Ikke regn, og tørt fjell midt i desember.

Lifjellet rundt.

Alt lå til rette for en ny tur rundt Lifjell denne lørdagen. Været var bedre enn vanlig for desember. Det vil si at det ikke regnet og ikke blåste verre enn en bris. Temperaturen var 5 grader hjemme.

Det ville være litt vått, etter regnet i uka. Jeg valgte likevel å ta «småsko» - lave tursko, i stedet for de fine nye, og nypussede fjellskoene. Det ville antakelig gå helt greit å komme rundt i lave sko, mente jeg...

Optimismen – og temperaturen steg på vei innover mot Dale. Det var hele 6 grader og det var tørr asfalt. Dette så ut til å bli en helt grei lørdagstur.

Det var en god del biler på Dale. Gjengen som ofte er på tur i dette området var alt på gang. Denne gangen så jeg bare sporene. De tar som oftest tur opp Sprettraubakken og så på umerket sti gjennom terrenget. Sikkert greit for «ungdommen», men litt for mye for meg – pensjonisten.

Det var folk i Sprettraubakken da jeg kom ut dit. Jeg så bare så vidt et menneske helt øverst. Jeg treffer ofte folk ute ved stidelet for turen rett opp, eller videre mot Bymarka.

Videre mot Einerneset og Bymarka var det ikke mye spor. Jeg traff ikke folk i det hele tatt. I henget med tauet, ute ved Bymarka, hørte jeg folk bak meg. I det jeg forsiktig «rappellerte» ned henget sprang tre karer forbi, rett ned. Uten å ta i tauet.

De bruker antakelig en time rundt....

Inne i skogen var det mulig å se at det hadde blåst litt tidligere i uka. Det var noen trær som lå nede, men mest var det greiner og kvister i stien. Jeg ryddet vekk noen plasser. Det er antakelig jeg som bruker denne stien mest, og ryddingen gir bare bedre tur neste gang.

Var formen blitt bedre i det siste? Det gikk lett og greit opp bakken mot toppen. Antakelig var det bare resultat av to dager uten å belaste beina. Det kjentes uansett bra ut å kunne gå oppover med litt fart.

«Snarveien» helt øverst var omtrent helt gjengrodd tidligere. Det kan ikke ha vært mange som benytter denne veien opp mot toppen. Etter å ha gått det noen ganger, og vinteren har fått vekk litt av det som skjuler stien, var det denne gangen helt greit å se hvor jeg skulle sette beina.

Oppe i bakken kom dagens overraskelse. Hagel og frost. Det var jo 5-6 grader nede ved sjøen. Oppe mot toppen var det is på pyttene og det lå hvitt i gresset. Det ble svinekaldt. Jeg gikk i bare ullblusen opp bakken til toppen. Hele vinterutstyret kom på. Fleecejakke, vinterlue og vanter.

Det var, nesten som vanlig, is og glatt enkelte plasser i «den fordømte bakken». Helt greit å komme fram siden jeg har gått her noen ganger før.

Det ble ikke noen stopp på toppen av «den fordømte bakken». Jeg fortsatte ned lia mot Dalevann og videre mot Dale. Turen hadde gått i et greit tempo. Det hadde blitt noen stopp, både for å ta på, og av, klær, for å rydde litt og for å ta bilder. Jeg var ikke helt sikker på hvor lang tid jeg hadde brukt, men mente det hadde gått «som vanlig».

Nede ved bilen kunne jeg se at farten hadde vært «som vanlig». Kjempegreit, for jeg hadde ikke lagt vekt på å gå fort. En kjekk tur midt i desember.

Mandagstur - Bjødnali og Sjelset.

Med Broden på en kjapp tur.

Siden det ble en liten tur på søndag, var jeg ikke sikker på om jeg skulle på tur mandag. Det var egentlig planen å ta en runde. Broderen og jeg avtalte turen på fredag, men den var selvsagt avhengig av været.

