Blåfjell og Bjødnali med broderen

En helt grei tur.

Broderen sliter fortsatt med foten. Noe er i ustand, og det kan se ut som om det vil ta tid å komme på plass. Likevel vil han gjerne på tur. Med foten i ulage, må det bli litt kortere turer.

Nå har det svært ofte blitt korte turer, men mange flere. I en god uke blir det til at jeg tar ut 4-5 ganger, og da kjennes det om turene blir lange – det vil si over tre timer.

Siden det var broderen som ville på tur, var det han som måtte komme opp med et forslag til hvor vi skulle gå. Det er alltid et problem. Som oftest blir det på stier vi har gått mange ganger. Det passer for så vidt meg ganske bra...

Denne gangen ville broderen til Sælandskogen og Bjødnali, men over toppen av Blåfjell. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått der, men da opp Urdådalen. Det er jo egentlig litt det samme hvor turen går. Det viktigste er å komme seg ut.

Broderen ville over toppen på Blåfjell, for å «trene» foten. Det går egentlig ganske greit å gå i oppoverbakker. Det er litt vanskeligere å komme ned bakker uten å «stresse». Vi var fort enige om at det måtte bli en rolig tur – i hvert fall nedover bakkene.

Så pass sent som i oktober, må godt turvær utnyttes. Denne dagen var det meldt for det meste sol, selv om det skulle blåse litt. På turen rundt Bjødnali, kjennes vinden omtrent ikke i det hele tatt, uansett hvor den kommer fra.

Det var andre biler enn vår på parkeringsplassen. Høstferien og godværet har fått folk på tur. Det startet en kar rett før oss.

Vi tok opp bakken mot Blåfjell. Det var mye vann oppover. Stien var som en bekk enkelte steder. Men vi hadde ikke problemer med å komme tørrskodd frem.

På toppen av Blåfjell hadde vi god utsikt. Det var klart, og vi kunne godt se båter ute på havet. Vi kunne også enkelt plukke ut kjente steder nede på Jæren.

Turgåeren som hadde startet før oss dukket også opp på toppen, men vi hadde ikke gått forbi. Han sa han hadde tatt en litt lengre tur oppover.

Nede i bakken mot Moldtjørnet, var det store endringer siden sist jeg gikk her. Skogen var borte. «Noen» har bestemt at fremmede arter skal vekk, og her var skogen av gran fjernet. Det ser jo ikke så veldig fint ut, men vil antakelig bli mye greiere ganske fort.

Uten skog var det lett å finne den gamle stien, som også var ryddet for greiner. Vi kom ned bakken uten problemer.

Vi tok opp til Bjødnali. En populær plass – i hvert fall for sauene. Det var sauer over alt rundt garden. For oss ble det til at vi gikk tilbake og videre mot Sjelset.

Nedover bakkene mot Sjelsett og videre mot Sælandskogen går lett. God vei og greit å gå. Det er bare et lite stykke langs ånå, over en mark hvor det ikke er vei.

Vi hadde nok brukt litt lengre tid en vanlig på de 8 kilometerne rundt. En fin tur uansett. Og plutselig dukket karen, vi hadde sett og truffet, opp på parkeringsplassen

Med gjengen til Lanes ved Maudalsvannet

Flott natur, kjekk gjeng og vind. 

Alt på fredagens tur ble det diskutert hvor vi skulle ta ut på lørdag. For egen del så var jeg ikke helt sikker på om det var så lurt å ta på tur med værvarsel om vind på over 20 m/sek. Med mange på tur er det lite som kan gå galt, og Bestyrerinnen var oppsatt på å være med. Jeg bestemte meg for å slå følge.

Sigbjørn og Anne Lise har vært en tur til Lanes inn av Espeland på riksvei 503 (fra Vikeså). En times kjøring fra oss, men på god vei – for det meste. Sigbjørn mente bestemt at turen innover dalen til Lanes var verdt en kjøretur på en time. Natur og stedet Lanes var verdt å få med seg.

