Bjødnali og Sjelset.

Med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen

Onsdag har blitt turdag, og med godt turvær, blir det av og til en «langtur» på to-tre timer. Vel og merke i terreng for det meste og alltid med sekk. Det får heller være at enkelte nok mener det er litt «spesielt» å dra rundt på en ryggsekk en vanlig onsdag.

Jeg snakket med broderen, han kunne tenke seg en tur. Bestyrerinnen var også i turmodus. Hun er ikke alltid klar for en onsdagstur. Denne uka passet det bra.

Med bra turvær på gang, kom broderen tilbake med beskjed om at også Bjørg ville være med. Det kunne ikke bli noen riktig langtur. Noen av oss er dessverre plaget med skader fra tidligere sykdom og ikke helt klar for «tunge tak».

Nå ville det blåse en del – i følge yr. Det skulle også være litt sol og dagen burde bli uten nedbør. En helt grei værmelding for oss.

Med vind, passer det bra å la turen gå i skog. Der tar ikke vinden i det hele tatt. En av de vanlige turene våre er runden fra Sælandskogen til Bjødnali, Sjelset og tilbake. En rundtur på litt over 8 kilometer. Noe som tar oss omtrent to timer. En passe tur på en onsdag.

Med coronavirus rundt om, og med en del av oss over 70, prøver vi å holde avstand. Minimum en meter – ute. Det betyr også at vi kjører hver vår bil til parkeringsplassen. Jeg kan ikke tro at det er lett å bli smittet på tur med frisk luft rund oss, men er villig til å ta den lille risikoen.

Broderen, Bjørg og Bestyrerinnen er også klar over at det må holdes avstand. Vi møttes på parkeringsplassen og tok av gårde mot Urdådalen.

Det er en opparbeidet «vei» oppover dalen. Full av stein og ikke helt enkel i vått vær. Denne dagen var det tørr stein og helt greit.

Det er eikeskog nede ved vannet litt lengre opp går det over i bjørkeskog. På denne tiden er det fortsatt ikke blader på trærne og skogen stå nok så «naken». Det er greit å få sett litt av terrenget rundt, som normalt er umulig å se på grunn av skogen.

Vi stoppet ved Bjødnali og fant fram termos og kopper. En kjekk pause med litt sol i ansiktet. Vinden hadde nok tatt seg opp, men i le av en stor stein varmet sola.

Et stykke oppe i bakken mot Sjelset fikk broderen og jeg lov til å stikke av. Vi ble sendt ut for å hente bilene slik at jenten slapp å gå det siste stykket mot parkeringsplassen.

Det gikk så pass fort de siste kilometrene, at i hvert fall jeg ble skikkelig svett.

Coronaviruset sprer frykt, sykdom og det som verre er. Likevel kan det ha en liten positiv effekt. Det var mange på tur denne dagen. Fortsetter det slik kommer Norge i form.

Vi møtte mange på turen rundt. Både familier og voksne. Denne gangen var det ikke bare pensjonister på tur en vanlig onsdag.

En grei tur.

Mandagstur fra Gramstad.

Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller.

Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen.

Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå.

Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige...

Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur.

Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter.

Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag.

Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit.

Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv.

Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover.

På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald.

Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen.

Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le.

For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer.

Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt.

I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot.

Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen.

Fra kirkegården til prestegården.

Vintertur med litt vår - "Vibå e komen".

Jeg hadde i grunnen sett fram til en litt lengre tur denne lørdagen. Det har blitt mange korte turer, og jeg kunne tenke meg en liten utfordring. Det vil si en runde rundt Li eller tilsvarende. Minst 3 timer.

Det viste seg å bli «vanskelig». Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det var frost natt til lørdag, og det betød at «nødløsningen» måtte bli en tur langs sjøkanten. Den vanlige «langturen» er fra Hå til Varhaug og retur. 17 kilometer – relativt flatt, relativt vått, og med muligens mye vind, men ikke ofte mye is og snø.

Beskjeden fra Bestyrerinnen var klar. Hun kunne tenke seg å bli med på turen, men ikke frem og tilbake. En vie er omtrent 8 kilometer, helt greit for Bestyrerinnen.

