Vintertur med broderen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i snøvær.

Værmeldingen var bra for lørdagen. Etter en trist fredag, så det endelig ut til å være muligheter for en «ordentlig» tur. En tur i høyden . Litt topper og litt hei.

Broderen var med på det, og vi ville avtale nærmere på morgenen. Yr hadde ikke helt rett. Det var snø i hagen, og bare så vidt over null. Nå mente de at det ville bli overskyet og over null, men uten nedbør...

Broderen var skeptisk, men jeg håpet det ville være mulig å få til en vanlig tur til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, - og muligens Dalsnuten?

Broderen mente det ville være for mye snø, og foreslo en tur i sjøkanten. Jeg holdt på mitt, og vi avtalte å møtes på Gramstad. For å si det sånn: broderen hadde rett....

Det var 5 grader nede ved sjøen, men bare 3 grader oppe på parkeringsplassen, og det lå snø på bakken. I nordhellingene var det full vinter. Broderen er skeptisk til snø og is...

Det var likevel en god del folk og biler. Mange som ville mot Dalsnuten, men også en del som tok oppover bakken mot Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Vi tok oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Ikke langt oppe gikk vi forbi en gjeng voksne med unger. De minste nokså små. Vinterforholdene og bakkene tok ikke motet fra disse. Vi traff den samme gjengen på vår vei nedover. De hadde fortsatt en god bakke igjen før toppen.

Oppholdsværet Yr mente vi ville få, kom ned i fast form. Det kom som sludd. Broderen nevnte noe om at det kunne legge seg, og dekke stien. Jeg mente at det ikke var nok snø til det, og at det snart ville bli opphold. Vi fikk delvis rett begge. Det la seg, men smeltet omtrent med en gang.

Det ble et kort opphold på toppen. Vinden var kald og nedbøren gjorde det ikke videre varmere. Vi travet nedover bakkene i greit tempo. Det kom en del oppover. Det ville bli en kald og våt opplevelse for disse også.

Nede ved veien mente broderen det hadde blitt nok bakker, han valgte å gå mot bilen. Jeg tok opp bakkene mot Fjogstadnuten. Og – selvsagt – så fikk jeg vind og regn/sludd i mot over det åpne strekket før bakken ned mot Kvitemyra.

Nede i bunn av bakken dukket broderen opp. Han hadde tatt turen innover. Det ble liksom ikke nok med bare opp til Bjørndalsfjellet og rett ned. Vi fikk en grei tur tilbake til bilen.

Nok en koronatur unnagjort. Den første oppe i høyden. Det har blitt mange korte turer i det siste, og det var virkelig kjekt å kunne ta en tur med litt utsikt over hav og hei.

Nå var egentlig ikke snøen det største problemet. Sorpa var mye glattere, og vi var begge ute og skled i sorpa et par ganger. Broderen er likevel mer skeptisk til snø...

Ikke mange kilometerne tilsammen, men en del høydemeter og vi brukte opp mot to timer.

To kjappe turer med Bestyrerinnen.

Sele - Hellestø og rundt Gruda.

Etter som årene går blir det mindre «lange og tunge» turer. Det er ikke like kjekt å ta ut på en 6-7 timers tur – spesielt i dårlig vær. Og dårlig vær er ikke ukjent på mine kanter.

Nå har jo det å bli pensjonist, noen fordeler. Det er mulig å ta på tur når været er bra, og heller ta en hviledag om det blåser stikker og strå og regner så det smeller i bakken.

Det er nettopp hva jeg gjør. Noe som også har endret seg den siste tiden, er at Bestyrerinnen kan være med. Hun er enda mindre interessert i lange og tunge turer enn meg. Derfor blir det ofte kjappe og greie turer når hun er med.

Så slår pandemien til. Det har i enda større grad endret turmønsteret. Bestyrerinnen og jeg sitte, som mange andre, mye hjemme. Det er sjeldent vi ser eller snakker med andre. Familie og barnebarn holder seg vekk. Vi er i risikogruppen.

Vi har behov for frisk luft og å se litt andre ting enn veggene hjemme. Det har blitt en tur til dagen., og da helst nær hjemmet. Det vil si en strandtur eller en rundtur til Gruda. Begge turene på omtrent 7 kilometer og det tar oss godt over en time.

