Siste tur 2019.

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Det kan ikke bli flere turer i 2019. Broderen og jeg tok ut på nyttårsaften Etter denne turen er det slutt på turåret. Det er tid for å ønske et nytt år velkommen.

Det burde være en oppsummering av året sånn like før nyttår. Nå er jeg så pass heldig at jeg enkelt kan sjekke hvile turer jeg har gjennomført og hvem som var med og hva som skjedde underveis.

I følge bloggen, ble det en del flere turer i 2019 enn det jeg gått tidligere år. Det er jo skikkelig hyggelig, men.....

Det er ikke vanskelig å se at mange av turen er korte og ikke spesielt «utfordrerne». Det blir også mye de samme turen, og det er blitt færre overnattinger utenom på Blåfjellenden.

Turer som jeg har gått en god del ganger opp gjennom årene mangler, som for eksempel å gå ned Fidjadalen, tredagers turen: Langavatn, Blåfjellenden og til Flørli og den vanlige telt-turen inn i Fidjadalen.

Likevel har det blitt mange hyggelige og kjekke dager på tur. Både i selskap med andre, men også alene. Det er ikke til å unngå at det av og til sniker seg inn noen tanker om hvor lenge det vil være mulig å fortsette med 3-4 turer i uka. Selv om de blir noe korte etterhvert.

Det var i hvert fall ikke slike tanker Broderen og jeg startet med, da vi kom i gang med årets siste tur. Bakken opp til Bjørndalsfjellet er både lang og av og til bratt. Det er god trening å komme seg opp disse bakkene. Denne dagen var det helst trening vi var ute etter.

Vi var ikke alene. På Gramstad var det biler omtrent som på en litt grå søndag. Det var folk på vei opp mot Bjørndalsfjellet, men de fleste tok nok mot Dalsnuten.

Det gikk egentlig greit oppover bakkene. Vi snakket med en kar. Om hund. Det var mange turfolk med hund. Ikke alle hadde helt kontroll på dyret. Som jeg pleier å si: Jeg har ikke noe i mot hunder, men hunde-eiere derimot....

På toppen blåste det, og selv om det var 4-5 grader ble det kaldt i vinden. Etter en kort stopp, satte vi kursen nedover mot veien. Det var ikke særlig diskusjon om vi skulle ta mot Fjogstadnuten denne gangen. Opp og ned Bjørndalsfjellet er litt «lite».

Det var folk imot også mellom Fjogstadnuten og Revholstjørn. Noen uten skikkelig fot-tøy. De risikerte å bli blaute på beina oppe i sorpa.

Fra vi traff stien ved Revholstjørn og til vi kom tilbake til Gramstad, kom det folk i mot i flokk og følge. Helt tydelig var mange interessert i en tur på årets siste dag.

For vår del var vi godt fornøyd da vi igjen sto ved bilen. Selv om det hadde kommet noen dråper, så hadde det vært en «tørr» tur, og selv om det blåste på toppen, så hadde vinden ikke hindret turen i det hele. En flott avslutning på turåret 2019.

Fin tur med fint følge.

Fra Hå til Refsnes.

Turen gikk på flate Jæren og langs flate stranden. Etter en langtur dagen før, fra Hå til Varhaug var jeg ikke helt klar for nok en spasertur. Tanken var å ta en tur oppe på Høgjæren, men Bestyrerinnen ville igjen være med på tur.

Hun mener heldigvis at helsa igjen er så pass på plass at det er mulig å satse på litt lengre turer enn de i nærheten av garasjen. Siden det heller ikke er så lenge til vi skal på vår årlige utflukt til sydligere breddegrader, bør treningen være på plass.

To uker med tur omtrent hver dag, og turen er ofte over ti kilometer, helt opp mot 14-15. Sigbjørn, Kjell og Edvin satser ofte, det vil si, et par ganger i uka, på riktige langturer på omtrent 20 kilometer.

Jeg pleier å være i god form når jeg igjen begynner å ta de vanlige turene hjemme fra. Det er fortsatt noen uker til det er mulig å ta på kortbukse og lett bluse for å gå tur, men det skal bli kjekt.

Broderen var også interessert i en romjuls-tur. Siden Bestyrerinnen skulle være med, ville også Bjørg slå følge, vi ville bli fire på tur denne dagen.

Det var fortsatt flott vær. Ikke så kaldt som dagen før, men mer vind. Det ville blåse opp mot 9-10 m/sek på det meste mente YR. Kaldt, klart og tør bakke, er greie forhold.