Det var selvsagt været som gjorde at Bestyrerinnen så for seg en tur. Det var meldt lite vind og ikke nedbør. I tillegg var det muligheter for sol. Bra turvær.

Broderen meldte avbud. Han sliter av og til med noe smerter i beina, og av erfaring blir det ikke bedre med å gå tur. Han hiver innpå noen små, og er normalt klar etter noen dager, men ikke denne lørdagen.

Med bare Bestyrerinnen og meg på tur, blir det litt logistikkutfordringer. Vi er heldigvis satt opp med to biler, og denne dagen fikk vi bruk for begge. Det ble samling på Hå gamle prestegård og felleskjøring «ned» til Varhaug gamle kirkegård.

Det var andre biler på parkeringsplassen, men bare et par stykker. Vi tok mot Hå på det som er merket som «Kongeveien». Stien er vel den gamle veien mellom presteboligen og kirkegården. Gammel er stien uansett. Over Komedelen er det en hulvei. En dyp grop der mange generasjoners ferdsel har gravd seg ned i bakken.

Vi kunne se spor foran oss. Det var andre på tur denne dagen. Da vi nådde Reimebukta og kom til «Hvilesteinen» så vi folk. Kjentfolk til og med. Bestyrerinnen fikk smake på hjemmebakt, og vi fikk oss en liten prat. Det er kjekt å treffe andre på tur.

Det mørknet i vest, og jeg lurte på om vi ville få regn. Det blåste i hvert fall vesentlig friskere enn da vi startet. Det var helt greit å ha den kalde vinden bakfra. Vinden kom nok opp mot kuling over toppen på Komedelen.

Jeg hadde tenkt å gå både frem og tilbake. Det var en stund siden jeg hadde hatt en langtur. Med kald vind bakfra var et helt greit, men ,ed kald vind i mot? Det kunne bli en lang og kald tur sørover. Det ble helst til at jeg gjorde turen kort....

I det vi rundet fyret ved Obrestad, så vi folk oppe i bratte lia. På vei ned mot stien. Det var da noe kjent med folkene? Sigbjørn og Kjell Einar?. Nei, de er da ikke på tur en litt sur lørdag.

Selvsagt var det Sigbjørn og Kjell Einar med en del andre som var på en kort tur. De holdt til i Johnsa-huset og var på en luftetur mellom måltidene. Og skulle tilbake for grøt. Den måtte selvsagt lages på melk fra gården til Kjell Einar. Noe annet er ikke mulig.

Vi tok følge inn mot Prestegården. Vi har gått tur sammen en del ganger, og det ble en hyggelig avslutning på en kort tur.

For det ble til at jeg tok følge med Bestyrerinnen hjem.

Urdalsnipa og Joneknuten.

Med Klepp Frivilligsentral på topptur.

Bestyrerinnen er opptatt av at jeg burde være mer «sosial». Ta på tur med andre. Hun har tatt kontakt med Frivilligsentralen i Klepp og selv blitt besøksvenn. Jeg burde også gjøre noe – mener Bestyrerinnen.

Selvsagt hadde hun planen klar. Frivilligsentralen har toppturer – middels krevende – hver torsdag. Nettopp noe for meg – mente hun. Denne uka skulle turen gå til Urdalsnipa og Joneknuten.

Jeg er ikke alltid like lett å få med på slike ting, og sa at om broren, Sigbjørn - som også er pensjonist, ville være med på tur, så skulle jeg stille. Sigbjørn ville gjerne være med, og han fikk i tillegg med seg Anne Lise. Vi har hatt mange turer sammen. Dette kunne bli kjekt.

Oppmøte på Frivilligsentralen klokka ti – nådde vi bare nesten. Vi hang oss på kortesjen av biler og satte kursen mot Moi (på Bueveien). Et lite skilt øverst på en stolpe viste vei.

I alt 34 personer gjorde seg klar til turen opp mot toppen av Urdalsnipa. (Jeg kjente de som holdt til i hytta øverst, og mener de kalte stedet «toppen av Moifjell».)

Toppen er uansett 561 meter over havet og 3,5 kilometer og gode 330 høydemeter over parkeringsplassen. Bakke opp omtrent hele veien.