Vi ble enige om å starte hjemmefra klokka 10, med en oppsamling på Vikeså, for så å kjøre sammen innover mot Espeland. Rett over Storånå i Espedal, går det en vei innover (til høyre når du kommer fra Vikeså og 200 meter innover). Veien går inn til et opplysningsskilt og der er det en liten parkeringsplass.

Fra parkeringsplassen er det bare å følge veien innover forbi Roaldsvannet og inn til Fossebrekka. Derfra er videre rett fram til der traktorveien slutter, så overtar en merket sti ned mot Maudalsvannet og rundt til Lanes. Samme vei tilbake.

Vi var i alt ti stykker på tur denne dagen. En grei gjeng å være på tur med. Det ble temmelig fullt på parkeringsplassen, men det kom biler etter oss.

Turen gikk innover en helt vanlig vei. Med grønne marker og fjell og trær. De første kilometerne gikk unna uten at det var noe spesielt å se. Bortsett fra en skikkelig stor jettegryte i en liten foss. Etter to kilometer var vi inne ved Hælen, og kunne se Fossebrekka foran oss.

Veien ble mer driftevei enn traktorveie, og i lia opp mot fossen var det tydelig at det en gang hadde vært en gård. Steingjerdene sto igjen, sammen med en rusten høyvender. Det var nok drift her inne til en stund ut på 50 tallet.

Over fossen gikk det bru, men vi skulle videre innover mot Maudalsvannet. Veien gikk opp og ned, rundt en kolle, og i toppen av bakken fikk vi øye på en merkepinne - «fyrstikk» – med rød topp. Her begynte stien mot Lanes, som vi greit kunne se en kilometer lengre inne.

Stien langs Lanesstranda og Brattestøl, var tydelig og grei. En lett sti å komme seg fram på. Det var også kjekt å komme ut i terrenget, spesielt med flotte høstfarger rundt om kring. Det var et par småbekker og litt ur, men det var gjort en del for at folk skulle komme lett fram. En kjekk liten kilometer.

På selve Lanes var det gamle murer fra mange bygninger. Det må ha vært et lite samfunn her ute en gang i tiden. Det står igjen en laftet tømmerhytte. Nå er det vanskelig å se hvor gamle slike hytter er, men møblene innenfor og interiøret var i hvert fall gammelt.

For vår del fant vi en flott plass i le for vinden bak noen gamle murer. Det ble en kjekk pause i godt selskap.

Tilbaketuren gikk somme vei som turen inn. Mens vi spiste, blåste det skikkelig opp, og vinden var virkelig kraftig der den fikk tak. Maudalsvannet gikk hvitt, og vinden må ha vært opp mot liten storm.

Vi blåste tilbake til bilen, men igjen med en liten pause øverst i Fossebrekkå for å beundre utsikten – nok en gang. Den var vel verdt å få med seg.

Vi brukte nesten fire timer på turen, som var litt over ti kilometer. Da hadde vi en god pause, og det tar litt tid å kikke seg rundt. For det var så avgjort verdt å få med seg naturen og utsikten på denne turen.

Med gjengen til Bjødnali og rundt Engjavannet.

En flott høst-tur i godt selskap.

Det blir nok en uke uten besøk på Blåfjellenden. Denne gangen ble turen erstattet av en flott tur til Bjødnali, med en ekstra runde rundt Engjavannet før vi tok fatt på det siste strekket mot Sjelset og videre til Sælandsskogen.

«Vi» i denne forbindelse var en gjeng som jeg ar gått tur med en del ganger. Ikke så ofte hjemme, men mange turer på Grand Canaria Min svoger Sigbjørn hadde besøk fra Tysvær. Edvin og Anne Margrete er faste medlemmer av turgjengen på Grand Canaria, og siden det var snakk om tur, ble det til at Kjell og Ingrid også meldte seg.

