang denne turen egentlig er. Antakelig er den på omtrent 9 kilometer, men med en del høydemeter både opp og ned.

Jeg regner i hvert fall turen som en god treningstur. Det tar meg nå omtrent 2 1/2 til 3 timer. Det gir ikke mye over 3 kilometer pr time, men mye av stien er rimelig kronglet og går opp og ned i mange småbakker – før den lange bakken opp til Lifjellet. Og da må også «den fordømte» bakken forseres før det kun gjenstår nedoverbakker.

Det var kjentfolk på Dale. Hun skulle på tur sammen med en gjeng andre. De ville en runde helt utenfor sti, men antakelig i hvert fall opp «Sprettraubakken». Jeg holder meg unna den spesielle bakken, og går heller runden mot Bymarka.

Det satt en jente ved Bjorhabn, og jeg traff to greie gubber nesten ute ved Bymarka. De var på sin første tur rundt Li, og lurte litt på terrenget videre inn mot Dale. Ellers så jeg ikke folk før helt oppe på toppen. Der sto det en syklist og kikket ned bakken mot fjorden. Han skulle ikke den veien. Jeg har sett film fra folk som har syklet ned der.

Med sol og tørre forhold, går det ganske greit å komme rundt. Litt sorpe og noen fuktige partier var det likevel.

Det som gjorde litt inntrykk var kristtorn med røde bær. Flere plasser sto det busker som omtrent var helt røde. Det er noen år siden jeg har sett så mye bær. Så nå lurer jeg på om det betyr mye – eller lite snø?

Turen rundt Lifjellet har gått unna på bare litt over to timer - en gang i fjern fortid. Det siste året har jeg hatt problemer med akillesen og overtråkk, først på en fot og så på den andre. Det har, sammen med alder, hindret meg i å nå toppformen. Det er en stund siden jeg hadde den toppen...

Jeg håpet å komme rundt på omtrent 2 1/2 time, men det gikk litt senere enn det. Noe skyldes – selvsagt – at jeg måtte stoppe noen ganger for å ta av jakke, og ta på jakke. Dette gjorde at det gikk litt senere en det burde.

Skal tro om jeg klarer å komme under to og en halv time noen gang i framtiden?

Fredagstur med Bestyrerinnen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Da var sommersesongen over for dette året. Det er vinter og snø i heia, og det ser ikke ut som om vinteren vil bli værende for bare en stund. YR melder kuldegrader og snø for hele 10 dagers perioden.

Det er fortsatt et bittelite håp om varmere vær og regn, slik at det kan bli mulig med en tur innover. Jeg regner ikke med det. Det er vintersesong, som igjen betyr turer i nærområdet.

Gjennom sommeren har det blitt mange turer innover til Blåfjellenden. Helst på fredag, med retur på lørdag. Tidligere år har det ikke blitt så mange vinterturer utenom lørdag og søndag. Nå har onsdag nesten blitt fast tur dag. Hva da med fredag?.

Som vanlig – YR bestemmer. I hvert fall denne uka. Med dårlig langtidsvarsel og godt varsel for fredag, var det ikke vanskelig å se for seg en tur, en vintertur. Jeg tenkte på en tur til Bynuten eller rundt Lifjell.

Bestyrerinnen dro på trening. Vel hjemme kom beskjeden om at hun godt kunne tenke seg en tur – i tillegg til treningen. Da kunne det ikke bli en langtur, og helst ikke mer enn en tur på rundt to timer eller 8-10 kilometer.

Nå er tiden vi bruker på en tur også avhengig av høydemeter. Det tar lengre tid å gå oppover enn bortover, spesielt om bortover er på god jevn sti.

Bestyrerinnen var enig i å ta til Gramstad og mot Bjørndalsfjellet. Opp og ned mot den toppen er ikke mange kilometer. Det blir ikke mer enn en time på tur – omtrent, og det er helst litt lite...

Nå kan den turen lett forlenges med en runde mot Fjogstadnuten og Revholstjørn. Da blir turen i det minste opp mot 6-7 kilometer, og med et anstendig antall høydemeter.

Turistforeningen vil okkupere parkeringsplassen ved Gramstad på lørdagen. 2019 lykter bak Dalsnuten. Det sto skilter om at parkeringsplassen på Gramstad var stengt. Det kunne selvsagt ikke gjelde på fredagen? Vi kom glatt opp til parkeringsplassen og det var andre biler enn vår, men ikke så mange som om skiltene hadde vært vekk.