Disse turene er for korte, og for «vanlige» til egentlig å skrive noe om. Det bør jo være både spektakulært og langt for å virkelig fortjene og bli husket. Nå er mine turer ikke lenger spektakulære eller lange, men det er en annen historie.

I uka som gikk var det likevel to turer som til en viss grad bet seg fast i minnet. Jeg tok i hver fall bilder og de bør jo bli brukt til et eller annet.

Onsdag var det dårlig vær – inne i mellom godt vær, men det blåste ganske godt. Både Bestyrerinnen og jeg kikket ut vinduene av og til. Oftere og oftere ut over ettermiddagen. Det var sol og blå himmel på sørsiden, og det svarte, mørke skyer på nordsiden. Etter ti minutter var det motsatt. Inne i mellom sluddbøyene var det fint vær....

I sekstiden fant vi ut at vi måtte på tur. Det går tross alt ganske kjapt å få på turklær og å gjøre seg klar til vær og vind. Da vi kledde oss var det sol og vind. Vi hadde bestemt oss for en tur langs sjøen.

Sele havn er bare noen minutter unna med bil. Det er greit å parkere der, og det er mer en grei sti nordover mot Hellestø. Vi var ikke alene denne kvelden. Nå hadde vi nettopp snudd klokka så sola sto fortsatt et stykke over horisonten. Vi ville fint greie en tur før mørket kom.

Feistein fyr viste godt ute i havet. Fyret er et godt fotomotiv, og jeg fikk tatt noen bilder. Vi hadde sol og litt skyer i begynnelsen, men det var skyer i nord. Mørke skyer. Vi gikk likevel nordover.

Etter en stund kom det hagel og sludd. Vinden tok seg opp og det ble utrivelig. Vi snudde.

Torsdag var det mye samme været. Bare at nå var det skikkelige snøbøyer inne i mellom perioder med sol. Det måtte bli en tur. Vi satset på den vanlige turen rundt Gruda. Denne dagen var det ennå mer markerte værskiller. Her hang de mørke skyene, og vi kunne se at det var snø under, både i nord og vest. Akkurat der vi gikk var det sol – nesten hele turen rundt.

Vi fikk noen få snøflak nedover hodene vår, og et lite stykke på sluttene, var det litt surt.

To dager med korte ture. Forhåpentligvis gir det grunnlag for noen lange og flotte turer ut over våren og sommeren.

Sele havn til Hellestø

Med Broderen på  tur - igjen.

Etter noen dager (ganske mange) med litt sykdom, har det igjen blitt mulig å gå tur. Det ville i hvert fall ikke bli noen langtur, eller tung tur. Det måtte bli en tur omtrent fra dørterskelen.

Broderen er selvsagt med på en kjapp tur en mandag. Han har heller ikke gått noen langturer i det siste. Kun noen korte «lufteturer» rundt huset.

Selvsagt har det vært fælt å sitte inne og se ut på praktisk talt perfekt turvær. Tørt og sol, og over null grader. Nå var det noen lette snøbøyer i går, men den snøen forsvant før den nådde bakken.

Broderen og jeg er ikke alene om ta ut på tur for tiden. Svært mange bruker anledningen til å gå. Det er jo ikke så mye annet å gjøre i disse koronatider.

Sist Bestyrerinnen og jeg hadde en tur sammen, var det omtrent 17. mai tog. Det manglet bare flagg og faner – og musikk. Vi tok en kjapp runde på høgjæren. Onsdag og greit vær. Det blåste litt, og vinden var skikkelig kald der den fikk tak.

Vanligvis er det omtrent tomt på parkeringsplassen ved Holmavatn en vanlig onsdag. Denne dagen var parkeringsplassen full. Det var folk alle veier. Det var faktisk vanskelig å holde avstand fra andre som også var på tur.

Spesielt unger, som for opp og ned og frem og tilbake. De hadde selvsagt ikke helt forståelse for koronaregler. Vi holdt oss i lovart...

Omtrent slik var det også ved Sele havn da vi – i hver vår bil – ankom. Det var omtrent full parkeringsplass, og mye folk på vei, både mot Hellestø og tilbake til Sele.

Nå hadde broderen vært på samme tur for et par dager siden. Han hadde funnet noen «stier» i sand-dynene som han fikk for seg selv. Det var folk, men bare noen ganske få.