Kjentmann og turleder Berge Hatteland hadde selvsagt en snarvei på lur. Tydeligvis den gamle veien opp over mot heia. Jeg synes det er kjekt å gå på gamle stier. Her har folk gått i generasjoner.

Det som var litt uventet var snøen. Ikke langt oppe i bakken ble det omtrent skiføre. I hvert fall så vi tydelige spor av truger. Nede i snøen var det nok kuldegrader, for det ble ikke glatt. Det gikk greit å komme til toppen.

Nå var ikke Urdalsnipa den eneste toppen som sto på planen denne dagen. Vi skulle også bortom og opp på Joneknuten. Omtrent halvveis nedover, gikk det en liten stikk vei mot Trollshaugen. Bak denne ligger så Joneknuten.

For meg med et snev av høydeskrekk, var Trollshaugen en overraskelse. Bakken opp var bratt. Det var slik at jeg omtrent kunne ta tak med tennene for å komme meg oppover.

Heldigvis hadde snøen tint i den sørvendte bakken, så egentlig var det helt greit å komme opp. Endelig oppe, de fleste fikk nok pulsen opp i bakken, fikk vi øye på varden på Joneknuten.

Det vil si den ene varden. Joneknuten har to. En mot øst og en mot vest. Vi besøkte selvsagt begge.

Til toppen av Joneknuten hadde vi hatt skikkelig flott vintervær. Selv på toppen av Urdalsnipa var det omtrent vindstille. Og sol...

Fra Joneknuten kunne vi se mørke og svarte skyer i sør. Det så ut som om det hang snø under skyene. Her var det bare å få tatt bildene i en fart å komme seg nedover mot bilen.

Heldigvis hadde turleder Berge gått opp turen dagen før. Det var lett å følge sporene nedover bakkene, over myrene og bekker og gjerder mot veien og vår egne spor fra tidligere på dagen.

Lengre nede hadde sola fått skikkelig tak og smeltet det meste av snøen. Det var helt greit å gå ned «snarveien» som nå var uten is og snø.

Nede på veien, etter omtrent 9 kilometer og fire timer, var det å si «takk for turen» til de andre som hadde vært med. Det var en kjekk gjeng å være på tur sammen med.

En skikkelig flott vinter og topptur. Snø og sol er en helt grei kombinasjon.

Bjørndalsfjellet og opp mot Dalsnuten.

En ny vri på en vanlig tur.

Onsdag er etter hvert blitt fast turdag for broderen og meg. Det er ikke alltid vi får til å gå tur sammen, men det blir som oftest en tur. Om ikke mer enn en kjapp runde hjemmefra.

Denne onsdagen var YR rimelig samarbeidsvillig, og vartet opp med sol og lite vind, og nevnte noe om varmegrader. Det er antakelig vanskelig å få til pålitelige temperatur varsler. Denne gangen bommet de i hvert fall noen grader.

Det trenger ikke å være en «langtur» på onsdagen. Nå har det blitt få langturer i det siste, men onsdagsturen kan godt være under tre timer.

Forrige onsdag ble det Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Vi ønsket begge å gjenta suksessen. På Gramstad var det denne onsdagen flere biler enn i forrige uke. Det var godt vær og vinterferie da. Nå var det bare godt vær. Likevel mange biler og folk.

Jeg trodde det bare var pensjonister som gikk tur midt i uka, men det er åpenbart feil. Familier med unger, voksne i flokk og følge, enslige eldre damer og noen menn, alle vil å tur.

Med bakgrunn i værvarselet, ventet jeg at det ville være vått og fuktig. Det stemte ikke helt. Nedbøren kom i fast form, og det lå en del hvite flekker oppover i stien. Det var lite is heldigvis.

Det må antakelig ha kommet ganske lite nedbør, for stien var mye tørrere enn i forrige uke. Det var like mye vann i bekkene og på myrene, men selve stien var tørrere der det ikke rant vann.

En kald trekk på toppen av Bjørndalsfjellet, gjorde at vi omtrent snudde på hælen. Det ble tatt noen bilder, og så var det å komme seg nedover. Det kom folk nedenfra, og litt borte i lia kom det en kar nedover bratte lia.