Vi var ikke helt enige om hvor turen skulle gå. Bestyrerinnen nevnte Orre og sørover. Jeg «hørte» fra Hå og nordover. Slike ting oppstår oftere og oftere etter som årene går – påstår Bestyrerinnen, og anbefaler – sterkt – høreapparat.

Etter å ha hentet broderen og Bjørg, satte jeg kursen mot Hå. Bestyrerinnen ble litt forbauset da jeg kjørte forbi avkjørselen mot Orre....

Det var en god del fol og biler på Hå gamle prestegård. Vi gikk denne gang mot nord. Mine turer går mot sør. Det er tydelig hvor det går flest folk. Etter å ha gått på vei et godt stykke og kom ut på stranden, kunne vi se flere andre. Det er jo ikke egentlig sti på stranden, men sporene å dømme var det mange som hadde gått her siden siste storm.

Vi gikk til Refsnes, og Bestyrerinnen tok en sjefsbeslutning. Vi snudde. Det er ikke alle i følget som har like gode forutsetninger for å spasere i timevis, selv på flate stranden. Det setter vår egen helse litt i fokus.

Både Broderen og jeg har etter hvert innsett at årene setter spor og gir begrensinger. Det blir lett snakk om korte turer – på to timer. Eller lengre turer på tre-fire timer. Den siste sorten blir sjeldnere og sjeldnere etter som tiden flyr...

Tilbaketuren gikk inne i landet – bak stranden. Der møtte vi igjen de to karene vi traff på vei nordover. To karer med verktøy og stige. Hva brukes en stige til på flate sandstranden?

De skulle montere en måleskala nede i bekken for å kunne se vannstanden.

Det ble 8-9 kilometer og omtrent to timer før vi satte oss ned inne i Prestegården for en kopp te. En helt grei avslutning på en romjulstur.

Hå til Varhaug - med retur, 2. juledag.

Flott vintertur.

Litt uanmeldt, var vinteren plutselig tilbake. Med stille klar luft, rundt null, sol og blå himmel – og spinnglatte veier. Fuktigheten hadde lagt seg som et isdekke over det meste, Veier, biler – og steiner.

Det måtte bli tur 2. juledag. Med flott turvær utenfor stuevinduet, så jeg for meg en skikkelig langtur. Jeg tenkte på Høgjæren. En tur fra Toppdal til Steinkjerringå via Holmavatn. Nesten et par mil og tre timer...

Akkurat passe for en tur 2. juledag. Bortsett fra frost og glatte veier. Og glasserte steiner....

Da jeg sto i gardsrommet og lesset inn i bilen, som var glassert, gikk det opp for meg at denne dagen måtte det bli vintertur nummer to – fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård – med retur.

En tur jeg har gått mange ganger, i mange år. Hver høst/vinter lurer jeg på om været vil gjøre det mulig å unngå denne spesielle turen – før Jul. Det blir som oftest så pass mange turer her ute langs Nordsjøen, at jeg egentlig får «nok». I tillegg er dette stedet for tur, når det er is og snø andre plasser.

På slutten av sommersesongen håper jeg selvsagt at det er mulig å strekke turer på sommerføre lengst mulig. Først flest mulig turer i heia, så gjelder det å få med seg så mange turer i høyden som mulig. For eksempel rundt Lifjellet.

Med Bestyrerinnen og Broderen på laget, blir det også en del turer på Høgjæren, men som nevnt, turen fra Hå til Varhaug, utsettes lengst mulig.

Andre juledag var det bare å gjøre klar til «langtur» langs Nordsjøen.

På Hå gamle prestegård, vår det endel biler, og det var tydelige spor i rimet på bakken. Det var andre folk på tur, Det var ikke helt greie forhold. Siden storhavet er nærmeste nabo, er det ofte en grad og to varmere enn bare litt lengre inne i landet.

Det var frost – så vidt, men det var ikke frosset i bakken. Et tynt lag med frost og så sorpe og glatt under. Rundt Obrestad fyr, er det et lite parti med små rullestein. Der var det omtrent som å gå på rullelager. Glatt som bare det. For ikke å snakke om gangveiene av tre. Med et lite lag av frost og rim, ble disse også rene skøytebanen.

Disse små hindringene gjør at det tar tid, men hindrer ikke det å komme fram. Jeg langet ut bortover, men med en god del stopp for å ta bilder. Slike turer langs sjøen har det jo blitt noen av etter hvert. Du blir god i det du trener på....

Denne dagen var det «solnedgang» omtrent hele turen. Det var lange skygger da jeg startet, og det var skikkelig kveldslys da jeg igjen kom mot prestegården. Nå var «solnedgangsbilder» noe som medførte bot (10 kroner) og påtale i mine fotoklubb-dager, men det er noen år siden. Og siden ingen nedlegger forbud og stenger for sola, så ble det noen «solnedgangsbilder».