De første stykket går på vei. Vi ble litt skeptiske da vi så is på en pytt langs veien. Skulle det være is og glatt oppover? Det var det eneste tegn på frost vi så hele turen – heldigvis. Det manglet ikke på sorpe.

Selv med nesten sol og lite nedbør den siste tiden, var det mye sorpe. Stien har heldigvis gangveier over de våteste partiene. Stien er mye brukt og det gir våte partier.

Vi møtte ikke mange, men noen andre var på tur i samme området. Det satt også en jente på toppen da vi kom opp. Vi kunne se folk ved Mattisrudlå, men det var langt fra trengsel denne fredagen.

Nedover gikk lettere enn opp. Nå gå jeg forsiktig nedover nesten uansett, men denne dagen var det glatt i sorpa. En liten utgliding ville gitt møkket buksebak – på en bukse som var skitten til knærene.

Nede ved veien var Bestyrerinnen klar for en litt lengre tur. Det hadde gått helt greit å komme både opp og ned fra Bjørndalsfjellet. Og en times tur er ikke nok for oss, mente Bestyrerinnen.

Det ble en grei tur oppover mot Fjogstadnuten. Her møtte vi flere folk enn mot Bjørndalsfjellet, selv om stien ser mindre «brukt» ut. Det siste stykket mot Gramstad går på god vei. Her kunne vi se merkingen for lørdagens begivenhet.

Det kan se ut som om ungene får en flott opplevelse.

Sele til Hellestø med nye sko.

Vindstille...

Torsdag har til nå ikke vært turdag. Denne uka så jeg ikke syn på å ta en tur på onsdag, og satt hjemme hele dagen. Det er til å bli sur av, så torsdag tenkte jeg på tur.

Nye sko var årsaken til at jeg ville på tur. På XXL fant jeg et par Salomon sko til nedsatt pris. Forrige uke fikk jeg skikkelige gnagsår på helen – av nye Salomon sko. De andre skoene kjentes ut til å være mer like de jeg alt har slitt ut.

Jeg tror det vil være greit å ha med et par litt stivere sko til Puerto Rico i januar/februar i tillegg til joggesko. Helst ikke nye sko som gir gnagsår.

Det hadde vært greit å teste de nye skoene på en kort tur – med mulighet for å snu om skoene skulle gi problemer. En tur fra Sele havn og nordover virket som en god plan.

Bestyrerinnen var på tur med venninner, og Magnar var også alene. Skulle jeg spørre om han ville være med? En kjapp telefon ga positivt svar. Magnar ville gjerne være med på en kjapp tur langs stranden.

Magnar var opptatt med å rydde, men ville komme ned rundt 12. Siden vi bare skulle på en kort tur var det ikke noe problem.

Litt over 12 var vi på farten mot Sele havn. Det var ganske mange andre biler på parkeringsplassen. Ikke slik at det ble 17. mai tog mot Hellestø, men vi var ikke alene på tur – en torsdag.

Det gikk greit fra start – med nye sko. De hang litt på helen, men det har alle Salomon skoene jeg har hatt. De nye skoene kjentes likevel bedre enn de jeg hadde brukt på forrige onsdag.

Magnar hadde anskaffet ny telefon, med skikkelig bra kamera. Han kunne ikke la være å ta bilder. Det ble noen stopp bortover mot Hellestø.

Nå var forholdene for bra bilder så avgjort til stede. Feistein fyr gir god bakgrunn og strand og hav er alltid greit.

Værmeldingen var litt «både og». Vi hadde skyet vær over oss, men det var sol lengre nord. Ute i havet hang det mørke og tunge skyer. De kom sakte inn mot land.

Det som ikke var så vanlig, var vinden. Eller rettere sagt mangel på vind. Vimplene ved hyttene både på Sele og Hellestø hang rett ned. Det kan ikke være mange dagene i året det omtrent ikke er vindpust her ute, med nordsjøen rett inn. Størrelsen på bølgene viste at det hadde blåst for ikke så lenge siden.

Jeg kan nok ha opplevd vindstille på stranden en gang eller to, men ikke så jeg husker det. Det må i så fall ha vært noen år siden.

Det er ikke spesielt langt mellom Hellestø og Sele havn. Selv om vi går begge veier blir turen ikke stort lengre enn 6 kilometer. Vi brukte 1 1/2 time, men da hadde vi en del stopp for å ta bilder.

Det kan være at underlaget gjør forskjell på hvor lett det er å få gnagsår, men på mykt underlag, som sand og mark, gikk det helt greit. Da kan det se ut som om jeg har et nytt par Salomon sko til bruk i «Syden».. Og et par nye sko som bare kan kastes...