Vi tok samme vei i dag, og selv om det fikk folk mindre enn ti meter fra oss, så gikk vi stor sett alene på vær sti. Det gikk nok noe langsommere, for stien gikk opp en sand-dyne og ned på andre siden. Ikke mer enn et par meter opp og ned, men selv det gjør noe med farten.

Ute på Hellestøstranden (det står Skardasanden på kartet) er det rimelig flatt. Høydeforskjellen måles i centimeter. Her er det mulig å holde full fart, og det var ingen god grunn til å spare på kruttet denne dagen.

Vi gikk forbi en del folk, men holdt oss i lovart, og det var ikke så tett med folk at det egentlig bød på problemer. Det er litt kjedelig å gå slik frem og tilbake på en paddeflat strand. Denne gangen var det motvind og sol i ryggen nordover, og medvind og sola i ansiktet på hjemvei.

Det blir fort en annen tur når sola skinner og vinden kommer bakfra. Vi fikk en kjekk tur mot sør. Det var ikke så mye folk ute å gikk på vei tilbake. Vi holdt stort sett samme «sti» som på turen mot Hellestø, men holdt også ute i terrenget der folk flest går på veien.

Vi klarte å holde farten oppe begge veier. Det gikk unna omtrent 6 kilometer i timen. Nesten 8 kilometer tilsammen.

En skikkelig grei tur etter å ha sittet inne så pass lenge. Nå gjelder det bare å komme i form igjen – til sommeren...

Den vanlige rundturen . Bjødnali og Sjelset.

Broderen og jeg i vinden.

Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter.

Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader....

Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen.

Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld...

Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen.

Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt.

Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate.

Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården.

På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes.

Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser.

Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt.

Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt.

Lauvlia, Bjødnali og Ristøl.

En flott tur i nytt terreng.

Fredag var satt av til tur. Bestyrerinnen hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise at vi skulle ut å gå denne dagen. Vi hadde til og med avtalt hvor vi skulle gå.

En helt ny tur for meg – med unntak av et kort stykke som ville gå på kjente stier. Det er alltid spennende å gå nye steder. Det blir, for min del, ganske få nye turer i løpet av et år. Som oftest går jeg i kjente trakter og på godt oppgått sti.

Denne gangen hadde vi avtalt å ta til Sikvaland i Time kommune, og inn til Snorestad. Fra parkeringsplassen (med plass for 7-8 biler) er det merket sti mot både Skårlandskulå og til Lauvlia.

Vi hadde bestemt oss for en rundtur. Først mot Lauvlia (3,5 kilometer) og så mot Skogen (ved Engjavannet 1, 5 kilometer) og videre til Bjødnali,(en kilometer) før vi ville sette kursen mot Ristøl (også en liten kilometer) og videre tilbake mot Snorestad. (3,5 kilometer)

En grunn – en virkelig god grunn – til å ta ut denne fredagen, var selvsagt været. Nesten blå himmel, nesten ikke vind, og bare nesten kuldegrader på natten. Det var litt fuktig fra morgenen av, men det ble «tørrere» etter hvert. Vannet gikk i hvert fall ikke over støvlene....

I disse koronatider, ble det til at vi kjørte hver vår bil. Vi kom omtrent samtidig til parkeringsplassen, hvor de tre bilene som var før oss, hadde tatt alle 7 plassene (omtrent). Vi fant nå en plass både jeg og Sigbjørn.

Parkeringsplassen var godt skiltet, og det var lett å finne fram hvor vi skulle gå. Stien var merket med røde «fyrstikker» utenom gårdstunet og opp på en traktorvei vi skulle følge helt inn til Lauvlia.

«Vei» er muligens å overdrive, «spor» passer kanskje bedre. Jeg vil i hvert fall ikke anbefale barnevogn innover mot Lauvlia. Vi hadde høye fjellsko, og fikk bruk for disse.

Det var tydelig skiltet videre mot Skogen, men her bar det ut i terrenget. Vi skulle først opp en bakke før vi måtte rundt noen myrer. Rett før vi tok fatt på den bratte bakken ned mot Skogen og veien rundt Engjavannet til Bjødnali, sto det et skilt. Det skulle vise vei mot en minneplate som var satt opp til minne om en som hadde omkommet her opp.