På fredag så det ut til å bli dårlig vær på søndag og turvær på mandag. Det ville vi utnytte. Søndagsturen fikk vi utsette til mandag. Var planen....

Været på søndag, mens vi var på tur, var bra. Det blåste, og derfor ble turen lagt til Njåskogen. Værmeldingen for mandag endret seg, og plutselig var det snakk om store nedbørs mengder og vind.

Nå fikk YR rett i at det ville bli vind – men ikke opp mot kuling. Broderen, som ikke hadde vært på tur søndag, ringte og vi avtale en kjapp tur rundt Sælandsskogen, Bjødnali og Sjelset.

Vi har gått denne turen noen ganger, men i vind, er det få plasser som gir en grei rundtur uten å blåse av. Så det ble tur på mandag også.

Det var min tur til å kjøre. Jeg troppet opp hos broderen på avtalt tidspunkt, og vi satte kursen mot Sælandsskogen. Der var vi så godt som alene. En bil utenom vår.

Vi var klar over at det ville være vått. Det hadde tross alt regnet «katter» på natten. Til vår overraskelse fikk vi sol i ansiktet et stykke før vi tok oppover Urdådalen

Det er mye stein opp over dalen, og den kan være glatt når det er vått. Selv om det var tørr stein enkelte plasser, gikk det likevel ganske sent å komme opp mot Bjødnali. Vi stoppet et lite stykke før garden og satte kursen mot Sjelset.

Det ble diskutert å ta rundt hele Engjavannet. Broderen ville bort til «Skogen» for å ta noen bilder. Jeg fikk ikke helt med meg hva han mente og vi tok korteste veien.

Det var vind på toppen av bakken. Det blåste neppe mer enn liten kuling, selv i kastene. I alle fall var det helt uproblematisk å komme fram.

Etter å ha gått mange slike korte turer, begynner vi begge, muligens å bli skikkelig i form – for nettopp korte turer. Denne gangen var verken broderen eller jeg nor spesielt stive eller støle etter turen. På parkeringsplassen var vi begge enige om at det hadde vært en grei mandagstur.

Njåskogen - en søndag i desember.

4 på tur.

Bestyrerinnen har vært plaget med noe krystallgreier i det siste. Beskjeden er at hun igjen vil bli frisk, men at det tar noe tid. Og i mellomtiden skulle hun ikke gjøre for mye...

Det har med andre ord blitt få turer på oss sammen. Nå er ikke det helt feil å gå tur alene. Det blir liksom en litt annerledes tur når jeg ikke har følge. Jeg blir mye mer konsentrert rundt det å komme fram. Neste bakke og neste stein blir «viktige».

På søndags morgen tok tålmodigheten slutt – ikke min, men Bestyrerinnen sin. Hun var lei av å sitte inne og se ut. Anne Lise ringte og spurte om vi ikke ville være med på en liten tur i Njåskogen.

En tur i skogen, var det noe for meg en søndag i desember. Været bestemte. Det var meldt både vind og regn, og helst dårlig vær for en tur. Mandagen skulle bli bedre. Jeg planla å ta det rolig på søndag, og ta ut på tur mandag. (Nå kom det en skikkelig storm inn mot land på mandagen, som gjorde tur vanskelig...)

Jeg bestemte meg – plutselig – for å bli med Anne Lise, Sigbjørn og Bestyrerinnen. Det ville blitt en lang søndag om jeg skulle holde meg inne hele dagen.

Det hadde regnet skikkelig mye om natten. Det regnet så vidt på morgenen, men vi hadde opphold og greit vær så lenge vi var ute og gikk. Været var egentlig ingen hindring for tur – i skog.

Sist vi gikk i Njåskogen i januar, ble det en tur på opp mot ni kilometer. Det ble ikke fullt så langt denne gangen, men Sigbjørn kunne sjekke på App`en og den viste 8,5 kilometer.