Vi ble 9 stykker som stillet til start i Sælandsskogen. Værmeldingen var grunn til at vi valgte nettopp denne turen. Det var meldt om sterk vind, og på denne turen er det mye skog, - som tar av for vind.

Selv om det gikk kjapt å bestemme at vi skulle møte opp i Sælandsskogen, var det ikke like klart hvor resten av turen skulle gå. Det er mulig å gå opp Urdådalen eller over Blåfjellet for å komme opp til Bjødnali. Sigbjørn og Anne Lise har i tillegg funnet en sti mot toppen av Blåfjell som ikke er merket.

Siden det var en del i følget som aldri hadde gått i området tidligere ble det bestemt at vi skulle gå opp Urdådalen. Det er nok den flotteste måten å komme oppover mot Bjødnali.

Med ni stykker i følge, blir det litt mer behagelig tempo opp bakkene enn om jeg går alene. I vått vær går det likevel ikke fort å tråkke på, over eller i mellom alle steinene i stien oppover.

Høsten er kommet, og det var flotte farger opp over dalen. For å få beundret fargene måtte vi stoppe opp. Alle steinene i stien gjør det nødvendig å følge nok så nøye med hvor beina plasseres. Det er lett å få overtråkk.

Vi stoppet noen ganger bare for å sjekke «høsten». Selvsagt ble det en lengre stopp oppe ved garden. Denne gangen var det med både kaffe og mat.

Etter en god pause – med kjekk drøs og utveksling av minner fra turene i «Syden», fortsatte vi videre – rundt Engjavannet og mot Skogen.

Vanligvis går turen direkte mot Sjelset fra Bjødnali. Det er mulig, og helt greit å gå rundt Engjavannet, og på den måten utvide turen mer et par muligens tre kilometer. En helt grei forlengelse, om du ikke roter deg bort i Engjamyrene, noe jeg var med på første gang vi gikk her.

Gjengen fikk en fin tur rundt vannet. Sola kom fram, det ble varmt, nesten sommer, og med høstfarger på marka og på trærne, ble det en skikkelig flott ekstrarunde.

Det blåste i skaret over mot Sjelset, og det var dis ute ved kysten som gjorde det vanskelig å få sett utsikten. Vi fortsatte rundt mot Sælandsskogen.

Den vanlige runden, er ikke mer enn 8 kilometer, og går greit på to timer. Inklusive ekstrarunden blir turen på omtrent 11 kilometer, og vi brukte nesten fire timer. Da med en god pause og mange stopp.

Nå er ikke terrenget og været som på Kanariøyene, men gjengen, humøret og turgleden den samme. Vi fikk en skikkelig flott tur sammen. Det er kjekt å være på tur med denne gjengen.

Treningstur på Høgjæren.

 Alene i godt vær.

Den vanlige rundturen på Høgjæren går fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. En rundtur på omtrent 7-8 kilometer og som normalt tar en og en halv time.

Denne mandagen mente væremeldingen at det ville bli styggvær resten av uka. Det kunne på mange måter passe greit med en treningstur i bra vær. Det var snakk om både blå himmel og sommervarme i tillegg til lite eller ingen vind på mandag. Flotte greier. Skikkelig bra tur vær med andre ord.

Jeg tok peiling på parkeringsplassen i Toppdal. Det var en stund siden jeg hadde startet der, og en tur fra Toppdal gir flere muligheter. Den lengste turen kan lett bli opp mot 14-15 kilometer, og med en del høydemeter. Ved å gå direkte mot Steinkjerringå blir turen «bare» 9-10 kilometer.

Hva med å ta en mellomting denne gangen. Først til Synesvarden og så til Holmavatn, Steinkjerringå og tilbake til Synesvarden. Antakelig bort i mot 12-13 kilometer. Greit nok, på en flott dag, med gode forhold.