Skiltet var «løst» og det var ikke helt enkelt å finne denne minneplaten. Sigbjørn gir ikke lett opp. Han tok kontakt med en som hadde vært der før, og vi fant da omsider fram.

Jonas Torsen Tjåland ble funnet død 9. januar 1912. Med andre ord var høgjæren for 100 år siden fortsatt en farlig plass i dårlig vær.

Bakken ned til Skogen var bratt. Vi fulgte veien et stykke langs Engjavannet, men tok over en gjerdeklyver og ut i terrenget for å gå «snarveien» mot Bjødnali. Det var sti, et stykke, men vi mistet stien inne i mellom, og det tok tid i bakkene.

Ved Bjødnali var det folk. De hadde med utstyr, grill og stoler og hadde en flott dag i heia. Vi tok en matpause, og kikket på kartet for å planlegge den videre turen mot Ristøl.

I luftlinje er det ikke mer enn en snau kilometer. Og 150-200 høydemeter.. Uten sti. Det ville ta tid. Nå hadde jeg snakket med kjentfolk, og fått greie på hvor vi burde starte oppover lia.

Det går et steingjerde oppover, og stien skulle starte der. Vi fant spor, og tok oppover. Et stykke oppe i lia, kom jeg over stien igjen, og jeg mener vi klarte å følge denne helt fram til Ristøl. I hvert fall hadde det gått folk der tidligere.

Fra Ristøl fulgte vi et traktorspor tilbake til samme traktorvei som på veien innover. Vi hadde fortsatt mer en et par kilometer før vi var ved bilene.

Med sola i øynene og uten vind, ble det en vårlig spasertur tilbake til parkeringsplassen. I alt hadde vi gått 11-12 kilometer. Mye på god sti (traktorvei), men også ute i terrenget. Det gikk litt opp og ned med noen kneiker inne i mellom. Og en skikkelig bakke...

Alt i alt en flott tur i et virkelig fint vårvær. Vi var ute i omtrent 4 1/2 time, inklusive et par pauser.

Boresanden til Reve havn.

Mandagstur med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise.

Søndag var det som vanlig dårlig vær. Nå hadde det blitt mange turer i det siste. Med stengt treningssenter blir det tur i stedet. Søndag ble likevel en hviledag.

Mandag var det bra vær. Det var snakk om sol. I hvert fall lite vind og ikke nedbør. Slikt må benyttes til tur. Spørsmålet blir som vanlig, hvor turen skal gå.

Bestyrerinnen kom kjapt med forslag om en strandtur. Det betyr for det første at det ikke blir lange kjøreturen, siden vi bor bare noen kilometer fra Nordsjøen. For det andre, er turene langs sjøen temmelig flate, uten bratte bakker.

Jeg lurer på om dette er et poeng, men bestyrerinnen har da kommet i ganske bra form etter hvert. 14 dager i «syden» med tur omtrent hver dag og ikke akkurat en hvileperiode etter at vi igjen kunne ta på ullundertøyet.

Det er mulig å gå en lang rekke turer i sjøkanten på Jæren. Noen kort – og populære. Andre ganske lange, og uten direkte trengsel. Snarere tvert i mot. Det er parkeringsplassene som avgjør hvor vi kan starte og eventuelt stoppe, om vi ikke går frem og tilbake.

Det er selvsagt mulig å parkere langs veien, ta seg over jorder og gjerder og kanaler og komme seg til stranden, men ikke alltid enkelt. Parkeringsplassene både ved Varhaug gamle Kirkegård og Hå Gamle prestegård er store og har god plass. Ved havnen på Reve er det bare plass til noen få biler. Der er det ofte biler parkert langs veien. Eller er det helt greit å parkere ved Sele havn, Bore stranden og selvsagt ved Friluftshuset på Orre.

Bestyrerinne foreslo å ta til Bore og så gå til Reve havn. En tur på rundt 5 kilometer en vei. En mil begge veier. Nok så passe mente Bestyrerinnen.

Selv i disse koronatider er det mulig å holde kontakt med venner og familie. Vi inviterte med oss Sigbjørn og Anne Lise. De er også «turmennesker» og ville gjerne være med på en tur i sjøkanten.

Parkeringsplassen ved Borestranden var på langt nær full, men det var masse mennesker og biler – en mandag midt i koronavirvaret. Vi tok ut på stranden og mot sør. Stranden er bred og det er masse plass. Det var ikke vanskelig å holde minst en meter fra de andre i følget.