En lang tur- på omtrent 18 kilometer. Det tok meg godt over tre timer. Ikke direkte «utmarsjtempo» lenger, men likevel i bra driv og det var helt uproblematisk å komme frem og tilbake denne gangen.

Søndagstur med Bestyrerinnen og Broderen.

Langs Nordsjøen.

Bestyrerinnen har vært plaget med noe krystall-greier den siste tiden. Heldigvis har tingene etter hvert falt på plass. Helsa er blitt bedre og lysten til å ta ut på tur har kommet tilbake.

Søndag var det bare snakk om hvor turen skulle gå. Selv om helsa mer eller mindre er på plass, har form og kondisjon ikke direkte blitt bedre etter noen uker uten «trening». Det var på tide med en treningstur.

Bestyrerinnen var bestemt på at turen skulle gå langs stranden. Nå er det flere mulige turer i sjøkanten nær heimen. Fra 6-7 kilometer til omtrent 2 mil. Noe mellom disse avstandene var det Bestyrerinnen kunne tenke seg.

Den vanligste (og en av de første «langturen»), går fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Mye sandstrand, men også en del over marker inne i mellom sanddynene. Nå var dette den turen Broderen og jeg gikk på for bare en uke side. Siden jeg ofte går samme turene – omtrent en gang i uka, burde det ikke være noe i veien for å ta denne spesielle turen en gang til...

Turen er ikke spesielt lang. Det er ikke stort mer enn 5 kilometer til Friluftshuset, og selvsagt det samme tilbake. Nå er ofte en mils tur ganske bra for en søndagstur, men her ute i strandkanten er det ikke en bakke, og med tørr og fin sand, er det omtrent som å gå på vei. En mil går greit unna---

Det var kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur igjen. Det ble litt prating og rolig tempo en stund, men etterhvert kom vi i godt driv, og kilometerene gikk unna.

Været bestemmer mye her ute langs kanten av Nordsjøen. Desember er ikke alltid samarbeidsvillig. Denne dagen hadde værgudene et godt øye til oss, og stilte opp med lite vind, temperatur godt over null og litt sol inne i mellom skyene. Ønskevær for en søndagstur.

Det var så pass tørt i bakken at vi valgte lave sko. Det gikk greit, men ute på Revesanden, sank vi ganske mye ned i løs sand og grus. Det er tyngre å gå i løs sand enn på fast sand, så vi måtte sette ned tempoet.

Det har alltid vært snakk om at strendene på Jæren holder på å bli «ødelagt» Av bølger og av vind, men mest av tråkk og kjøring. Siden jeg går såpass ofte over de samme strendene, og har gjort dette i noen år, så ser jeg endringene omtrent uke for uke.

Der det var sandstrand for bare et par uker siden er det nå grus og hauger med tare. Der det var bratte kanter og bare sand er det nå nye sand-dyner og smalere strand. Sykling på stranden (sand-dynene er for myke til å sykle i.) og brettseilere har i hvert fall svært lite å si for de endringene jeg ser. Vær og vind står for «ødeleggelsene».

Det ble en fin tur sørover mot Friluftshuset. Denne søndagen var vi ikke alene som gikk tur langs stranden. Det er ikke mange gangene vi har sett så mye folk, og de fleste var på tur. Det er ofte også en del familier på Orrestranden. Denne gangen var det turfolk.

Veien tilbake ble lagt til «baksiden» av stranden. På dyrket mark. Grønn og fin og ,med høyt gress. Greit å gå på, det ble en kjapp tur tilbake til Revet. Videre til Reve havn er først over en strand og så på noen jorder.

En to timers tur – nesten en mil, i flott vær. Grei desembertur.

Li - rett før jul.

Ensom vintertur.

Jeg startet å skive innlegg i bloggen i desember 2011, for 8 år siden. Siden den gang har det blitt 900 innlegg. Det er blitt flere turer, da jeg som oftest ikke skiver et innlegg for turen inn til Blåfjellenden og et nytt for turen tilbake. La oss si 1000 turer....

1000 turer vind og regn, men også i sol og varme. Det har også blitt noen turer utenfor de vanlige plassene, som i «syden» og i England og Scotland.

Bloggen blir i hovedsak skrevet for å jeg skal kunne huske hvilke turer jeg har vært på og hvem som var med. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene. Søkefunksjonen i bloggen gjør det også enkelt å finne tur eller sted jeg søker.