Det ble mindre og mindre blå himmel å se på vei oppover, og da jeg parkerte var sola borte. Det ble overskyet på hele turen, men temperaturen var i hvert fall ganske bra.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg så ikke andre folk før jeg kom til Synesvarden. Nedover mot Holmavatn var det en del folk, og det var heller ikke helt folketomt mot Steinkjerringå- På en ganske alminnelig mandag.

Det hadde blitt en del kilometer de siste dagene. Ikke alltid i full fart, men helst i jevnt og bra tempo. Nå skulle turen være en treningstur. Jeg startet fort, og ga på oppoverbakkene.

Det blir ofte slik at om jeg starter i godt tempo, så blir det slik på hele turen – om jeg klarer å holde ut. Jeg hadde trodd det ville gå «sakte i bakken» på tilbakeveien, men først helt på slutten måtte jeg justere tempo – i den siste kneika.

Andre gjorde motsatt. Jeg gikk forbi to godt voksne jenter. Det gikk ikke veldig fort. De var opptatt av andre ting enn fart og tempo. De hadde knapt tid til å si hei til meg som for forbi.

Et godt stykke lengre fremme sto to mannfolk og ventet. Ikke på meg, men på de to som var opptatt av andre ting enn turen. Da jeg forsvant over kanten oppe i lia, var de to fortsatt ikke kommet over kanten på forrige bakke – et godt stykke over mennene – som fortsatt ventet...

På det siste strekket mot Toppdal, kom det et følge i mot. Norsk mann, kone og svigermor (tror jeg).

De to siste fra «utlandet». De kikket ganske underlig på meg som kom farende nedover bakken. Antakelig lurte de på hva jeg ville, men små springingen nedover bakken, var bare et ledd i treningen.

Jeg var godt fornøyd med treningsrunden denne gangen.

Søndagstur med broderen

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen har hatt litt problemer med helsa den siste tiden. Etter en tur med blålys og usikkerhet, ble det klart at han kunne fortsette å gå turer. Da sviktet foten. En eller annen «forbindelse» mangler, slik at han har vanskelig for å løfte fotbladet når han går.

Dette gir «flapping» og han har undersøkt med både lege og fysio hva som er «best». Slik han forstår det, så kan det hjelpe å gå – tur.

Ikke lange turer, eller tunge turer, men behagelige (for meg) turer uten en lang kjøretur først. Søndag foreslo broderen å ta den tradisjonelle turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Han hadde gått en del i sand, ganske flatt, og ville nå forsøke noen bakker og litt i terreng. Det var ikke vanskelig å si ja til å bli med på en tur. Det var en stund siden vi hadde tråkket opp bakker sammen.

Søndag og Gramstad, kan bety litt kaosparkering. Jeg tenkte det ville gå bra, men vi kom litt sent avgårde, og på Gramstad var det folk, mye folk – og biler.

Vi fant en parkeringsplass, men det betød å gå en del meter tilbake mot bakken opp til Fjogstad. Det var andre som også ville oppover mot Bjørndalsfjellet. Det kom en del folk i mot, som da antakelig alt hadde vært på toppen.

Det var vesentlig mer folk i stien enn det jeg har opplevd tidligere. Muligens ikke så rart at vi da traff kjentfolk. Det var en kar, som jeg hadde vært med på tur, og vi hadde nok å snakke om.

Siden det ble en stopp i den siste bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, ble det ikke noen pause øverst. Vi snudde omtrent med en gang og tok fatt på bakkene nedover.

Det ble litt prat om hvordan det gikk med foten til broderen. Han mente det gikk greit, og ville prøve turen over Fjogstadnuten i tillegg til Bjørndalsfjellet. Dalsnuten så han derimot ikke syn på.

En fin søndag og mye folk. Det ble mer mennesker på tur rundt Fjogstadnuten enn noen gang. Vi snakket med en kar. Han pluss andre var på 7 nuts turen til Stavanger turistforening.