Han forsøkte å stoppe hunden som for langt nedover. Samme karen – og samme hund, traff vi på samme plass forrige uke. Også da hadde han problemer med å få hunden til å lye.

Det gikk greit opp bakkene, og det gikk direkte bra nedover bakkene. Vi holdt antakelig et litt høyere tempo enn sist. Det ble i hvert fall litt fart i beina et stykke..

På vei over heia fra, Fjogstadnuten til Kvitemyra, spurte broderen om vi ikke skulle ta en tur borte om stien mot Dalsnuten. Han så ikke for seg at vi skulle gå helt opp til toppen, men ta opp «trappene» på østsiden og ned på sørsiden.

Nå er det noen høydemeter opp til både Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, så trappen oppover mot Dalsnuten gikk ikke for fort, men vi kom da opp til marka under toppen, og bort til den nye stien på sørsiden.

Der ble det igjen en diskusjon om vi skulle ta turen opp, men en kikk på klokka fortalte oss at det antakelig ville bli vel drøyt – denne gangen. Det «tillegget» fikk vi ta en annen gang. Det hadde ikke vært mer enn 400 meter, men omtrent 150 høydemeter ekstra.

100 høydemeter på flott opparbeidet sti med trappetrinn brakte oss ned på flaten. Derfra og til parkeringsplassen er det omtrent en kilometer. 15 minutter omtrent. «Omveien» gjorde at vi var på tur omtrent 2 1/2 time, og hele turen var på 9 kilometer.

En helt grei onsdagstur. Nå gjenstår det bare å få med seg den siste biten – en annen gang.

Bjødnali med broderen

En kort mandagstur til erstatning for søndagsturen

Været slår til igjen. Lørdag var det skikkelig mye vær, og siden jeg hadde gått forholdsvis langt på fredag, valgte jeg å holde meg hjemme. Nå var det også andre grunner til at jeg ikke tok ut, men ingen gode grunner.

Søndag var det klart at vi skulle ut å gå. Bestyrerinnen gar nærmest gjort det til en vane – å gå søndagstur. Bortsett fra at de siste søndagene har vært stormfulle og regntunge, og uten tur...

Denne søndagen ble det en litt avkortet tur. Det var ikke meningen å gå langt, bare en vanlig tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en og en halv time.

På toppen, hvor det ikke er et tre og snaut en stein, utenom steingardene, kom regnet – og vinden.

Turen ble gjort kortere enn planlagt.

Mandag var tidligere en dag uten både trening og tur, men i det siste har været gjort at mandagene har blitt benyttet til tur. Slik var det også denne uka. Mandag kom med bra vær – i følge YR.

Broderen ville også på tur. Vi ble enige om å ta den vanlige turen fra Sælandsskogen til Bjødnali om Sjelset og tilbake til bilen. En tur på 8 kilometer, men som vi nok bruker over halvannen timer på.

Det er ikke mange bratte bakkene, men det går jamt oppover mot Bjødnali. I tillegg er stien temmelig steinet, og det tar normalt tid å tråkke seg til Bjødnali. Spesielt om det er vått og mye vann.

Det ville antakelig ikke væremange andre ute på tur denne dagen. Mandag, selv med bra vær, er

normalt ikke en turdag. Det var en bil utenom oss.

For omtrent tre måneder siden, tok jeg i bruk nye ALFA Impact sko. Første gang jeg brukte disse skoene, var på den samme rundturen som nå. Det er lett å kjenne at de nye skoene henger bedre på våte steiner enn gamle Walk King.

Broderen bruker Walk King, og han måtte gå mye mer forsiktig enn meg. En god grunn til å skifte sko, men til 5000,-? Vi kom oss opp til Bjødnali uten å tråkke over, men det ble en del vassing, som selvsagt er greit med tette sko.

Oppe ved garden, ute av skogen, ble det lyst. Sola kom igjennom og vi fikk godværet som var lovet. Det ble likevel ingen stopp denne dagen.

Fra Bjødnali til Kleiva ved Sjelsetvannet er det vei. Det bestyr kjapt tempo, selv opp bakken. Øverst i skaret mot Sjelset er det flott utsikt over Jæren med havet utenfor. Høghuset på Bryne står opp som en blyant.