Som oftest kjekke flotte turer, men også inne i mellom turer som huskes på grunn av skader eller andre opplevelser. Aldri likegyldige turer, det har på tross av skader eller negative opplevelser alltid noe å glede seg over. Det har blitt mye natur opp gjennom årene. Mange fine opplevelser.

Første innlegg – i 2011,handlet om to turer rundt Li. Ikke helt overraskende siden den turen var en vanlig vinteretur. Etter 8 år er det fremdeles en tur jeg ofte går.

Solskinnet YR meldte for lørdag, kom ned i dråpeform. Tidlig på morgenen valgte jeg likevel å forberede en tur rundt Li.

Alene rundt Li en lørdag rett før jul, blir ofte det – alene. Siden jeg benytter en u-meret sti det første stykket frem mot Sprettraubakken, ser jeg sjeldent folk. Det merkelige er at jeg ofte treffer, eller ser folk nettopp her. Denne gangen – ikke en kjeft.

Stien rundt Li er merket med røde t`er. I desember mangler det blomster og farger. Det er derfor ganske kjekt å se kristtorn med røde bær – i tillegg til de røde T`ene.

Det er tydelig noen som har vært på tur for å få med seg kristtorn. Det lå avskårne greiner flere plasser. Antakelig noen som først hadde tatt noen grener med grønne blader, og litt senere funnet greiner med både blader og bær.

Gale-eplene under treet rett ved stien, minner om høst. Og denne dagen var det egentlig høstvær og ikke vintervær. Regnet forsvant og det kom en forsiktig lysning i sør. Oppe på toppen, tittet solen så vidt frem, selv om det hang tunge og mørke skyer over fjellene lengre inne i landet.

Selv ikke på toppen var det folk. Her pleier det nesten alltid å være andre, gjerne foreldre med barnevogn. Det er en grei tur fra Li og opp veien.

Litt etter toppen kunne jeg høre folk bak meg. Det kom to jenter friskt joggende forbi – i pratetempo. Litt lengre nede i bakken mot Dalevann, kom det to andre jenter inn mot stien.

Denne dagen var det jenter og meg som var på tur. Egentlig var det helt greit å gå rundt Li denne gangen. Selv om det var regn og vått, og jeg måtte gå litt forsiktig, så henger de nye ALFA skoene så pass bra et jeg kommer frem uten store problemer.

En grei tur, sånn rett før jul

Førjulstur til Bjørndalsfjellet

Med vær som normalt.

Tyvende desember og endelig desembervær. Det vil si: regn, vind og minst 10 grader. Til nå i desember har det vært kaldt. Det har blåst en del og det har regnet. Temperaturen har vært ned mot null, med litt frost og glatte veier.

Det vanlige været her ute langs kysten mot nordsjøen er regn, vind og rundt ti grader.... Denne dagen viste termometeret i bilen 13 grader – varmegrader....

YR melde til og med litt sol, men ombestemte seg i siste øyeblikk. De var så vennlige og holdt regnet borte midt på dagen. Det ville med andre ord være mulig med en fredagstur – uten å ta på gore-tex`en.

Det er ikke vanskelig å planlegge lange flotte turer. Selv om det regner katter og blåser stiv kuling er det mulig å planlegge tur. Gjennomføringen er noe anderledes.

Med fint vær i sikte, så jeg for meg en litt lengre tur på fredagen. Det ble ikke bare YR som ombestemt seg. Med ryggen mot stupet (dårlig vær), tok jeg også et langt steg tilbake.

Jeg hadde tenkt å ta turen fra Gramstad mot Resasteinen og Dale og tilbake. Gjerne opp om Dalsnuten på tilbakeveien om alt klaffet. En tur på minst 4-5 timer. På morgenen, mens det fortsatt ikke var skikkelig dagslys, var det virkelig trist utenfor stuevinduet. Vått, overskyet og det blåste. Riktig triste greier.

Det ble bedre ut over dagen, og da Bestyrerinnen meldte at hun, sammen med noen andre, ville ta en tur, kunne jeg ikke sitte inne. Det fikk heller bli en litt kortere tur enn planlagt.

Jeg dro til Gramstad, og satte kursen mot Bjørndalsfjellet. 200 høydemeter lengre oppe. Denne dagen var det ikke lett å komme seg opp bakkene. Det kan være at styrketreningen fra dagen før, satt i beina, men uansett så var det tungt.

Jeg kom selvsagt opp. Pust og puls arbeidet på høygir. Det er etter hvert sjeldent jeg går så pass lenge med høy puls. Det gir ofte lang rehabilitering. Nedover gikk greit. Jeg hadde på de nye ALFA skoene, og jeg er antakelig litt mindre engstelig for å tråkke feil med høye støvler enn med lave sko.