En vesentlig grunn til å ta turen i skog denne søndagen, var været. Det blåste hjemme. I skogen merket vi ikke mye til vinden. Enkelte plasser fikk vi litt vind på oss, men stor sett merket vi ikke været i det hele tatt.

Bestyrerinnen hadde alt fra starten av, gitt beskjed om at hun måtte tenke på helsa, og at vi derfor måtte ta det med ro. Det ble en grei tur. Lite bakker og noe vei, gjorde at det ikke ble tungt eller stresset i det hele tatt.

Det var andre ute denne dagen. Det litt spesielle med Njåskogen er om jeg skal si «hei» til de vi møter. Njåskogen ligger midt i mellom steder der folk går søndagsrunden, og en plass der folk går tur..

Nå hadde ikke jeg sekk eller annet med, så vi var vel egentlig bare på søndagstur. Det ble likevel en hyggelig tur i godt selskap. Over 8 kilometer får bli «godkjent», men egentlig burde en søndagstur være på over to timer. Vi manglet noen minutter på det.

Denne dagen hadde jeg tenkt å ta det rolig. Bli hjemme å slite stolen. Nå ble det tur i stede. En flott tur egentlig, men uten de store utfordringene. Bestyrerinnen var også godt fornøyd. Det er håp om flere turer ut over vinteren.

Lørdagstur rundt Lifjellet.

Blandingsvær, - nesten vinter.

Desember er en trist turmåned. Det er slutt på sommersesongen 2019, og lenge til det igjen er mulig å komme opp i heia på beina. Det frister ikke med ski, og det er heller ikke skiføre innover heia.

Det er selvsagt mulig å gå tur men det må bli i lavlandet, og helst nær heimen. Fordelen er selvsagt at det ikke blir så mye kjøring. Det blir sent lyst på morgenen, og kvelden kommer fort. Om sommeren kan det lett bli to timer kjøring og seks timer på beina. Midt i desember er det ikke dagslys så lenge.

Det er lite snø og is nede ved kysten. Gradestokken er godt over nullpunktet, selv om det bare er noen få grader på natten. Det er forhold for «vinterturer».

«Vinterturen» frem for noen er rundt Lifjellet. Den turen går jeg omtrent en gang i uka. Delvis fordi den er passe lang, og delvis fordi det er en god del høydemeter. Det er bra å holde formen ved like. For mange turer på flate Jæren gir dårlig kondisjon. Noe som jeg ikke trenger opp bakker...

Det var en del biler på Dale. Mer enn vanlig på en lørdag, men folk så jeg ikke mye til. Jeg traff tilsammen 3 stykker før jeg kom til toppen. Denne gang var det mest «kjentfolk» jeg gikk på. Ved Dalebukta kom det en enslig jente springende. Vi har blitt kjent gjennom mange møter ute i terrenget gjennom flere år. Og fikk også denne gangen en hyggelig prat.

Ved Sprettraubakken kom det en voksen kar og en litt yngre jente i mot. Det var også «nesten» kjentfolk. Han spurte om jeg var broderen eller rett person. Jeg syntes ikke det var noe kjent ved karen, så jeg svarte at jeg nok var «broderen». Noe som viste seg å stemme. Han hadde jobbet sammen med Broderen.

På vei innover mot Dale, hadde jeg regn. Det så lysere ute i vest, og på Dale var det sol. Jeg hadde jakken i sekken, og da jeg nærmet meg Einerneset lurte jeg på om det ville være mulig å hive fleecen.

Det er selvsagt helt feil å håpe på bedre vær. Det trakk fort over, og bare noen minutter etter haglet det. Det var bare å stoppe opp å få på Gore-Tex`en. Det var en våt og trist dag etter det. Ikke så mye regn, men heller ikke direkte flott vær, som jeg hadde håpet på.