Det første stykket var det også andre, men etter en kilometer minket det fort på folk. Vi holdt ute ved sjøen på vei sørover. Det er litt sorpe og sanden kan være «løs», men denne dagen var det greit.

Det ble tid til en skikkelig pause ved Reve havn. Det er ikke alltid jeg tar meg tid til å sitte ned, men denne gangen hadde Bestyrerinnen tatt med kaffe og mat. Tilbaketuren nordover gikk selvsagt også greit.

Det er mulig å gå den første delen av denne turen, oppe på «brinken» over stranden. Her er det god sikt ned til stranden og ut over sjøen. Her går stien over beitemark, og det kan være opptråkket, og på sommeren vil det være dyr på marka.

I søre enden av Borestranden, omtrent halvveis tilbake, tok vi inn i landet. Bak de første sand-dynene. Her er det fortsatt sand, men den er dekket med gress for det meste.

Det går opp og ned, over små hauger og homper, og det er et utall av stier på kryss og tvers. Tydelig et mye benyttet turområde, selv om jeg egentlig ikke hadde vært der før.

En kjekk koronatur i flott turvær og i en fantastisk natur, selv om det er mye sand og sjø.

Rundt Lifjellet i Sandnes.

Alene, blandt mange andre.

Korona-tur? Muligens et nytt begrep, men det var nettopp det jeg var ute på, denne lørdagen. For egen del var det bare en helt vanlig tur, vintertur uten spesielt mye snø.

For andre, og det var mange andre, var det nok en korona-tur. Det var så pass mange biler at det var vanskelig å finne en parkeringsplass.

Det hadde vært frost om natten og jeg var litt spent på hvor mye is det ville være i stien. Det første stykket går på en opparbeidet vei gjennom skog. Der var det omtrent ikke is, selv om det rant en del vann.

Jeg går en litt annen vei enn de fleste. Den vanlige stien går litt oppe i lia, men «min» sti går lengre nede ved sjøen. Her var det ikke mange mennesker å se, men så for jeg kom inn på den vanlige stie kunne jeg se folk.

Det er mulig å ta mot toppen av Lifjellet et par plasser i stede for å ta hele runden rundt. Den siste «avstikkeren» opp mot toppen heter «sprettraubakken». Her ser jeg ofte folk som er på vei oppover. Denne gangen var det en hel del folk. Mye flere enn det jeg vanligvis ser, og det på en lørdag.

Selvsagt var det også denne gangen noen som sprang forbi. En av jenten – for det er som oftest jenter – var kjent, og vi tok følge et lite stykke. Før hun forsvant foran meg....

Mot nord, i skyggen av fjellet, var det mye mer is. Her måtte jeg gå rundt og stige over enkelte plasser. Selv om det ellers var tørt, og greit å gå, tok det litt tid å komme fram på grunn av isen.

Bakken opp fra Bymarka til toppen, er en utfordring. Det er et par hundre høydemeter opp, og selv om det ikke er bratt hele veien, krever det lit kondisjon. God trening om ikke noe annet.

Etter å ha gått denne bakken i noen år – antakelig opp mot 30 – så skulle jeg jo vite hvordan bakken burde tas. Det merkelige er at bakken alltid er «tung» de første gangene jeg prøver meg, etter et lengre opphold. Det kan ikke bare være formen om å gjøre.

Oppe i «henget» - en skikkelig bratt kneik, var det is. Som det pleier å være ved frost. Det tar litt lengre tid, men det er helt greit å komme fram – med litt forsiktighet.

Rett før toppen går stien over noen steiner som ligger i en liten pytt. For første gang denne vinteren var det i på pytten.

Jeg passerte toppen i fin fart, uten pause. Det satt en del folk rundt om, men for min del var det bare å komme seg nedover. Med masse folk i mot.

Nede ved Dalevannet, var det lukt av bål. En hel familie hadde rigget seg til ved vannet. De utnyttet lørdagen til å komme seg ut.

Det var ikke mindre bil da jeg kom ned til Dale. Folk alle veier.

Jeg hørte to jenter bak meg på vei nedover. De kom ikke joggende forbi før helt ned. Jeg klarte – nesten – å holde de bak meg.

En flott tur, og endelig fikk jeg gått den vanlige vinterturen.