Det var ikke mange andre ute og gikk denne fredagen. Jeg traff egentlig bare en jente på hele turen. Hun var på vei opp mot Bjørndalsfjellet som meg, og vi traff hverandre igjen da jeg gikk nedover.

Det er egentlig ikke noe spesielt å treffe en enslig jente på tur. Det begynner å bli mer uvanlig å treffe gutta på tur, og enslige gutter forekommer omtrent ikke. Gamle gubber som meg, det er det mange av, og ofte går vi alene.

Nede ved veien ble det kjapt besluttet å ta turen om Fjogstadnuten. Uten denne rundturen hadde det blitt en stusselig tur. Ikke veldig mye over en time, og selv med en del stigning, ikke helt en tur å skrive hjem om.

På toppen av Bjørndalsfjellet hadde det ikke blåst noe særlig. Over de åpne flyene mot Revholstjørn ble det mye mer vind, og jeg måtte faktisk ta «støttesteg» et par ganger. Det vil si vind opp mot stiv kuling.

Vinden kom fra øst, og østavind bringer ikke ofte regn med seg, og om det kommer nedbør, så er det i heller beskjedne mengder. Jeg hadde ikke regn på meg i det hele tatt.

En fin tur rett før jul. Og uten snø og is, med temperatur som vanlig for årstiden – 12-13 grader.

Med Broderen langs nordsjøen.

Null frost, og greit vær.

Lørdag ble det en tur rundt Lifjellet – som vanlig. En grei tur, både som trening og for å få en runde i fjell og natur. Hva med søndagsturen?

Bestyrerinnen var ikke klar for tur på morgenen. Det henger fortsatt igjen noen krystaller en eller annen plass. Helsa bestyr mye, så hun valgte å stå over denne gangen.

Broderen var klar for tur. Han er for tiden under opptrening etter et mindre avbrekk, og ser ikke syn på langturer. Han så gjerne for seg en tur med litt bakker...

Som vanlig bestemmer været mye. Det var vått på terrassen, og termometeret utenfor kjøkken-vinduet viste 4 grader. Jeg mente det kunne være mulig med tur til Gramstad for å komme seg litt opp i høyden. Eller det kunne i det minste bli en tur på Høgjæren.

Bestyrerinnen, som hadde tatt ut på kort strandtur, ringte og advarte om glatte veier og speilblanke fortau. Broderen kom, og hadde skrapet rutene på bilen. Det var frost bare litt lengre inne i landet.

Hvor skulle ta ut? Vinterturen, når alt ellers er hvitt eller dekket med is, er som oftest fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En ganske lang tur. For lang mente broderen.

Alternativet måtte bli en strandtur – fra Reve til Orre og retur. En helt vanlig tur på flate stranden. Turen er nok ikke mer enn 9-10 kilometer og vi pleier å gå på litt under to timer. Nesten for kort og lett for en søndagstur. Muligens passe for to pensjonister....

Det var ikke antydning til frost og is helt nede ved sjøen. Vi var heller ikke alene. Det var en god del biler på moloen, og vi kunne se folk i sjøen. Surfing er populært, men det må da være kaldt?

Da vi startet fra Reve havn var det ikke andre spor sørover. Vi hadde både sol og trekk rett i mot. Det første stykket gikk på mark, og enkelte plasser var det litt myr og bløtt. Ute på stranden kunne vi se at det hadde blåst litt siden forrige gang vi gikk her. Enkelte plasser, som tidligere var sandstrand, var nå dekket med grus og singel. Feltene med rullestein var også mye lengre. Og stranden var mye smalere. Det kunne henge sammen med at det var både høyvann og over normal vannstand.

Sist vi spaserte på stranden, var det enkelt å komme fram. Fin hard strand og det var bare å legge ut. Denne gangen var det bløt sand og tungt. For både broderen og meg, ble det tungt å holde farten oppe. Vi måtte ned i tempo, omtrent som i lange oppoverbakker.

Vi hadde tenkt å stoppe ved Friluftshuset for en kopp te. Huset er under opprusting, og det var ingen servering denne søndagen. Vi labbet videre – tilbake mot Reve.

Nå med trekken bakfra, og mørke skyer ute i sjøen.

Det ble en litt enklere tur nordover. Vi gikk på «innsiden» og over dyrket mark. Flatt og fast. Siste halvpart ble likevel lik både «nedover» og «oppover»

Det ble ikke en lang tur denne søndagen, men siden det var is andre plasser, var vi likevel fornøyd med søndagsturen.