Denne gangen hadde jeg på de nye ALFA Impact skoene. Etter en stund fant jeg ut at disse skoene faktisk hang på vått berg. Jeg kunne gå omtrent som på tørt fjell. En betydelig forbedring i forhold til de gamle Walk King. Det kan selvsagt være at det er samme sålen, men jeg husker en gang med nye Walk-King, der det ble omtrent såpeglatt på vått berg.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en rolig tur denne dagen. Utover mot Einerneset stoppet jeg opp flere ganger for å se meg om. Det ble også en rolig tur oppover bakken mot toppen. Ikke helt i «full fart», men i bra tempo. Uten å få puls og pust i 100.

Nedover mot Dale gikk det som vanlig, men litt enklere enn normalt i vått vær på grunn av skoene – som hang på våte steiner.

En grei desember tur i desembervær. Vått og uten frost.

Onsdagstur på Høgjæren.

Ensom på Høgjæren? 

Alene, men ikke ensom? Det var i hvert fall ingen andre på tur denne onsdagen i begynnelsen av desember. Det var flere biler på Topdal (min) enn på Holmavatn.

Nå var det ikke bare fravær av folk og fe, som gjorde det litt spesielt å gå tur på Høgjæren denne dagen. Det var tåke. Det er litt spesielt å gå slik alene inne i en tåkedott. Det blir, nesten uansett «litt ensomt» og det på en plass som det oftest er høy himmel og sol, eller mye vær – regn og vind.

Denne dagen var det altså tåke. Og ingen andre ute og gikk. Nå trenger jeg egentlig ikke selskap på tur. Det har likevel blitt tur med følge – Bestyrerinnen eller Broderen som oftest - den siste tiden.

Hvorfor ta ut på tur når det ikke er mulig å se noe? Tåka skjuler omtrent alt. Det ble ikke noen søndagstur og værmeldingen var raus med å love både vind og regn for de neste dagene. Det er, tross alt, kjekkere å gå tur i oppholdsvær og tåke, enn i regn og vind.

Vinteren har forlatt oss. Det var 6-7 grader da jeg kom til parkeringsplassen i Topdal. Det pleier ofte å være litt fuktig når tåka legger seg nedpå. Denne dagen var det nesten tørt.

Jeg hadde tatt på de nye ALFA Impact skoene. Det kunne på mange åter passe godt å teste ut om disse skoene var tette. Nå har jeg aldri opplevd at Walk-King har lekket vann i starten. Gore-Tex`en holder stor sett et år. Det skal bli litt spennende å se hvor lenge membranen holder på de nye skoene.

Det er i hvert fall helt sikkert at Impact skoene er lettere å «gå inn» enn Walk King. De tilpasset seg foten omtrent på første turen. Bare det er verdt noen kroner – ganske mange for min del. I tillegg har jeg aldri tidligere opplevd at knuten på skolissene holder, på nye sko. Her har jeg ikke problemer med skolissene i det hele tatt.

Men tunge er de. Det merkes. Jeg har i det siste brukt lave Salomonsko. Vektforskjellen merket jeg godt på slutten av dagens tur. Jeg snublet borte i steiner etter hvert. Et tydelig tegn på at jeg begynner å bli trett....

Hvor lang skal en onsdagstur være?. Jeg startet mot Synesvarden og fortsatte til Steinkjerringå. Det var planen bare å gå samme vei tilbake. Nede ved Steinkjerringå, begynte jeg å fable om å gå mot Holmavatn før jeg tok opp mot Synesvarden.

Opp og ned er omtrent 1 mil, og det bruker jeg noe over to timer på. Rund Holmavatn blir det 13 kilometer og omtrent to og en halv time.

Det ble til at jeg tok om Holmavatn. Nå ligger parkeringsplassen der en del lavere enn Synesvarden og Steinkjerringå. Nedover mot Holmavatn forsvant tåka og det ble mulig å se utover Jæren – og vindmøllene.