Etter et par kilometer på vei, fortsetter stien langs ånå. Det er lett å finne fram og over de første jordene, så er det igjen opparbeidet sti fram til Sælandsskogen og parkeringsplassen.

Denne gangen var både broderen og jeg enige om at turen godt kunne ha vært lenge. Selv om vi brukte over halvannen time, hadde turen gitt lite utfordring for bein og pust. Neste gang får vi vurdere å gå rundt hele Engjavannet, eller ta en ekstratur opp om Blåfjell.

Hå til Varhaug med vår i lufta.

Langtur alene.

YR har blitt mye brukt i det siste. Det er bare enkelte dager med fint vær, og de må benyttes til tur. Denne gang var det fredag som så ut til å bli en slik fin dag. I hvert fall bra nok.

Torsdag var ikke fullt så bra, snarere tvert i mot. Ned mot null, med vind og nedbør – i form av sludd og snø.

Fredag morgen var det fortsatt hvitt ute i hagen, og på veien bak huset var det bilspor i snøen. Likevel viste termometeret over null. Skikkelig bløtt og fortsatt kaldt, men himmelen var blå, og det var ikke bevegelse i toppen av trærne.

Det kunne se ut som om det ville bli en fin dag – som meldt av YR. Jeg hadde sett fram til en lengre tur denne dagen, men var ikke helt sikker på hvor turen skulle gå.

Med hvitt på bakken og med termometeret bare så vidt over på rødt, måtte det bli den vanlige turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

En tur på opp mot to mil, men uten spesielt mange høydemeter. Det er noen bakker og kneiker, men for det meste rimelig flatt. I gamle dager, før årtusenskiftet, gikk denne turen unna på marsjmerke-tempo. Jeg regnet med å bruke «noe» lengre tid denne gangen.

Tre -fire timer på tur med godt vær og nesten uten vind.? Det var noe å se fram til. Jeg pleier å starte i nord, å ha sola i ansiktet på vei «nedover». Slik ble det også denne gangen.

Det var andre biler på parkeringsplassen, men det var ikke spor foran meg. Men bløtt var det. Det var omtrent som å vasse enkelte plasser. Det lå fortsatt litt hvitt rundt om, men lite utenom på baksiden av steiner og nede i søkk.

På vei mot Obrestad fyr, fikk jeg sola i ansiktet. Det ble varmt – godt over null, og det ble skikkelig kjekt å være på tur. En flott dag. Den gode turfølelsen snek seg inn og jeg kom i godt humør.

I le for den lille trekken som jeg hadde i mot, ble det vårlig. Jeg bestemte meg for å prøve uten jakken. For omtrent første gang dette året. Det gikk helt greit å gå i bare ullblusen, men på hjemvei måtte jakken på igjen.

I Obrestadbukta var det ikke vanskelig å se at det hadde vært uvær. Den opparbeidete stien, med grus og sand på toppen var helt borte. Pukken som var lagt ut som grunnlag, lå strødd innover jordet. Det var ikke mye vei igjen.

Det var ikke vanskelig å hilse pent på de som kom i mot. Rett over Komedelen kom det to karer. Vi stoppet for en liten prat. Selvsagt var vi enige om at det var en fantastisk dag, og at det var kjekt å være på tur.

Etter noen minutter fortsatte de mot prestegården og jeg mot Kirkegården. Jeg hadde ikke tenkt å sette noen rekord denne gangen. Jeg tok meg tid til å stoppe opp for å se meg rundt, og for å ta bilder.

I nordre enden av Reimebukta står det et gammelt sjøhus. Det trenger etter hvert noe «vedlikehold» for bli stående. Det ser så pass gammelt ut, at det etter min mening bør tas vare på. Men av hvem.

Det skyet til. Ved kirkegården var det litt sol, men på vei tilbake var det mørke skyer bak meg. Jeg kunne kjenne noen få dråper, men det hold seg tørt.

En flott tur i flott vær, i hvert fall den ene veien. Det var kjekt med en langtur, selv om jeg kunne kjenne det i beina etter hvert.