Jeg tror broderen glemte hele foten etter hvert. Han snakket i hvert fall om at turen var bra. Han syntes det hadde gått mer enn greit og på vei nedover mot Revholstjørn ble det en skikkelig flott tur, mente broderen.

Nede på veien fra Revholen til Gramstad var det også folk. Ikke så mange at det ble vanskelig å holde avstand, men mer en vanlig. På Gramstad var det fullt. Ikke en parkeringsplass å oppdrive. Det sto biler og ventet på at parkerte biler skulle kjøre, og det var folk alle veier.

Selv med mye folk rundt oss, mente broderen at vi hadde hatt en virkelig kjekk tur. Nå var det lenge siden vi hadde gått tur sammen, så jeg syntes også det hadde vært greit. En flott tur i godt selskap.

Høst-tur til Blåfjellenden

Flott tur i godt vær.

Det er ingen tvil om at en god del pensjonister i Norge er både spreke og lever bra – og jeg er en av disse. Rimelig sprek, og så pass heldig at jeg kan dra til Blåfjellenden når det måtte passe.

Denne uka passet det å dra fredag, for å gå tilbake lørdag. Været var avgjørende for dette valget. YR lovet opphold på fredag, men regn på morgenen lørdag. Heldigvis var det snakk om oppholdsvær ut over dagen. Nå har YR tatt feil noen ganger....

Turen inn til hytta tar meg nå noe over to timer – omtrent 2 1/2 time for å være nøyaktig. Jeg kjenner jo omtrent hver stein og myrhull innover, og det burde ikke være mye «nytt» å se på.

Likevel er hver tur forskjellig fra alle de andre turene på samme stien. Det har ikke blitt «kjedelig» å gå mot Blåfjellenden til nå, og jeg regner med å kunne ta turen noen ganger til.

Selvsagt er det spesielt med høst. Det er mer farger, men det jeg først og fremt legger merke til (om jeg tar meg tid til det), er stillheten. Det er omtrent ikke en lyd. Småfuglene er i «syden», sauene er på beite i lavlandet, og det er bare bekker og fosser som lager lyd.

Denne gangen stoppet jeg opp et par plasser bare for å få med meg stillheten. God for sjel og legeme, påstår mange. Jeg kjenner i hvert fall at den «gode følelsen» siger inn i slike stunder.

På vei innover heia, var det tåke og dis. Ikke akkurat regn, men vått. Fargene på trærne og på marka kommer bedre fram i slikt lys, og det er jo kjekt å ta noen bilder som for en gangs skyld ikke er helt som vanlig.

Nå er det vel ingen ting «vanlig» med noen årstid, og høsten skiller seg i så måte ikke ut. Det så vidt vært frost en natt eller to. Nok til at fargene kommer frem. Enkelte år har det vært snø og glatt i september. I år har det omtrent vært sommer.

Fredagskveld på Blåfjellenden, betyr som regel at jeg får ha hytta for meg selv til det blir mørkt. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte rolig ned etter en tur på 2 – 3 timer og bare slappe av - i eget selskap. Litt – mye – drikke, varm te og noe å spise, gjør det hele til en liten «opplevelse».

Også denne fredagen kom det folk sent. De første, to fedre med hver sine to småjenter, kom i nitiden og det kom folk senere. Som vanlig ble det en hyggelig kveld i godt selskap.

Lørdag morgen hadde værgudene ombestemt seg. Bakken var nyvasket og ren. Regnet om natta hadde gjort bakken våt. Det tørket fort opp i sola som skinte fra blå himmel. Uventet, for min del, men like velkomment for det.

Det har blitt noen flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Denne føyde seg flott inn i rekken. Det var bare å finne roen og nyte vær og natur.

Det trakk over på vei hjem. Ikke slik at det kom nedbør, men sola forsvant. Selv om det ble overskyet, var det ikke nødvendig med jakke. Jeg gikk hele turen i bare ullblusen, og fikk en flott tur over heia.