Selv om det er synlig over hundre vindmøller fra Synesvarden. Jeg hadde ikke sett en eneste, Heller ikke savnet synet av de.

Det var likevel ganske kjekt å se landskapet dukke fram av tåka for rett etter å forsvinne inn i tåka igjen.

Som nevnt begynte jeg å snuble borte i steiner etter hvert. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – opp og ned høyder. Nå var det trening jeg var ute etter, og på parkeringsplassen ved Topdal var jeg godt fornøyd med dagens tur. En grei gjennomkjøring på en onsdag.

Hellestø til Orre - en grei dagstur.

Broderen og jeg på tur.

For et par uker siden, fikk jeg en telefon. Det var Harry, som spurte om jeg kunne komme til Friluftshuset på Orre for å kjøre han og en kar til Hellestø. De hadde tatt turen langs sjøkanten og ville tilbake til bilen, helst uten å gå....

Jeg har gått omtrent hele stykket, men ikke på en dag. Siden det som oftest blir «frem og tilbake» turer, har jeg aldri tatt dette strekket på en dag. Kunne det være en tanke å kopiere Harry?

Litt kikking på YR, fortalte at det kunne bli bra vær på lørdag. Etter en fredagstur i høyden – med is, så kunne det passe med en strandtur.

Broderen stakk innom på fredags kveld. Vi diskuterte hvor en lørdagstur burde gå. Utenfor på stikkveien inn til boligfeltet var det spinnglatt. Det kunne se ut som om det ville bli skikkelig frost på natten, og det stemte.

Lørdag var bilen utenfor «glassert» - dekket av is. Broderen ville gjerne være med på turen jeg planla. Han var likevel litt redd for at formen ikke var god nok til en «langtur». På kartet så det ut som om det ville være en tur på 14-15 kilometer. Jeg mente turen ville ta omtrent tre timer, men det ville selvsagt være litt avhengig av farten.

Det er ikke helt lett å si hvor fort det går på sandstrendene. Med løs sand kan det være tungt, og med fast fin strand, går det som på vei.

Broderen mente at han burde kunne være med på en slik tur – muligens med et nødskrik...

Heldigvis har broderen piggdekk. Han hentet meg og vi dro til Hellestø. Det var alt noen andre som benyttet dagen til å trekke frisk luft. Vi startet på turen, og det så uendelig lang ut bare til Bore - halvveis.

Det første stykket mellom Hellestø og Sele, er godt kjent. Her pleier vi å ta en tur på onsdagene. Det er bare tre-fire kilometer til Sele havn. Videre til brua over Figgen, var det et stykke der vi ikke hadde gått langs stranden.

Deler av dette stykket var rullestein, og stien gikk et stykke inne i landet. Hengebrua virket solid.

Ute på Borestranden – som er nesten 4 kilometer lang, kikket vi på klokka. Vi hadde vært på vei i litt under en time, og fulgte sånn omtrent min tidsplan.

Nesten i enden av Borestranden ligger det noen holmer «Fuglingane». Det er ellers ikke mange holmer utenfor stranden her ute langs nordsjøen. Jeg regnet dette som omtrent halvveis, og i følge klokka hadde vi brukt omtrent en og en halv time. Altså helt etter planen.

Nå var det slutt på sand for en stund. Stien er grei å følge selv om den ikke er merket. Det er gjerdeklyvere enkelte plasser, og det er et og annen myrhull. Ved Reve havn var det tid for en liten pause.

Broderen var fortsatt i fin form og ville fortsette mot Orre. Fra Reve havn og videre er det også rullestein. Her går stien over marker hvor det om sommeren går ungdyr. De tråkker opp jorda og lager dype sorpehull. Nå på vinteren er det helt greit å komme fram.

Den siste delen går igjen på strand. Nå var sanden grei å gå på, så vi kom oss kjapt mot Orre og Friluftshuset. Vi ble møtt av Bestyrerinnen et stykke før Parkeringsplassen, og fikk fint følge fram.