Det ble tid til en liten pause hos kjentfolk i Hunnedalen, og selv om jeg var svett, så ble det ikke kaldt å sitte ned uten jakka.

En flott tur så pass sent i sesongen.

Fitjanuten i Gjesdal

En enkel tur, mye på vei.

Før i verden, da jeg fortsatt måtte jobbe for lønna, kunne jeg fra kontorvinduet se opp på en topp – Fitjanuten. Jeg burde jo ha vært oppe på denne toppen...

Det ble liksom aldri noe av den turen. Siden jeg kunne se nesten hele bakken opp og turen ikke virket spesielt lang, ble det til at jeg «ventet» med å gå. At bakken og spesielt det øverste stykket så ganske bratt ut, har selvsagt ikke noe med saken å gjøre.

Nå hat min svoger Sigbjørn en del venner som også går tur. Fra en av sine venner hadde Sigbjørn fått greie på at det var ganske enkelt å komme til topps – fra den andre siden. Det vil si fra Gjesdal kirke.

Bestyrerinnen og jeg ble spurt om vi kunne tenke oss å bli med på turen. En kjapp titt på kartet fortalte meg at det ikke ville bli spesielt vanskelig å finne fram, eller spesielt bratt. Det ville være vei eller traktorvei et godt stykke oppover lia fra kirka mot toppen.

Det ville være nesten 400 høydemeter til toppen fra parkeringsplassen. Uansett vei, eller sti, så betyr 400 høydemeter tung pust og mye svette.

Vi tok ut på tirsdag. Værmeldingen var ikke helt bra, men det skulle ikke komme nedbør, selv om sola ville holde seg gjemt bak skuene. Vi kunne også vente os noe vind ut over dagen.

Vi parkerte ved kirka og tok innover veien mot Madland. Så første vei mot venstre (sør) og opp bakken. En lang bakke.

Vi skulle egentlig ta en vei inn forbi en gard og videre mot neste gard ved Egrebakken, men tok en liten omvei mot Sirdalsholen. Det blir ofte en liten omvei eller to når vi går i ukjent område.

Etter omveien, over et par jorder, kom vi inn på rett vei og fulgte denne opp mot Kartatjønn. Det var aldri snakk om å «gå seg vill». Fitjanuten var godt synlig hele veien, og vi kunne se traktorvei som gikk mot toppen langt nede i fra.

Det var egentlig bare snakk om å velge rett vei, for det var en masse veier og de så ut til å gå oppover de fleste.

Ved Kartatjønn kunne vi se traktorveien som gikk videre opp mot toppen, men skulle vi gå til venstre eller høyre rund vannet. Vi valgte mot høyre opp og på andre siden ned.

Det sto enkelte påler med blå maling på toppen langs veien oppover. Fra enden av traktorveien, og videre i terrenget mot toppen, var det stor sett bra merket og enkelt å finne fram.

Det var ikke mye sti og se, og vi klaret å rote oss ut i terrenget en plass. Det hadde gått ungdyr i bakken, og det var godt tråkket opp. Heldigvis var det forholdsvis tørt, men med regn så hadde det blitt mye sorpe.

På toppen blåste det, men vi brukte likevel litt tid på å se oss rundt. Utsikten over Jæren og ut mot havet var verdt strevet med å komme seg opp alle høydemeterne.

Det gikk adskillig fortere å komme seg nedover enn opp. Det var aldri så bratt at det ble vanskelig og på vei er det bare å lange ut.

Vi brukte antakelig omtrent tre timer på turen, men pauser og litt sjekking av natur – utenom der vi egentlig burde gå.

Dette er ikke en tur som vi kommer til å gå mange ganger. Litt for mye av turen går på vei, men det var virkelig kjekt å se utsikten fra toppen, og ikke minst se Gjesdal fra en helt nye vinkel.