Det hadde vært en ganske lang tur, ikke bare for Broderen, men også for meg. Vi var begge rimelig stive i beina. En kjempefin tur langs Nordsjøen var slutt. Den kan nok gjentas på et eller annet tidspunkt.

Mattisrudlå, mot Bjørndalsfjellet, og over Fjogstadnuten.

En langtur som ble kort.

Værvarselet for fredag var bra. Med det som utgangspunkt, var jeg klar for en litt lengre tur enn vanlig. Jeg så for meg en tur i sol og lite vind, og med forholdsvis tørre forhold.

Det er andre turer enn rundt Li som bør tas med. For eksempel rundturen Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. Det er en tur med forholdsvis mange høydemeter opp og ned.

Nå er det muligens ikke en like lang tur som Li- turen, men jeg bruker minst like lang tid. Det er i hvert fall en like «tung» tur. Jeg så virkelig fram til å komme på en slik tur.

Værmeldingen var ikke helt enig. Det ble meldt om sol og blå himmel, men med litt skyer utover dagen. Temperaturen skulle holde seg så vidt over null. Spesielt det siste endret seg ganske kjapt på torsdag. Da var det snakk om frost og is og vanskelige forhold.

Nå har jeg gått den samme turen, minus Dalsnuten noen ganger, også med frost og is. Det gikk helt greit, men den gang hadde det vært tørt en stund. Jeg var ikke sikker på hvordan det ville gå, men trodde jeg ville kunne komme rundt. Med litt forsiktig ferdsel..

På Gramstad var det en del biler, og det så ut som om andre enn meg var på vei mot Paradisskaret og Mattisrudlå. Jeg la i vei. Ikke langt fra parkeringsplassen fikk jeg en overraskelse. Is og glatt sti. Jeg måtte faktisk ta noen lange steg for å komme trygt forbi.

Dette så ikke bra ut. Siden planen var lagt, fortsatte jeg likevel mot «Rindå» Jeg gruer meg alltid for den bakken. Den er bratt og noen plasser ganske åpen. Det er lite mellom stien og stupet for å si det sånn.

Denne dagen var det is i tillegg. Det gikk ikke fort, og pulsen var høy. Ikke bare på grunn av anstrengelsene med å komme opp bakken.

Jeg hadde håpet å kunne komme meg relativt greit fram fra toppen av bakken og til Bjørndalsfjellet. Det var mye is, og jeg gikk forsiktig. Nå var det klart og god sikt. Det ble i hvert fall noen gode utsiktsbilder.

Selv med forsiktig ferdsel, ble det et par tilfeller av «Bambi på isen». Ikke i nedover bakker, der var jeg spesielt oppmerksom om jeg så is. Et fall nedover i ura, så jeg ikke for meg.

Denne dagen så jeg ikke andre på tur før helt borte ved stien mot Bjørndalsfjellet. Da var det en gruppe på vei nedover. Jeg tok oppover.

Gruppen hadde holdt et stykke over stien, og jeg forsto hvorfor da jeg kom tilbake. Stien var dekket av is, og både gruppen og jeg holdt godt utenfor stien, ute i terrenget, nedover.

Nede ved veien, vurderte jeg om jeg skulle bryte av og ta direkte mot parkeringsplassen. Det ble til at jeg fortsatte mot Fjogstadnuten. I bakkene opp over fra veien, var isen fra natten smeltet og det gikk greit å komme fram. På andre siden, på vei ned mot Revholstjønn, så det ikke ut som om det hadde vært is i det hele tatt.

Nede på Kvitemyra var det likevel lett å legge om planene. Det ble ingen topptur til Dalsnuten. Fredagsturen ble helst en vanlig treningstur. Ikke spesielt lang, men jeg brukte likevel ganske lang tid. Takket være isen...